Line

Artikler i Aura Avis fra 12. april til 24. mai 1980

 

Fra Endre  Nisja’s dagbok

 

Forspillet til krigen

Etter fredsslutningen mellom Finland og Russland 13. mars 1940, var det mange nordmenn som pustet lettet. Kampene i Karelen og i Petsamodistriktet var blitt fulgt med stor spenning i Norge. Vi følte oss mer avhengige av utfallet der enn av krigen mellom Tyskland og de allierte nede på Vest-fronten, hvor kampene ellers foreløpig var stivnet til i en slags stillingskrig.

 

Englands meget omtalte Finlands-hjelp med eventuell gjennommarsj gjennom Norge og Sverige hadde også, for ei tid, brakt Skandinavia inn i stormaktenes ubehagelige søkelys.

 

Den finsk-russiske fred kom derfor, på en måte, som en befrielse og ga oss enda et lite håp om at vi kanskje også denne gang kunne unngå krigens redsler. De fleste nordmenn syntes nok fredsvilkårene var ubarmhjertig harde for de tapre finnene, men vi forstod også at de umulig kunne ha holdt ut det enorme presset fra kolossen i øst stort lenger. Slik var situasjonen i Norge da den skjebnesvangre 9. april nærmet seg.

 

Heime på Gjøra

Søndag 7. april. Alt er som vanlig. Livet går sin vante gang, samtaleemnet er de urimelige fredsvilkårene finnene er blitt påtvunget. Det er alminnelig enighet om at de har lidt en blodig urett etter sin heroiske innsats i vinterkrigen 1939 - 40.

 

Mandag 8. april. Oslo radio meldte at engelske sjøstridskrefter har lagt ut minesperringer utenfor kysten av Norge og at Tyskland har protestert.

 

Meldingene ble gjentatt i kveld, og både minesperringene og de diplomatiske trekk disse hadde utløst, ble bekreftet: Norges protest overfor England, Tysklands skarpe note til Norge o.s.v. Norges utenriksminister «vona at dette tilhøvet ikkje ville vara svært lenge». Samtidig meldte Sveriges radio at ca. 100 båter, store og mindre, av ukjent nasjonalitet, stod nordover Kattegat.

           

Hvor kan nå dissekomme fra om ikke fra Tyskland, når ikke svenskene kjenner mere til dem? Hvad har man egentlig tenkt ågjøre? De som krever øyeblikkelig mobilisering blir i hvert fall ikke hørt.

 

Vi våknet og var i krig

Tirsdag 9. april. Tyske tropper er i natt gått iland i flere byer langs kysten: Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, kanskje også mange andre steder. Det kjempes i Oslofjorden, der den nye Oslofjord festning skal ha overgitt seg, mens gamle Oskarsborg festning fremdeles kjemper med hell.

 

Folk driver rastløse omkring. Radioprogrammet fra Oslo går sin gang, men avbrytes hver halvtime av nyheter. Oslo forsøkes evakuert, men flyalarmen går nå og da, tyske fly kommer inn over byen og knitrer med mitraljøsene sine over hustaka. Større skader skal enda ikke være gjort der.

 

I ettermiddag ringte jeg I.R. 11 på Molde og spurte om mobiliseringsordre var gått ut derfra, men fikk det lakoniske svar: «Ingen mobilisering ved I.R. 11 enda.»

 

Vigra radio meldte at Oslo var tatt uten kamp. Samtidig talte Vidkun Quisling til det norske folk i radio, og oppfordret til ro. Soldater på veg til sine mobiliseringsplasser skulle straks snu og reise hjem igjen.

 

Mobilisering

Onsdag 10. april. I formiddag kom endelig mobiliseringsordren, først pr. telefon, og i 18-tiden også ved plakater, på Gjøra slått opp hos Petter Vik.

 

Det. hersker fremdeles stor tvil om møteplikten. Noen har tjenestekort med ordre om å møte ved alminnelig mobilisering, andre skal møte på nærmere ordre, - atter andre har ikke fått kort på lenge, eller de har mistet det sist mottatte kort. Det ble derfor stor utfart til Gjøra, for å finne grei beskjed på plakatene, - men fullt så enkelt ble det ikke.

 

En troppebåt skal gå fra Sunndalsøra i morgen tidlig, biltransport dit ned skal vi ordne med selv, og har leid to lastebiler.

 

Ubegrunnet flukt fra Sunndalsøra

Omkring kl. 19.00 ble det meldt i telefonen at to store båter, antakelig i tyske krigsskip, passerte Torvikbukt på veg inn Sunndalsfjorden og  i snøtykket hørte vi fly over Gjøra, - fly med kurs mot øst.

 

Jeg ringte K. O. A. for å høre hva som egentlig foregikk, og fikk der bekreftet at de to båtene virkelig skulle være tyske og snart ventet til Sunndalsøra. -Det pågikk nå  full evakuering derfra og oppover dalen. Redd for å bli innestengt ringte jeg så lensmann Hoel i Oppdal og fikk der opplyst at jernbaneforbindelsen Oppdal - ­Dombås - Åndalsnes enda var inntakt. Vi tenkte nå å reise denne vegen snarest mulig, tyskerne forserte seg fram fra Oslo nordover mot Elverum og fra Trondheim mot Værnes. Vigra radio meldte at det var kommet til kamp mellom halvsivile, norske skytterlagsfolk og tyske tropper på Midtskogen ved Elverum der 200 tyske soldater var faldt. En av lederne for de norske styrkene var kaptein Stormark fra I.R.11, som akkurat nå deltar i et kurs ved skyteskolen på Terningmoen. Den fiendtlige fremrykning går ellers raskt, takket være somlet med den norske mobilisering. Tyskerne kan bare ta en buss her og en lastebil der, fylle dem med soldater og kjøre avsted.

 

Før vi rakk å bestemme oss, ble ryktet om de tyske krigsskip avsannet. Det var to norske kornbåter som skal legge seg ved Sunndalsøra for å være i noenlunde sikkerhet. Da er saken klar, vi tar lastebil fra Gjøra til Sunndalsøra i morgen kl. 07.00, og troppebåten videre derfra.

 

De fra øvre Sunndal som jeg vet skal være med er, foruten meg: Olaf Røymo, Per Gravem, Idar Johnsen, Lars P. Svisdal, Martinus Bjørbekk og Ivar Bråten, alle linjesoldater. Av landvernssoldater er det Karl Lindgren, Jørgen Gravem, Jon Ørsund, Ottar P. Grendsen og Marius Nisja. Ellers kommer det nok mange flere til nedover bygda. Sersjant Anders Forseth, som tilhører Madlabataljonen, og nylig er dimittert fra nøytralitetsvakt, er allerede innkalt telegrafisk og reist.

 

Sunndalinger til krigen

Torsdag 11. april. Nyfallen snø og sol fra en skyfri himmel over fjelltoppene. Bilene startet presis og bortsett fra litt plunder ved Grøa, der vi ble heftet en del av evakuerte fra Sunndalsøra fra kvelden før, som nå var på retur med sine eiendeler, kom vi raskt frem og gikk ombord i «Grip», som skulle frakte oss videre. Mye folk var samlet her for å se oss vel av garde, og etter at «Ja, vi elsker» og «Fagert er landet» var sunget, la båten ut fra kaia.

 

Det måtte vel være ca. 50-60 mann fra Sunndal, nye kom til i Øksendal og på Ålvundeid og ellers utover langs fjorden. Etter at fly et par ganger var observert som små sølvfnugg mot vårhimmelen, kom vi omkring kl. 13.00 til Angvik, og skulle ha biler derfra til Molde.

 

Vi måtte ha fire biler, to busser stod alt klare, de ble straks fylt og sendt avsted, resten skulle vente på to andre biler vi skulle få om ca. en halv time, -to lastebiler.

 

Transportvansker

Men det gikk nesten to timer før bilene kom. Så kunne vi endelig klatre opp og begi oss den nesten ufremkommelige Osmarka i vold. Mellom meterdjupe snøkanter var det et nesten bunnløst dike der bilene, bare med de aller største kraftanstrengelser, krabbet opp igjen av de verste lorthola. I tillegg til dette møtte vi flere og flere moldensere som evakuerte innover, bort fra byen.

 

Omkring kl. 18.30 kom vi til Molde, men her var lite som minnet oss om «Rosenes by». Sølete, folketomme gater, stummende mørklagt, trelemmer spikret for vinduene, en trist by. Bilene følte seg frem til kaia, der vi traff igjen våre kamerater, som nå hadde ventet i flere timer på at båten skulle gå.

 

Her ved kaia lå ellers motortorpedobåt «Sleipner» og vi fikk nå også opplevde vår livs første flyalarm, da noen tyske fly kom inn over byen i stor høyde.

