Lars Gunnarsen Nisja

            f. 1846 på Øver-Nisja.  Der vokste han opp i en søskenflokk på 9.

Som voksen flyttet han til Vesterålen. Han overvintret flere ganger på Svalbard.

I 1888 ble han gift med  ungjenta Jetta Pedersen fra Dverberg i Nordland, denne jenta har han 20 år tidligere vært fadder på. De fikk 3 barn, Jenny( bestemor til danseband-dronninga Jenny Jensen), Gunnar (oldefar til Johan Remmen Evensen) og Ragna.

Gunnar E. Nisja (1864 – 1935) skriver i avisa Nordmøringen i 1932 om jakt og fangst i gamle dager  følgende om sin farbror (onkel), Lars G. Nisja:

      «Min farbror hadde arvet jegerblodet etter sin bestefar, Endre G. Nisja, og det er flere i slekten som      har arvet denne egenskap. En gang skulle farbror på låven en morgen i grålysningen, men uheldig       vis hadde han allerede hørt en rype skratte borte i skogen, og han tenkte ikke mer på "låvens         gjerninger", men på fastende hjerte dro han, med børsen i hånd, opp i skogen. Rypen gjemte seg   nok, men så fant han et friskt harespor, og det bar avsted, først opp lia, så til fjells, og han enset seg         ikke før han var kommet til Oppdals grense. Da var han så utmattet at han måtte sitte en lang stund        før han tok på hjemveien.

      En vår skjøt han en bjørnebinne i Torskelia. Skogen var tykk og bjørnen i fullt sprang. Den neste           dag klikket han på en bjørn på Løkens innmark. Han fikk på ny knallhette, men da hadde bjørnen           fjernet seg, så skuddet ble bom. Bjørnen var nærgående den tiden.

                                                                                                                                                        

Han kom i 1864 inn i skytterlaget, hvor han snart erobret seg en plass blant de beste. Det har gått en fornøyelig historie fra de dager. Kaptein Rosenquist var en god rifleskytter og levende interessert i skyttersaken. En gang, mens han bestyrte veiarbeidet i Gråura,  holdtes premieskyting på Sliper, hvortil både Oppdal og Sunndal skytterlag var innbudt. Rosenquist, som ville konkurrere om premien, bad om å få skyte først, da han nødvendigvis måtte reise til Gråura for å tilse arbeidet. Dette ble innvilget, og han skjøt sine 10 skudd, og det gikk fint. Da han kom oppover igjen var skytingen ferdig, og kommet vel til gards ropte han med sin kraftige kommandostemme: "Hvem -  fikk annen premie ?", "Kaptein Rosenquist", ble det svart . Lars Nisja hadde, mot alle forventninger, slått ham.

Lars jaktet ofte ved Snøhetta, og har derfor fått kalt opp etter seg flere fjellformasjoner ved Snøhetta, Larstindene og Larsholet er noen. ( føyd til av meg:Ingrid: Gamle protokoller viser også at det var Lars som gikk i bresjen  og fikk bygget «Gammelbua» i Skirodalen.)

Senere reiste han til Nordland, hvor han også drev jakt og fiske i mange år. Han skjøt en stor bjørn der oppe, samt kobbe og fugl av mange slags, tillike en svane. Men det var ikke tilfredsstillende for hans jaktlyst, hvorfor han hyrte seg med en fangstskute til Nova Semlja. Her kom hans skyteferdighet ikke til anvendelse, da det kun var tidligere deltagere som fikk lov til å skyte. Noen år sener var han med og utrustet en overvintringsekspedisjon til Spitsbergen. De fulgte en turistbåt oppover, og de var vel 4 mann, samt 2 kvinner og et barn. Foruten sin kone hadde han nemlig sin 3 årige datter Ragna med.»

Så langt Gunnar Nisja sine beretninger.