 

«Sleipner» åpnet ild, men uten noen virkning.

 

Kurs for Veblungsnes

Nå var båten vår også startklar og svingte ut på havna og satte kurs for Veblungsnes med soldater fra hele Møre ombord. Uten videre problemer klappet vi så, kl. ca. 22.00, til kaia på det totalt mørklagte Veblungsnes.

 

Her traff jeg fenrik Leif Årseth, opprinnelig fra Sunndalsøra. Han hadde hatt magasinvakt i Trondheim, og det var bare så vidt de kom seg unna da tyskerne inntok byen. De ble beskutt, og en av soldatene, Vartdal fra Sunnmøre, var blitt drept. Han hadde vært en av rekruttene i min tropp på Setnesmoen i 1939.

 

Jeg fikk også greie på at landvernsbataljonen foreløpig var forlagt til Åndalsnes. Her må jeg kanskje forklare hvorfor jeg, med mine 25 år, var plassert i landvernsbataljonen. Etter eksamen ved 5. Div.skole i Trondheim høsten 1937 hadde jeg tjenestgjørt ved I.R. 11 på Setnesmoen i rekruttskolene 1938 og 1939 som sersjant. I januar 1940 ble jeg forfremmet til fenrik og overført til landvernet som våpeninstruktør og troppsjef i mitraljøsekompaniet. Landvernet skulle skifte ut de gamle Hotschiss- og ta i bruk de mer moderne Colt – mitraljøsene, og måtte derfor lære om igjen våpenteknikken.-

Men så var det å komme seg til Åndalsnes da. Alle andre sunndalinger var forduftet i mørket, men til alt hell traff jeg en militær lastebil som skulle dit, og fikk bli med den. Med i bilen var også en kaptein Grøner fra landvernet og av ham fikk jeg høre at mitraljøse-kompaniet skulle møte ved «Nor» bensinstasjon neste morgen. Han rådet meg til å prøve å finne en plass for natten på prestegarden, og jeg gikk dit. Samtidig stoppet en lastebil utenfor og noen begynte å lempe av ulltepper. Jeg ante det måtte være militære effekter, og forsynte meg med tre tepper uten at noen så mye som spurte etter min nasjonalitet en gang. Inne i huset var alle golva dekket av sovende mannfolk, men etter å ha skrittet over et dusin kropper, fant jeg endelig en ledig flekk der jeg kunne trykke meg ned, godt emballert i mine tre ulltepper, og sovnet straks.

 

Fredag 12. april. Det var noen som sa at det kanskje var best å komme seg opp av dynene, og dermed var det full aktivitet, - klokka var nesten åtte.

 

Karene fortalte at de også tilhørte landvernet, men skulle møte ved «Mil» bensinstasjon kl. 09.00. Vi gikk derfor sammen ut, de til «Mil», og jeg til «Nor» bensinstasjon, der det alt var kommet en del mannskaper. Samtidig med meg kom også de andre sunndalingene. Jeg var første troppsjef som kom, og jeg tror neppe jeg overdriver om jeg sier at kaptein Hauger, kompanisjefen, dro et lettelsens sukk da jeg meldte meg for ham. Et kompani uten troppsjefer er jo ikke greit å hanskes med i krig, især når de skulle bruke våpen de ikke hadde sett maken til før. Til sin store glede fikk han også straks etter telefonbeskjed om at de to andre troppsjefene også var kommet her dagen før, men var av Regimentet blitt beordret til, inntil videre, å gjøre tjeneste ved luftvernet på Åndalsnes og Veblungsnes, oppsatt med Coltmitraljøser og godtfolks hjelpsomhet. De skulle nå straks frigis der og gå til sin rette avdeling. Ellers kom det stadig nye mannskaper og vi fikk tak i tre lastebiler og ble kjørt opp på Setnesmoen der opprop ble foretatt.

 

 Virvar på Åndalsnes

Som nevnt var det mye tvil om møteplikt på grunn av dårlig ajourførte ruller, nå ble det riktig virvar. Mange som møtte stod ikke i rullen, og flere som ble ropt opp var også dødd for mange år siden.

 

For å få en noe raskere start skulle det kalles inn linjesoldater til lagførere, førsteskyttere -m.v., soldater som var vante med Coltmitraljøsene fra før. Av disse ca. 40 mann møtte ikke en eneste en. Det ble sendt ilbud bort på regimentskontoret, og der lå innkallelsene på skrivebordet, - avglemt! De ble øyeblikkelig sendt telegrafisk og i løpet av 2-3 dager kom også disse karene. Oppropet gikk ellers greit. Kaptein Hauger var fornuftig nok til ikke å hefte seg med bagateller. Da alle var ropt opp og fraværene notert, kalte han frem de som, av en eller annen grunn, mente de burde fritas, og snakket med dem. Noen av dem påberopte seg såpass alvorlige sykdommer at han fant å måtte sende dem til legen, de andre finsorterte han på stedet.

 

Så bar det til depoet for utlevering. Mens dette pågikk kom tyske fly over plassen, noen ropte «søk skjul» og vips, så var hele regimentet i kok. Noen kastet seg ned der de stod, andre løp til brakkeveggene og mot skogkanten langt borte. Over hele den store, snaue og snødekte sletta krydde det av folk, og  det tindrende solskinnet måtte de konsentrerte styrkene være et fristende mål for Luftwaffe. Noen få bomber her og tyskernes fremrykning, i Romsdalen ville ha blitt nesten bare en «marsj i mak».

 

Det er  naturligvis ikke møringenes egen fortjeneste, men I.R. 11 var nå, tross alt, en av de svært få avdelinger som hadde intakte depoer og ubrutte forbindelseslinjer under krigen i 1940, og derfor kunne mobilisere etter krigsoppsetningsplanen. Det burde noen av våre krigsskribenter ha husket på. Når de nærmer seg Dovre nøyer de seg oftest med å nevne i forbifarten at tyske fallskjermjegere var blitt nedkjempet på Dombås av IR.11. Litt urettferdig overfor våre linjesoldater, synes jeg, de kjempet sammen med de britiske tropper helt sørover til Vinstra.

 

Innkvartering på Grand Hotell

Fra nå av ble vi innkvartert foreløpig på Grand Hotell på Åndalsnes hvor vi fikk en servering som ikke var til å tro under slike forhold. Mens vi spiste en førsteklasses middag, flommet aprilsola inn over spisesalen, kanarifuglene slo sine vårlige triller fra buret borte i hjørnet og radioen spilte dempet, norsk folkemusikk. Og jeg som alltid hadde tenkt på blod, søle og stinkende skyttergraver i forbindelse med krig.

 

Resten av dagen gikk med til prøving og bytting av uniformer, ettersyn av våpen og utstyr m.v. Befalet var innkalt til bataljonssjefen, major Uri, som ville hilse på sine drabanter. Siden var det våpeninstruksjon i kjelleren på hotellet, gjennomgåelse av Coltmitraljøsen i grove trekk o.s.v. I løpet av natten kom også de to andre troppsjefene, Osnes og Monge, begge gamle kjente fra Befalsskolen og Setnesmoen.

 

Lørdag 13., søndag 14. og mandag 15. april.

 

Det har vært travle dager med innkvartering av mannskapene, oppsetting i tropper, våpeninstruksjon og små øvelser. Troppen min, 34 mann, består av soldater fra alle tre fogderier, Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre, deriblant er disse fra Sunndal: Anders Tangen, Aksel Saltnes og Oskar Sande, fra Ålvundeid er det Halvor Innerdal og Lars Flåøy, og fra Todalen: Lars Halle. Ellers er Jon Ørsund sjef for ei trenavdeling, Marius Nisja og Karl Lindgren er kusker, Håkon Melkild sjåfør og Ottar P. Grendsen er kokk i avdelingen.

 

Frykt for spioner

 

På denne tid begynte frykten for spioner å gjøre seg gjeldende også her. Det startet med ryktet om mannen som stod og solgte varme pølser og som i ledige stunder studerte de tyske flya i en kikkert. Tilslutt ble det oppdaget at han hadde et sinnrikt lyssystem i kikkerten og sendte meldinger til flygerne med dette. Ryktet kunne fortelle at han ble avslørt og skutt tidlig en morgen, men hvor mye som er sant av dette skal ikke jeg si. Skutt på stedet ble han vel neppe, men faktisk hørte jeg ei skuddsalve i 6-tida nevnte morgen, hvad nå det kunne være da.

 

Men alle disse ryktene tok svært mye av vår tid. Ikke bare ryktes det at tyske spioner rusla omkring over alt, men fiendtlige fallskjermsoldater ble meldt sluppet ned i fjella omkring til alle døgnets tider. Som regel var vi alltid sterkt i tvil, men meldingene måtte jo tas seriøst. Åndalsnes er jo snart eneste sted med brukbar adgang utenfra til SørNorge og det krydde av høyere utenlandske offiserer og diplomater der. Om ryktene er nervøst hjernespinn eller utsendt med kald beregning, er ikke godt å si,- i siste fall er det, i hvert fall, en effektiv måte å svekke kampmoralen på.

 

Nattlig eventyr

 

Tirsdag 16. april. I natt, ved midnattstid, ringte telefonen på rommet mitt.Det var         kp.sjefen som

fortalte at en stor, fransk lastebåt lå ved kaia på Åndalsnes med ammunisjon og utstyr, deriblant bombekasterammunisjon. Denne skulle tas ut og sendes etter linjetroppene som nå lå innviklet i kamper med tyskerne sørover Gudbrandsdalen, men da brannrør og hylser skulle være pakket hver for seg, skulle jeg bli med en kaptein Stadheim og prøve å finne ut av dette.

 

Båten hadde først vært til Finland, men da den kom dit var freden alt et faktum der, og den måtte snu. På turen tilbake til Frankrike fikk de høre om det tyske angrepet på Norge og båten ble dirigert hit.

 

Den store lossegjengen skulle nettopp ha spisepause og da vi gikk ombord lå båten der stor og ruvende, men øde og forlatt i mørket, - som et spøkelsesskip. For å komme ned i lasterommet måtte vi klatre ned en lang leider, trinn for trinn, i stummende mørke. Endelig var vi nede i rommet og etter lang leiting fant vi det vi mente var de riktige kassene, og så bar det oppover leideren igjen. Stadheim måtte bli igjen for å klarere papirene og ordne med lossingen av granatene. Jeg skulle få gå og legge meg igjen, og godt var det, søvn var mangelvare nå.

 

Arrestert

På turen tilbake til Grand ble jeg holdt tilbake av militære vaktposter og spurt om hvad min nattlige vandring egentlig gikk ut på. Det var jo lett åforklare, men mitt alibi syntes tvilsomt. I hvert fall måttejeg vente til posten ble avløst, sa de, så jeg kunne bringes til lensmannen, det var han som avgjorde skyldsspørsmålet i første omgang. Dette var jo greit nok, lensmannen kjente jeg fra før etter mange ærender der, og stolte på frifinnelse. Men da avløsningen kom, ble jeg imidlertid løslatt uten å bli konfrontert med ham, men to sivile «fanger» måtte gå den tunge veg dit.

 

Jeg var blitt sulten av alt det her og tenkte å få meg en matbit før jeg la meg igjen, men da jeg passerte svingdøra på Grand ble jeg stanset av to blanke bajonetter som nesten pirket meg i brystet. Bak bajonettene skimtet jeg to soldater i gardstilling, og hadde nær på rakt hendene i været.

 

Men så senket bajonettene seg langsomt og jeg var godkjent. Det var vaktposter fra mitt eget kompani. Der i hallen satt sannelig regimentsbøssemakeren også. Han var blitt tilkalt for å bli med ombord for å identifisere denne b.k.ammunisjonen han også, og var kommet ens ærend helt fra Veblungsnes, og så var han havnet her. Like etter at vi har gått ned på båten, var han kommet. Han var blitt anholdt av vaktene, og hverken bønner eller trusler hjalp, han ble sittende til den lyse morgen.

 

 Overdådig dekkede bord stod alltid klare i spisesalen, døgnet rundt. Folk kom inn fra oppdrag til alle døgnets tider og skulle kunne få en matbit. Men nå kunne jeg bare konstatere at det var blitt en radikal forandring, oppdekningen var blitt adskillig mer spartansk, militærstomp, margarin og litt kjeks. Nå ja, slett ikke å forakte, men overgangen var litt brå. Etter avtale med hotellet hadde vi nå klart å spise opp deres ressurser, - og var nå gått over til mer kjente kostregulativer.

 

 

Vårt første oppdrag

 

Det ble ei kort natt, men da jeg våknet igjen strålte sola på nytt fra en nesten skyfri himmel. Straks over middag kom første bombeangrepet, det var rettet mot den franske båten som nå lå inne i Isfjorden, dit den hver morgen ble kjørt p.g.a. eksplosjonsfaren om den ble bombet. Det ble sluppet 2-3 bomber mot den, men alle forfeilet sine mål. Om kvelden ble troppene tildelt sine første oppdrag. Andre og tredje tropp skulle overta luftvernet på henholdsvis Åndalsnes og Veblungsnes. Min tropp skulle sikre Åndalsnes mot eventuelt angrep av fallskjermtropper som sivile meldte skulle være sluppet over Nesfjellet. Mitraljøsestillinger ble rekognosert, lytteposter utsatt og like før midnatt var alt klart.

 

Vi skulle befri Molde for tyske fallskjermsoldater

Onsdag 17. april. Ikke før var jeg i seng før telefonen ringte på nytt, og det kom en ny ordre som løste oss fra vår første oppgave. Jeg ble kalt til kompanisjefens kontor og han hadde litt av en nyhet å fortelle: Fra Molde var det meldt at en avdeling tyske fallskjermjegere var kommet inn i byen. Landvernsbataljonen skulle avgi en mitraljøsetropp og en  geværtropp som hurtigst mulig skulle dra til Molde og rydde opp i uhumskheten. Troppene skulle fraktes dit av mtb. «Sleipner» som hvert øyeblikk var ventendes til Åndalsnes. Min tropp var tatt ut til oppdraget og tiden var knapp. Vi fikk med oss det aller nødvendigste og en snau time etterpå stod vi på jernbanekaia. Der fikk vi høre at vi var kommet feil,- det var et annet sted vi skulle hentes, og så bar det i ilmarsj til det nye stedet. Kompanisjefen var med for å se oss vel av gårde. Vi syntes nok det var rart at geværtroppen ikke innfant seg, og heller ikke «Sleipner», og da klokka nærmet seg 05.00 sendte kaptein Hauger en ordonnans opp på bataljonskontoret for å høre om mulig nytt. Mannen kom bestyrtet tilbake og fortalte at hele greia var falsk alarm, det var ikke en eneste tysk soldat i Molde. Kapt. Hauger var alltid forsiktig i sin kritikk av overordnede, og bemerket bare tørt: «Det skulle vi gjerne ha visst litt før. »

 

Flytter til Åk

Utpå ettermiddagen samme dag fikk vi ordre om å bryte opp og flytte 3-4 km. oppover Romsdalen, der kompanistaben og 1.tropp ble forlagt på den gamle, ærværdige garden Åk, tidligere standkvarter for engelske sportsfiskere, og også ei tid sete for en jordbruksskole, Her på Åk ble vi torsdag 18., fredag 19. og lørdag 20. april.

 

Første tropp skulle avverge angrep fra fallskjermtropper mot Sogge, der bilkompaniet var stasjonert, og ellers skulle den bevokte Sogge bru. Her traff vi for første gang engelske soldater, en liten tropp anført av en svært ung løytnant og en ulenkelig lang sersjant, gikk i stilling like ved oss ved Åkhagen. De kom ofte bort til oss for å drøfte forskjellige detaljer. Stolte viste de fram sine maskingevær med tydelige merker i kolbene etter kuler fra første verdenskrig.Ellers plystret de og sang dagen lang, særlig var den om å «tørke klær på Sigfriedlinjen» populær. Vi, på vår side, var jo mektig imponer­te over disse oppflisede geværkolb­ene fra en tidligere verdenskrig, noe slikt kunne ikke vi oppvise. Men på den annen side hadde vi jo gjerne sett at utstyret hadde vært litt mer«up to date» også da, de var jo, tross alt, våre allierte.

 

Noen førsteklasses krigere ga de seg heller ikke ut for å være. De var landgangstropper, sa de, og skulle sikre de regulære tropper som kom etter mot ubehagelige overraskelser. Først skulle det komme 6000 mann over Åndalsnes, fortalte de, - disse skulle fortsette til de møtte tyskerne i Gudbrandsdalen, og da skulle nye 6000 mann følge etter samme vegen, så tyskerne skulle nok få det varmt etter hvert. Ja, dette hørtes bra ut, men så var det disse antikke våpna, da....

 

De første tyske fanger

Folka på Åk var svært snille og hjelpsomme. Det var jo slett ikke bare moro å få husa fulle av militære med fullt av utstyr rundt veggene, bl.a. var faren for bombing langt større, årvåkne øyne fulgte nok alle våre bevegelser. Vi hørte at Åndalsnes nå krydde av engelske soldater i transittfart, og de første tyske fangene var også, forlengst, passert andre vegen, til skytterhuset i Isfjorden, hvorfra de ble videresendt til Kristiansund, og da byen ble bombet av tyskerne og brent, ble de sendt derfra igjen til Nordmøre Fylkesskole, «Varde». Det var fallskjermjegere som «Madlabataljonen» hadde tatt til fange på Dombås og Dovre.