Leo Oterhals skriver i sin bok «Havets døtre – sterke kvinner i kystmiljøet» om denne familien som overvintret ved Adventfjorden på Svalbard. Han skriver om alle strabasene de hadde, om «kjempa fra Sunndalsfjellene», Lars, som ble liggende syk av skjørbuk. Og om Jetta som måtte stable Lars på føttene for at han skulle skyte en isbjørn som var på tur inn i hytta.

Oterhals skriver også om redningen som kom i form av en lystyacht med den italienske kronprinsessen ombord. De kom i land og hadde med seg frisk frukt og grønnsaker og Lars ble frisk igjen. Og Svalbard - overvintrerne fra Vesterålen fikk en «rik» opplevelse.

Dette og mye mer skriver Leo Oterhals om i boken sin.

 

Tenkte å sende over ein kopi av ein relikvie eg har etter Lars. Det er eit postkort (prospektkort) som besta Oppigard fekk frå han da han var på Svalbard og som eg har teke vare på, merk den poetiske teksten! Det er datert 22.8. i 1899 på den tida besta var på amtskulen på Gyl. Sender også med eit bilde av Lars, helst eit ungdomsportrett, som de kanskje har frå før.

 

beste helsing

tor helge

 

 

I andre kilder og dagbøker fra Svalbard finner vi at høsten 1898 fikk de besøk av prinsen av Monaco og hans lege. En av kvinnene var blitt syk, men fikk kyndig behandling og proviant av prinsen og legen. Prinsen kom også innom på tilbaketuren, og da dette var en omvei for ham syntes de som overvintret at Prinsen av Monaco var en hedersmann.

Lars og Jetta  satte datteren Ragna på en stol oppå vedovnen, for å varme den 3 årige jenta. Veggene tapetserte de med reinskinn, som de hadde mye av. Hytta lå der flyplassen til Longyearbyen er i dag, og bar navnet hotellet, og neset der den lå het Hotellneset.

Hytta var utlånt av kullkompaniet, og vinteren 1898-1899 var 7 mennesker som overvintret der. Alle var kjente fra Vesterålen.

I februar 1899, ble Lars (ubevæpnet) angrepet av isbjørn ett godt stykke fra hytta, men greide på uforklarlig vis å komme seg inn i hytta. Bjørnen endte sine dager med ett skudd rett i hjertet på 75 meters hold.

I begynnelsen av april må Lars holde sengen, grunnet skjørbuk. De trodde først det var kun ren utmattelse. Han blir litt bedre utover april og mai, men må holde sengen. De er helt tomme for grønnsaker.

Den 21. juni 1899 fik de besøk av den Italienske Kronprins Victor Emanuel, Kronprinsesse Helena og flere av mannskapet på prinsens båt. 

Ragna Nisja Olsen skriver i Polarboken 1958: ”Båten hadde vært oppe sommeren i forveien, og kapteinen kjente overvintrerne. De hadde avtalt med ham at hvis det var liv igjen på Hotellneset når våren kom, skulle disse heise et lite flagg. Kapteinen stirret ivrig etter flagget da luksusbåten dampet innover Adventfjorden, og da han oppdaget en liten vimpel på en stang, gav han ordre til skipets orkester. Med officerene i honnør og alle passasjerer ved rekken droppet ”Auguste Victoria” anker mens orkesteret spilte: ”Ja, vi elsker dette landet”, til ære for de syv som hadde klart seg gjennom polarvinteren.”

De ble der i flere dager og prinsessen var daglig på land og pleiet Lars. Det var også flere som fikk medisinsk behandling. I slutten av juni er Lars såpass bra at han kan gå over gulvet med stokk, og tennene har begynt å festne seg igjen.

Lars dro også senere til Svalbard, både som jeger og fangstmann og som vær-observatør for Universitetet.

Lars ble en gammel mann, han døde i 1937, 91 år gammel, og han har mange etterkommere.

Blant annet så er han tippoldefar til Johan Remmen Evensen og han er oldefar til en ikke helt ukjent Danseband-dronning Jenny Jensen.