 

Lørdag 20. april meldte tyskerne over Oslo radio at Åndalsnes var jevnet med jorden og at I.R. 11 var splittet og ødelagt. Om ettermiddagen samme dagen fikk vi telefonbeskjed om at 25 lastebiler var på tur nedover Romsdalen og at de måtte slippes forbi våre vakter uten å oppholdes unødig. Men bilene var kommet fra hverandre og en av sjåførene kom opp på Åk for å telefonere og litt senere kom også to andre menn innom. Det var daværende finansminister Oskar Torp og hans sjåfør. De hadde ikke smakt mat på lenge, og kapt. Hauger var ikke snauere enn at han inviterte dem alle tre til middag sammen med oss, noe de tok imot med takk. De sa naturligvis ikke noe om sitt oppdrag, men såpass mye glapp det ut av den ene sjåføren at vi ante det kanskje var Norges Banks gullbeholdning som dro forbi. Men straks de hadde spist og fått sin telefonforbindelse, dro de videre.

 

Søndag 21. april. I dag tidlig skulle kompaniet stille til «Bønn», den militære form for andakt. Vi

stilte ute på tunet i åpen firkant og sang første vers av salmen «Vår Gud han er så fast en borg», så leste eldste offiser Fadervår og vi  sang

 

annet vers av samme salme, «Vår egen makt er intet verd». Ikke før tonet verset ut før en sveit tyske fly var over oss og vi måtte skyndsomt søke skjul. Det var en grundig påminnelse om alvoret i salmen, og aldri siden hører jeg den uten å minnes denne søndagsmorgen på Åk i 1940.

 

Senere på dagen fikk jeg anledning til å se Åndalsnes som tyskerne dagen før hadde meldt «jevnet med jorden». Håkon Melkild og jeg skulle kjøre nedover med en lastebil for å hente noe smøreolje m.v. på en bensinstasjon. Så vidt vi kunne se var det til da falt ei eneste bombe der, rett over for «Viktoria» hotell. Den hadde revet ned 2-3 meter av et stakitt, knust et par vindusruter og skvettet litt jord oppover en husvegg, - det var alt. Men engelske soldater krydde det av over alt nå på Åndalsnes.

 

Vi fikk tak i det -vi skulle ha på bensinstasjonen, kvitterte for det og kjørte oppover til Åk igjen. Et par dager etterpå ble bensinstasjonen blåst i lufta av ei tysk bombe. Da hadde Luftwaffe satt i gang for alvor.

 

Fra Åk til Verma

Ved middagsbordet denne søndagen snakket vi om hvor bra vi egentlig hadde det her på Åk, nesten bedre enn en hadde lov til i krig. Og ikke før var dette sagt, så gikk det troll i ord. Kompanisjefen ble kalt til telefonen, -ordre fra bataljonssjefen at kompaniet straks skulle marsjere til Romsdalshorn stasjon og derfra dra videre med tog opp­over til Verma.

 

Det tok ikke mange minuttene å avslutte middagen, kalle inn vaktene og gjøre klar til avmarsj, og snart stod vi på stasjonen og ventet på toget.

 

Gulltransporten

Det ble derimot lenge å vente der, og vi fikk god tid til å se oss om på Romsdalshorn stasjon. Vi la særlig merke til to jernbanevogner som stod der, mistenkelig sterkt bevoktet. For hvert hjørne på vogna stod en gardist med blank bajonett på geværet. Vi skjønte jo at dette betydde noe ekstra, slikt gjør man ikke bare for moro skyld. Et stort oppbud av høyere befal kretset omkring og styrket vår mistanke ytterligere. På spørsmål fra kapt. Hauger ble det svart at det var tyske krigsfanger. Det lurte vi nå på da, vi hørte ikke en lyd der innefra, og de fangene vi hittil hadde sett og hørt var da temmelig høyrøstet. Da jeg- for hjørnet av stasjonsbygningen møtte en mann i majors uniform og hilste ifølge hilseplikten, løftet han luen og nikket blidt og belevent, men såre lite militært. Noen gardeoffiser var det i hvert fall ikke. Det lå nær å koble denne mystikken sammen med besøket vi hadde hatt dagen før på Åk, men vi skulle tydeligvis ikke vite noe om dette, så det var vel best å ikke gruble mere på det.

 

Britene hadde med «Fresh water»

Men det var også en annen ting her på stasjonen, og dette måtte vi, i hvert fall, få lov til å spekulere på. Her stod også ei jernbanevogn lastet med hermetiske bokser merket ”Fresh water». Her hadde disse engelskmennene fraktet med seg drikkevann som til en ørkenkrig, og så fosset det med «fresh water» nedover alle lier. Nordahl Grieg nevner også disse boksene på Romsdalshorn stasjon i sin bok «Gulltransporten», så han var nok en av herrene vi så der den dagen.

 

Endelig kom toget og vi lastet inn utstyret tok plass og skranglet oppover Romsdalen og kom til Verma ca. kl. 22.00

 

Kompanistaben og 1. tropp ble innkvartert på Kylling sentral, de andre troppene på gardene omkring. Før oss hadde det ligget en tropp av 1.linjebataljon her som flysikring. De skulle ha reist videre til Dombås og Gudbrandsdalen nå da vi kom, men i siste øyeblikk mente noen å ha sett lyssignaler fra et hus oppe i lia, der det ble morset: «Tog avgår nu». Dette måtte undersøkes, men viste seg å være falsk alarm, det var bare folk som gikk ut og inn av ei dør-, ble det sagt. Men toget var nå gått og avreisen måtte utsettes til neste dag. Episoden kunne ha fått skjebnesvangre følger. Vi fikk ingen beskjed om at det var sendt soldater opp i lia for å undersøke de antatte lyssignalene, og en stund etter at vi hadde bemannet stillingene, fikk de høre skraping av ski oppe i lia, noen kom nedover mot dem. Våpna ble snudd den vegen, og fingrene lå på avtrekkeren. I siste øyeblikk var det heldigvis en årvåken kar som oppfattet at disse som nærmet seg snakket norsk.

 

Mandag 22. april og tirsdag 23. april.Troppene fra 1. linjebataljon dro videre idag og vi har plassert ut våre tropper. Fenrik Osnes med 2. tropp er sendt til Stuguflåten der H.M. kongen med følge er akkurat nå. Sersj. Monge med 3. tropp er forlagt ved Lesjaskogsvatnet for å bevokte den provisoriske engelske flyplassen der. Første tropp skal forsvare Kylling jernbanebru mot flyangrep fra lav høyde og må ellers kunne legge brua under sterk ild.

 

Først tok vi over stillingene etter 1. linjebataljon og lå der et par dager. Vi skjøt på noen fly, menuten virkning, og alle tomhylsene som lå her fra før, tydet på at linje;- soldatene også hadde forsøkt seg. Fra de lavtliggende stillingene ble det bare treff under flykroppen og vingene, flya ble kanskje tvunget litt høyere opp, - det var alt. Forbudet mot å skyte på fly i nevneverdig høyde ble stadig innskjerpet, og våre sjanser var små, - brua var i overhengende fare, for bombene falt jevnt og trutt dag på dag.

 

 

 

Forsvaret av Kylling bru

En dag lagfører Tangen og jeg satt og drøftet situasjonen, nevnte han at det måtte ha vært bedre om vi fikk plassert ei mitraljøse høyere oppe i lia. Vi tok en tur med det samme og fant ut at vi ved å plassere et våpen på en berghammer ovafor jernbanelinja måtte en få langt bedre ildvirkning. Jeg la planen frem for kompanisjefen som straks var fyr og flamme. Tangen tilbød seg å ta første vakttørn oppe i lia, og i løpet av dagen var alt ordnet i stand. Kapt. Hauger ble med opp for å se på stillingen, og ble så begeistret at han fluksens ringte bataljonssjefen og sa at i morgen smeller det enten vi får lov eller ikke. Majoren svarte da at vi bare måtte bestemme selv når ild skulle åpnes.

 

Kongen på Stueflåten

På Stueflåten lå 2. tropp og fikk, forståelig nok, ikke skyte foreløpig, der lå bataljonsstaben og ellers akkurat nå, H.M. Kongen med følge. Her var, dette døgnet, Norges hovedstad som det siden har vært sagt.

 

Tredje tropp ved Lesjaskogsvatnet, fikk heller ikke skyte mot andre mål enn fiendtlige fly som prøvde å gå ned. Det var en kjennsgjerning at var de tyske flya først blitt beskutt, så braket ragnarok løs over området der det var blitt skutt ifra. Men i 1. tropp hadde vi nå bataljonssjefens ord for at vi kunne skyte når vi selv fant det formålstjenlig.

 

Om ettermiddagen kom 18 engelske jagerfly som skulle stasjoneres på Lesjaskogsvatnet, og vi mente at balansen  i luftrommet nå var opprettet.

 

Vår første seier – og vårt første tap

Onsdag 24. april. Etter at vi om formiddagen hadde beskutt et fly fra den nye stilling oppe i lia uten synlig virkning, dalte våre forhåpninger betydelig. Noe senere ble et fly fra Åndalsnes på veg oppover dalen også beskutt, og vi så røyk og flammer slå ut fra det der det forsvant i retning mot Bjorli. Ei skipatrulje oppe ved Raumyrhø mente det ville styrte ned et sted i retning mot Gautsjø - Hjerkinn.

 

Ca. kl. 16.00 kom et nytt fly i temmelig lav høyde og ble beskutt av alle tre mitraljøsene. Folk som var ute så tydelig svart røyk velte ut fra skroget, og senere slo også flammer ut. Det fortsatte nedover dalen, men mistet stadig høyde, og snart fikk vi melding om at flyet var kræsjlandet ved Venge et sted, ute i Rauma. Norske og engelske soldater var dratt avsted for å ta seg av mannskapet.

 

En times tid senere fikk jeg bli med kaptein Hauger nedover for å se flyet. Vi var interesserte i å se hvor treffa satt. Hauger hadde også et ærend innom Regimentskontoret på Horgheim, og oberst Thue kom personlig ut og takket for innsatsen, og holdt nærmest en liten tale for oss.

 

Flyet lå på ei ør ute i Rauma, ikke svært langt fra Venge, grågrønt, stort og uhyggelig, påmalt hakekors og jernkors og merket «D-31» på høyre side. Det var et Heinkel bombefly, kanskje av litt eldre type, men en koloss var det i alle fall.

 

To engelske soldater holdt vakt ved flyet og en engelsk oberst kom nettopp dit for å ta det i øyesyn. Kaptein Hauger la ikke skjul på at det var våre karer som hadde skutt det ned, - og det ble nye gratulasjoner.

 

De engelske soldatene fortalte at to andre tyske fly kom til like etter kræsjet, tydeligvis tilkalt pr. radio. De kontrollerte «åstedet» i rasende fart, slo fast at her var det ingen ting å gjøre, og dro videre.

 

I cabinen lå enda liket av en tysk offiser. Soldatene fortalte at han nok hadde vært hardt såret, og da de kom bort til flyet trakk han pistolen sin og skjøt seg selv. Jeg var enda ikke mer råbarket enn at jeg syntes slikt var beklagelig, men det, lå snublende nær å si som ungene når de slåss-. «Ja, det var dere som begynte».

 

Hvor det mest virkningsfulle skuddet satt, var ikke mulig å si, hele flyet var gjennomhullet av kuler fra ende til annen, kuler som hadde kommet litt på skrå nedenfra.

 

Var flyet av en litt eldre type, så var i hvert fall utstyret førsteklasses. Vi merket oss f.eks. kart over Polen, Østersjølandene og Skandinavia. Det var et eget, smidig stoff i dem, og mange områder var forsynt med røde ringer omkring byer og tettsteder, områder som sikkert kunne vente seg besøk snart, om de ikke alt hadde hatt sin besøkelsestid da.

 

Flyene som frøs fast

På turen oppover igjen var vi innom feltlasarettet ved Flatmark for å se om sersjant Monge som samme ettermiddag var blitt såret og innbragt hit. Alle kjenner vel til tragedien med de engelske jagerflya som kom til Lesjaskogsvatnet om kvelden den 23. april, landet på isen og ble etterlatt der uten videre ettersyn. Nordmennene rådde flygerne til å starte motorene nå og da, og ellers se etter at de ikke frøs fast i snøsørpa på isen om natta. Kloke og velmente råd, de ble bare ikke hørt. Men tyskerne var, som vanlig, godt informert og allerede i 5-tida neste morgen var de på vingene og angrep med 2 fly av typen HE­111. De kom igjen og igjen utover dagen, og til slutt var det bare 4 engelske jagere igjen, og isen var så ødelagt at disse også måtte forlate Lesjaskogsvatnet og finne seg en plass på Setnesmoen.

 

Ved middagstid denne dagen kom en lastebil med proviant til vår 3. tropp ved Lesjaskogsvatnet. Alle ledige befal og menige deltok i å bære provianten i hus, for tyske bombeangrep kunne komme igjen når som helst. Og kom gjorde de, og det så brått at ingen merket noe for bombene ulte og splintene plystret omkring dem. Sersjant Monge skulle være lettere såret var vi blitt  fortalt.

 

På lasarettet fant vi ham da også midt blant norske og tyske sårede. Han hadde fått flere splinter i armene, men var ellers utenfor fare. Men han kunne fortelle at en annen en, soldat Per Folkestad fra Valderøy, var blitt drept momentant av en bombesplint i samme angrepet. Dette gjorde naturligvis et dypt inntrykk på oss, desto mer som den drepte var blitt gift 7. april, et par dager før tyskernes overfall på Norge. Bygdefolket har reist en bauta på Lesjaskog over dem som falt der oppe, og der står Folkestads navn sammen med 9 andre norske og 4 engelske soldater.

 

Fra lasarettet fikk vi med oss franske sigaretter til hele bataljonen, og ellers skulle vi ta med regimentets bataljonsordre for neste dag. Alt dette skulle leveres major Uri på Stueflotten samme kveld. Derfor kjørte vi bare forbi Kylling og videre oppover for å få det ordnet snarest mulig. Det var skrøpelig oppkjørte veier som var leie nok å ta seg frem etter i dagslys og når det da, som nå, skulle skje i stummende mørke, med lykteglass som var overmalt med blå farge så bare en smal spalte slapp lyset igjennom, og på toppen av alt, kjøre bare med svaklys, - ja da ble det helt ille.

 

Kapt. Hauger sa derfor til sjåføren at han bare fikk sette på sterklyset, og nå gikk det bra ei stund. Men bak en sving litt lenger framme lurte faren. En skygge hoppet plutselig fram i vegen, vi så en munningsflamme, og dermed singla øverste høyre hjørnet av frontruta inn i bilen. Vår første tanke var at vi måtte ha kjørt rett inn i fiendens vaktlinje, bilen ble stanset, vi sprang ut og trakk pistolene. I siste øyeblikk løstes imidlertid gåten og vi så at det var en norsk soldat. Vi fikk også gjort ham klar over feiltakelsen. Kompanisjefen hans hadde nettopp innskjerpet årvåkenhet overfor mystiske kjøretøyer. Soldaten hadde også ropt oss an, sa han, uten at vi reagerte, og parolen var da å skyte. Det var vel sikkert sant, for å høre noe inne i vår veteranbil når den var igang, det var håpløst. Nå kom også hans kompanisjef og avgav samme forklaring, - og noe skyld hadde vi jo selv hatt, vi kjørte jo med for blankt lys. Alt endte i fred og fordragelighet, de fikk hver sin franske «stinkador», og vi kjørte videre mot Stueflåten, -men nå bare med svaklys.

Det ble sent før vi kom nedover til Kylling igjen, og det var med blandede følelser vi gikk til sengs. Det var optimistiske meldinger fra frontene nede i Gudbrandsdalen. Endelig var det kommet gode, kamptrente, engelske soldater der, og nå holdt de også stillingen, så det ut for. Men vi hadde mistet en mann, en av våre egne. Nede på Sunnmøre ventet en nygift hustru brev fra sin mann, - snart ville hun få det triste budskapet at han var falt for fedrelandet. De 14 engelske jagerflya var ikke så vesentlige tap lenger.

 

Torsdag 25. april.

 

Tidlig neste morgen ble kompanisjefen kalt til telefonen, og var påfallende alvorlig da han kom tilbake. Det var ordre fra regiments sjefen, og den lød omtrent ordrett slik: «Tyske tropper har omgått og brutt igjennom våre stillinger i Gudbrandsdalen. Våre tropper går tilbake mot Oppdal. Landvernsbataljonen skal forsvare Romsdalsavsnittet hensynsløst».

 

Ja,  det  var greie ord. Vi tygget litt på det siste ordet, «hensynsløst», det ville altså si: Alt sivilfolk vekk, total ødeleggelse, kamp til siste mann. Men hva kunne en stakkars landvernsbataljon utrette mot topptrenede an­grepsstyrker som allere  hadde splittet flere norske linjebataljoner, kamptrente engelske avdelinger og andre sammensatte halvsivile og blandede enheter i fordelaktige stillinger nede i Gudbrandsdalen. Det hørtes vanvittig ut, men ordre er ordre, vi måtte jo prøve å stritte imot så godt vi kunne, før vi ble dyt­ta på sjøen. Men noen annen ende på tragedien kunne vi ikke se.

 

Sammen med kaptein Hauger dro jeg straks ut i bil for å rekognosere stillinger og varsle folk om hva som ventet, og rå dem til å evakuere snarest mulig, da dalen ville bli kampområde med det første. Jeg glemmer ikke hvor tappert de tok imot det triste budskapet, men jeg tror nok at enkelte bestemte seg for å trosse faren og bli hvor de var, -komme hva som ville.

 

Da vi kom tilbake til Kylling fikk vi høre at meldingen hadde vært noe forhastet, - ekstra tiltak var ikke nødvendige her enda, ble det sagt. Da så jeg kaptein Hauger ble sint for første og eneste gang. «Slikt går ikke an», sa han, «her skal vi for­svare landet og gi folk trygghet, og så blir vi narret til å rase omkring i dalen og skremme bort folk». Men vi måtte bare ta runden om igjen, beklage det inntrufne og be om unn­skyldning på Forsvarets vegne.

 

Denne dagen skjøt vi flere ganger mot fly, og fra to av dem så vi røk og flammer slå ut før de forsvant innover fjella, det ene i nordlig ret­ning, det andre mere mot øst.. Det ble meldt til bataljonsstaben for videre ettersøkning, men vi hørte aldri mere om resultatet i slike til­felle.

 

Ellers gikk livet sin vante gang igjen på Kylling, det så ut som om fronten i Gudbrandsdalen var sikret igjen. Natt og dag kjørte tog, biler og busser med engelske tropper oppover dalen, eldre, garvede  sol­dater som ikke skvatt for en nær­gående bombe. Men hver kveld gikk trafikken andre vegen og vi fikk nå og da et glimt av norske og engelske sårede soldater, blodige bandasjerte svettende mannfolk stønnende av smerte.

 

Bombinga av Kylling jernbanebru fortsetter like intenst, men det er endelig at våre mitraljøser har tvunget dem høyere opp nå. Til gjengjeld blir nå vår forlegning mer utsatt, bombene treffer ikke sjelden lenger fra brua, der vi holder til. Kompaniets hester, som står i ­en skog ved bedehuset, 300-400 m fra brua, får en byge fra mitraljøsene i flya hver gang de passerer. Flygerne vet godt at det holder til norske militære her omkring, og de handler deretter, - vi kan nok vente oss litt av hvert fremover.

 

Fredag 26. april.

Et tysk fly ble beskutt igjen i 12 tida idag. En sivil mann så flyet fra Ormebergsetra og mente det gikk ned et sted ved Ravneberghøgdene. Rapport ble sendt bataljonsstaben. Ellers stille i dag, glitrende sol og høy, blå himmel. De første grønne strå spirer frem langs husmurene. Nå ja, stille var vel litt drøyt sagt, bombene faller som før og lager kjellerstore krater bortover markene. Og oppe på Lesjaskogsvatnet står de engelske flya som svartbrente, forvridde vrakrester, - de som ikke er gått til bunns allerede da.

 

Vi bruker kjelleren på Kylling som tilfluktsrom. Flya varsles pr. telefon, og det er stående ordre at alle da skal ned i kjelleren. I dag var noen av soldatene litt sent ute og ikke før var de innafor kjellerdøra før en stråle fra ei flymitraljøse feiet langs veggen og muren like ved døra.

 

Vi har også hatt besøk av oberst R. Hatledal i dag. Han var på tur nedover Romsdalen og stanset her av en eller annen grunn. Han spiste middag sammen med oss. Akkurat da var flya ekstra slemme, vi måtte­ ned i kjelleren 3-4 ganger før vi fikk avsluttet taffelet, jeg tror måltidet tok nærmere 3 timer. Obersten røpet naturligvis ikke sitt oppdrag, men jeg frykter for at alt står ikke så bra til nede i Gudbrandsdalen. Kanskje obersten skal i konferanse med den engelske overkommando? (Senere fikk jeg høre at det var nettopp det han skulle).

 

Vi skulle flytte til Ulsberg

 

Lørdag 27.april

Været er stadig like pent. Omkring kl. 11.00 idag skjøt vi på et enormt stort fly, antakelig et transportfly, det var en helt annen type enn bombefly som nå begynner å bli gamle kjenninger. Dyp brumming tydet på at det var tungt lastet, nye overfallsmenn som skulle gjøre stillingen enda verre for Norge, og for våre kamerater nede i Gudbrandsdalen. Jeg vet godt at det er liten forståelse for slikt nå, men det var helt naturlig den gangen at det brøt ut et spontant jubelrop da det begynte å velte røk ut av flyet. Det forsvant mot sør-øst og ny rapport ble sendt bataljonen.

 

Omkring kl. 14.00 kom det plutselig ordre fra bataljonssjefen. Hele bataljonen skulle, i løpet av natten, dra nordover til Ulsberg for å unnsette de norske styrkene ved Kvikne. Vi skulle reise med tog fra Verma.

 

I 21-tida fikk jeg ordre om å dra oppover til bataljonssjefen med en viktig beskjed. Jeg skulle kjøre i kompanisjefens bil, med hans sjåfør og med en geværmann som «livvakt». Men major Uri var alt reist til Bjorli for å ta toget derfra, og vi dro skyndsomt etter, med litt flaks nådde vi ham kanskje der. Men flaks hadde vi ikke,­vi hadde tvertimot uflaks. En drøy kilometer før Bjorli sa det «klikk» nede i maskineriet et sted, og der stod vi. Sjåføren jobbet så svetten rann, men noe livstegn var ikke å spore. Det stod også noen andre biler langs veggrøfta her og der og likesom bare ventet på å bli startet, men straks vi gjorde et forsøk så forandret de mening. Ja, så var det bare en ting å gjøre da, ta beina fatt og springe til Bjorli, bare for å få høre at toget med major Uri var gått derfra for en times tid siden.

 

Da jeg kom tilbake til bilen, fant jeg både sjåføren og «livvakta » stående på hodet nede i bilmotoren, og først da kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde husket å ta med eskorten den siste biten til Bjorli. Jeg var nok ikke vant med noe så fint som «livvakt». Omsider fikk de likevel motoren i gang igjen på et vis, og i mørket bar det nedover til Kylling i lavgir og med blendet kortlys. Hele turen var blitt en fiasko.

 

På Kylling var det fullt oppbrudd da vi kom tilbake dit. Kompaniet stod oppstilt, klart for avmarsj til Verma stasjon.

 

Tilbake til Kylling bru

Søndag 28. april

Dagen var knapt en time gammel da vi kom til Verma stasjon, der vi sto, satt, lå og gikk og ventet til klokka ble 04.30, da vi fikk beskjed om å dra tilbake til Kylling igjen, programmet var endret. Det siste jeg registrerte før jeg stupte i seng var et enslig fly høyt oppe mot den blå himmelen,- dagen var alt begynt for Luftwaffe.

 

Det ble en dag omtrent som de andre. Noe bombing og litt mitraljøsekknitring fra begge parter uten de helt store resultater.

 

Bombingen fortsetter

Bombingen av Kylling jernbanebru fortsetter, men flya- går tydelig høyere nå, og treffsikkerheten svekkes. På Verma-siden av brua stod et lite skur der Norges Statsbaner oppbevarte noen redskaper m.v. Etter et angrep mot brua med både spreng- og brannbomber stod skuret plutselig i lys lue. Vi fryktet for at ilden skulle slå over i snøskjermene ved tunnelåpningen, for inne i tunnelen stod noen jernbanevogner med sprengstoff og ammunisjon, kjørt dit for å unngå bombingen. Skuret var helt overtent og allerede fortapt, men vi fikk slukket brannen på de tjæresmurte snøskjermene etter hvert som de blusset opp der.

 

Men plutselig eksploderte noe inne i skuret og vi hørte en knitring, nesten som geværild, inne i flammehavet. Da ilden dabbet av fant vi restene av en karbidboks og løpet av et Krag-gevær i glørne. Vi ante en tragedie bak funnet. En eller annen hadde nok hengt patronbeltet sitt over ladestokken og satt geværet fra seg i skuret, og så var han ikke kommet tilbake hit mer.

 

Kanskje han var en av dem som omkom inne i tunnelen her noen dager før, da ei svær bombe eksploderte i åpningen, mens en del militære hadde søkt skjul inne i tunnelen?

 

 

 

Ammunisjonsvognene brant

Et par jernbanevogner med engelsk ammunisjon ble også antent på Verma stasjon i samme raidet, og vi hørte knitringen lenge utover dagen.

 

Om ettermiddagen stod vi igjen på reisefot. Målet var fremdeles Ulsberg og Nåvårdalen, men nå skulle vi få et tilstrekkelig antall biler fra bilkompaniet på Sogge. Vi hadde liten tro på at dette skulle klaffe, alt var liksom blitt så svevende, planene kunne ikke realiseres slik de var tenkt. Men i 22-tida om kvelden kom det jammen 7-8 biler og vi lastet opp og kjørte avsted. Kompanisjefen ga ordre om at bilene skulle kjøre med minst mulig, men sikker avstand, med sakte fart, da vegen på mange steder nå var ødelagt av bombing. Hele kolonnen måtte holde sammen og ikke slippe andre kjøretøyer innimellom våre. Ei stund gikk det fint, men så, begynte vi å møte tropper som kom i motsatt retning, det bare økte og økte, - kavalleri, feltartilleri og bilkolonner, og i vegkantene marsjerte infanteri i massevis. Strømmen ble stadig tettere, snart ble det til et enormt, sammenhengende tog av alle mulige våpenarter, norske og engelske om hverandre, hundrevis av hester, kanoner og feltkjøkken og all slags utstyr. Soldater i vill springmarsj etter vegen langs jernbanelinjen, - over alt. Det liknet avdelinger i full oppløsning, bare opptatt av en tanke, å komme lengst mulig bort fra noe hurtigst mulig,-­og dette «noe» det måtte vel nødvendigvis være fienden.

 

Det hang soldater på alle kjøretøyer der det var mulig å klamre seg fast, på biler, kanonlavetter, feltkjøkken og alt annet rullende materiell. Og midt imot, som «kjerringa mot strømmen», brøytet landvernsbataljonens mitraljøsekompani seg veg for å settes inn på Ulsberg. Det tok seg unektelig litt rart ut - men ordre er fremdeles ordre.

 

Tilbake til Verma

En stund før Dombås fikk vi imidlertid, fra et eller annet høyere hold, ordre om retrett, - «snu og kjør tilbake til Verma». Så var plutselig vi også med i det flyktende tog.

 

Under helomvendingen var en personbil med norske og engelske offiserer sluppet inn i kolonnen like foran vår bil. På bagasjebæreren bak hang en engelsk soldat fastsurret, halvt sittende, halvt liggende med beina subbende i gjørma. Hjelmen hang på enda, hodet slang frem og tilbake, håret lå klistret ned i panna. Merkelige folk disse «Tommyene», her hadde de de tatt med seg en død kamerat i alt oppstyret, han skulle ikke falle i  fiendens hender. Hensynsfulle kunne de i hvert fall være.

 

Lenge betraktet vi det makabre syn, men plutselig begynte «den døde» å røre på seg, slo øynene opp og vred seg under surringene. Sjåføren vår fløytet og fløytet for å gjøre dem i bilen oppmerksomme på fenomenet, men uten resultat. Langt om lenge ble det likevel en liten stans og et par mann kom ut av bilen. Etter en kort debatt ble soldaten løst og tatt med inn i bilen, - og så fortsatte tilbaketoget- vi var betydelig lettet. Ut på natta var vi tilbake på Kylling igjen,- att og fram er like langt.

 

Et mareritt

Mandag29. april. Alt er forholdsvis rolig igjen, nattens opplevelser forekommer meg å være et mareritt. Hvor er det blitt av alle de flyktende troppeenhetene?

 

Da jeg idag visiterte lagene kom et tysk fly i temmelig stor høyde og slapp bombelasten sin. For oss så det ut til å bli en fulltreffer denne gangen.

 

Den kjente ulingen ble sterkere og sterkere. Så begynte eksplosjonene å drønne og jord, stein og barkvister haglet ned over oss, vi var overbeviste om at vår siste time var kommet. Men da Ragnarok endelig var over, oppdaget vi til vår store forbauselse og glede at vi fremdeles var uskadde alle mann,- men nærmeste bombe slo ned bare 40 -50 meter unna. Det var nok Verma stasjon og de engelske vognlastene med ammunisjon som stod der bombene var tiltenkt.

 

Åndalsnes i brann

Mot kvelden kom en ny bataljonsordre: - En befalsskole skulle passere nedover Romsdalen om natta, Vi skulle stille en befalspost på vegen ved Kylling og varsle transporten om at Åndalsnes stod i flammer så de måtte kjøre med store avstander mellom bilene forbi der og ellers utvise stor forsiktighet. Nå forstod vi ingen ting? Hvorfor skulle ikke en befalsskole kunne se, like godt som andre, at Åndalsnes stod i brann? Og at vegen var dårlig og krevde forsiktig kjøring det måtte de allerede ha erfart for lenge siden når de kom til Kylling. Men det er ikke krigerens oppgave å spekulere på «hvorfor»? Han skal bare adlyde ordre, og ordren var for så vidt klar.

 

Vi delte natta på oss og jeg fikk min tørn fra kl. 01.00 til 03.00 og gikk og la meg i håp om at bilene sikkert var passert lenge før den tid.

 

Retretten

Tirsdag 30. april. Men jeg ble vekket av fenrik Osnes kl. 01.00, ingen befalsskole var passert enda,

men jeg hørte at kompanisjefen stod i telefonen. «Kontraordre», tenkte jeg, og det stemte. Vi skulle øyeblikkelig dra nedover til Åndalsnes med tog som gikk fra Verma kl. 01.30. Vi begynte jo å kjenne disse togtidene nå, men måtte likevel prøve å komme oss til stasjonen snarest mulig, en kunne aldri vite. Postene ble varslet og vi tok alt utstyret deres med så de skulle slippe å hefte seg med å gå innom Kylling, men da vi kom til Verma stasjon, manglet enda 5-6 mann, vakta ved Foss bru som var noe lenger unna.

 

Et tog kjørte inn på stasjonen, merkelig nok, og vi begynte å laste inn. Det tok vel ca. et kvarters tid, enda manglet vakta fra Foss bru, men toget kunne ikke vente et minutt. Det ble blåst i ei fløyte og viftet med et grønt flagg og vi begynte sakte å rulle bortover stasjonsområdet.

 

Akkurat da kom karene vi ventet på inn på perrongen. De sprang alt de formådde, for å nå igjen «kuvogna» der vi stod i den åpne døra ferdige til å hale dem inn. Vi ropte og heiet på dem og klarte også å få tak i to av dem, men nå økte toget farten og de andre sakket ubønnhørlig akterut, - alt håp svant. «Bli med trennet nedover til Åndalsnes», ropte vi til dem og de vinket tilbake, det var forstått.

 

Slik forlot vi Verma, - det siste vi så var den vakre Kylling bru som fremdeles stod der uskadd. Om dette var vår fortjeneste kan vel diskuteres, men vi hadde fått ett oppdrag, og vi hadde klart å gjennomføre det.

 

Kompanisjefen dro andre vegen, oppover for å treffe bataljonssjefen. Nå ville han, en gang for alle, ha greie på hva som egentlig foregikk. Han overlot kommandoen over kompaniet til nestkommanderende, løytnant Ellingsæter og vi skulle vente ham på Åndalsnes.

 

Over 100 bomber

Jeg satt og halvsov og tenkte på tiden vi hadde hatt på Kylling, godt og vel ei uke. Jeg skulle anta at 100 - 120 bomber var sluppet over området her denne tida, de fleste med adresse: Kylling jernbanebru. Bombene ble sluppet tildels fra liten høyde, men etter hvert fra større og større høyder. Sva og bergknauser omkring brua var svartbrendte og rensket for skog, flere av de nærmeste husa hadde fått blåst inn alle vinduene, og veldige krater gapte bortover jordene. Men brua var altså intakt. Terrenget hadde vært oss til god hjelp, bare en full-. treffer kunne utrette noe, en håndsbredd utenfor og bomben endte i avgrunnen, svimlende langt der nede.

 

Plutselig ble jeg vekket av en kvinende lyd og et rykk. Først trodde jeg det var en bombe igjen, men så gikk alt opp for meg, - det var N.S.B. som satte bremsene på.

 

Allerede da vi skranglet nedover Romsdalen i de grytidige morgentimene, mens en smal lysstrime over østfjella forkynte en ny dag, ante vi at noe ekstra var i gjære. Nå stod toget stille og vi fikk skjøvet opp døra og så da at vi stod ved Åk. Noen var allerede ute for å strekke litt på beina, det ble snakket og ropt. Og høyt oppe hørtes den kjente brummingen, vi var tydeligvis under oppsikt. En offiser fra en av linjebataljonene ropte til sine soldater at de skulle stikke til skogs og bli der til det skumret om kvelden. Ordren spredte seg lynraskt langs vognrekken, og plutselig var også alle våre soldater forsvunnet.

 

Vi så at jernbanelinja her var sperret av togmateriell som nok var utkjørt fra stasjonen på Åndalsnes for å reddes unna brannen og forstod at vi neppe kom lenger med tog. Sammen med fenrik Osnes rusla jeg litt rundt. Vi håpet å treffe noen som. visste litt om hva som nå skulle skje, men alt vi så var to engelske soldater som kom frem igjen fra skogen, og så en norsk jernbanemann ved en engelsk luftvernkanon oppe på ei av jernbanevognene. Han ga de engelske soldatene en skjennepreken med et ordvalg så imponerende at du skulle aldri ha hørt maken. Hadde de holdt seg der de skulle være og hjulpet ham litt med kanonen så skulle det ikke ha vært flisa igjen av de tyske fly nå, påstod han. Eldre, engelske sersjanter skal ha et imponerende ordforråd ble det sagt, men om de kan hamle opp med denne breisiden, det tviler jeg på. Men de som det var myntet på forstod vel ikke språket så godt at de kunne verdsette nyansene i salven. Men de måtte nå i hvert fall forstå at N.S.B ­mannen var sterkt oppbrakt av en eller annen grunn.

 

Da vi ikke fant noen av karene våre her dro vi nedover skogen, mot elva og der skal jeg si det var folksomt. Grupper av soldater og befal stod og diskuterte over alt, - var det kapitulasjon eller var det omgruppering? Stemningen for å fortsette var stor. Men litt etter litt stilnet diskusjonen av og bokens parole ble fulgt: «Soldaten skal benytte en hver anledning til å hvile».

 

Bak busker og steiner

Snart sov befal og menige bak busker og steiner, sparsomt skjult av løvskogens, aller første grønnskjær, - en sovende arme ventet på ny marsjordre.

 

Sola hadde enda ikke fått noe særlig tak og vi frøs så vi våknet snart igjen, - Osnes og jeg ble enige om å ta en tur opp til toget igjen og se etter kompanisjefen. Han var ikke kommet enda, men vi traff litt e etter litt nokså mange fra mitraljøsekompaniet og satte igang med å bære proviant og utstyr ned et i skogholt ved vegen, med toget kom vi ikke lenger, for­stod vi.

 

Bombingen fortsetter

Men snart var fiendtlige fly der igjen, det small og eksploderte rundt omkring oss, et nesten sammenhengende brak. Jord, stein og jernsplinter fløy i lufta og laget et flerstemmig, øredøvende hylekor. Vi måtte bare trekke oss tilbake til skogen og prøvde på nytt å få sove litt, men nå var det ikke fred å få. Bølge etter bølge kom de tyske flya igjen og igjen. Snart var det bilkompaniet på Sogge, snart brakkene på Setnesmoen, og snart Åndalsnes eller Åk. Og midt inne i denne «onde sirkel» lå vi og ville prøve å sove!

 

Vel  var vi i mangel på søvn, men dette ble for drøyt. Vi innså snart at at det var umulig å prøve å sove i et slikt spetakkel, og ble enige om å gå opp til toget igjen, kanskje vi kunne finne oss litt mat der, vi mente å ha sett både stomp og margarin der. Det stemte, og da vi var så heldige å finne et bandolær med bajonett i, ble det brødkniv også på oss, og en riktig brukbar frokost.

 

Til Rødven

Akkurat da vi var ferdige med måltidet kom kompanisjefen også, og vi fikk litt etter hvert samlet de fleste av kompaniets befal og fikk høre den nye ordren: Kompaniet skulle purres igjen og fortsette med biler utover til Rødven, der de skulle samles snarest mulig. Det ble et svare strev å finne igjen våre soldater. Vi rusket i flere hundre sovende menn før vi endelig fikk tak i de fleste av våre egne. Så kom 3 lastebiler fra Sogge, og vi gikk igang med opplastingen. Samtidig bad vi alle vi traff fra de andre kompaniene om å si fra til alle landvernsoldater de så at landvernets mitraljøsekompani var dratt til Rødven, de fikk komme etter ved første anledning.

 

Trenet vårt var også nå kommet her, men de skulle spise og kvile hestene, og så fortsette til Rødven når det ble mørkt, og da få med seg eventuelle etternølere fra kompaniet.                      I

 

Dramatisk tur

Det ble en høydramatisk tur. Bilen jeg var med i ble kjørt av fenrik Osnes, og sammen med ham i førerhuset satt kaptein Hauger. Ellers var løytnant Ellingsæter, løytnant Kile og korporal Ottestad med her, og en del soldater, så vi var nok i alt 20-25 mann i bilen, noe liknende var det vel i de to andre bilene også.

 

Oppe i lia, ovafor Park Hotell brann det friskt i lyng, busker og tørt gress, men der oppe i floghamrene kunne det jo bare brenne. Verre var det med Åndalsnes, der så det trist ut, og vi fikk en drastisk innføring i den moderne krigs  ødeleggelser. Storparten av husa var brent ned, bare en murpipe her eller ei murtrapp der stod igjen - ett sted stod en krane og dryppet, ellers var ødeleggelsen total.

 

Engelske soldater myldret over alt, luftvernkanonene pekte anklagende mot sky, for likesom å understreke at det var der forbannelsen kom fra. Svære branner raste enda, og det var en uutholdelig varme da vi passerte. Det var herlig å komme forbi jernbanestasjonen og kjøre innover langs fjorden mot Hen i et svalere klima. Siden vi kjørte fra Åk hadde vi ikke sett et eneste fly og priste oss lykkelige for det, - men litt for tidlig.

 

Vi hadde passert Hen og var kommet rett for Åndalsnes igjen da spetakkelet brøt løs. Det startet med 3 fly som kom tvers over fjorden fra Åndalsnes og før vi fikk sukk for oss knitret mitraljøsene løs mot bilen. Vi stanset, hoppet av og sprang til skogs, glissen løvskog uten løv enda, den ga ingen dekning og skrøpelig dårlig skjul.

 

Da angrepet var over, entret vi bilene på nytt. Noen mann manglet, de hadde varslet de andre om at de foretrakk å gå, og vi måtte bare fortsette videre utover med redusert last.

 

Vi ble nå vitne til et uhyggelig drama. Tyske fly kom i bølge etter bølge, stupte nesten helt ned på hustaka, - de få som enda var igjen-, og slapp bombene ned i ruinene så sot, aske og glør stod himmelhøyt tilværs. Det engelske luftvernet skjøt som rasende, men tilsynelatende uten virkning. Flya stupte nesten ned mot kanonmunningene og viste en dødsforakt som kunne vært en bedre sak verdig.

 

Nytt angrep fra lufta

Vi hadde ikke kjørt langt før et nytt angrep jaget oss til skogs igjen og på nytt hadde noen karer funnet det tryggere å gå enn å bile. Det hadde de nok rett i, for ikke før hadde vi kjørt noen hundre meter igjen, så var de der på nytt, og det gikk sørgelig sakte utover mot Skorga. En gang  vi lå nesegrus under noen predte olderkvister i skråningen ovafor vegen, med mitraljøsekuler fra to innpåslitne fly plystrende i lange byger om­kring ørene på oss, kom jeg til å kikke litt opp. Over alt lå det folk mens kulene pisket opp jorda så spruten stod. Men da angrepet var over så reiste hver eneste mann seg igjen, - alle like gode. Skuddstrålene var vel gjerne glisnere enn de så ut for når en kikket slik bortover langs bakken.

 

Men dette gikk for sent, og kompanisjefen foreslo at vi heretter bare skulle kjøre direkte, ikke bry oss om flya, og så bar det avsted det bilen tålte og veiene tillot. Et fly passerte, skjøt ei salve, men det hørtes ufarlig ut. Like etter kom to fly, vi fikk ei breiside og dermed gikk to kuler gjennom førerhuset, like over hodene på dem som satt der. «Nei, nå begynner de å bli for nærgående», bemerket kapteinen, og da det straks etter kom 5 da bar det til skogs igjen.

 

Heldigvis berget vi oss gjennom det angrepet også og dette ble det siste. Nå fikk vi kjøre i fred, og kom, uten flere viderverdigheter til Eid og til krysset Nordvik - Rødven. Her forbi gikk det nå en stadig tettere strøm av militære kjøretøyer utover, og det ble til at jeg skulle stå igjen her i krysset og dirigere våre soldater rette vegen mot Rødven etterhvert som de kom. Jeg skulle bli hentet senere og bli avløst av en annen mann.

 

Mens jeg stod der passerte trenet vårt og jeg fikk snakket litt med Jon Ørsund. De hadde hatt et uhell under veis. En hest var blitt skremt og sprang ut slik at korporal Kleinsorg, som satt på lasset, fikk foten mellom ammunisjonskjerra og en stabbestein og pådro seg et stygt ankelbrudd.

 

Enorm trafikk

Trafikken var enorm, en blanding av tropper fra de forskjellige kampområder fra Oslo og hit, fløt forbi etter vegen, og jeg prøvde å plukke ut de som hørte til i vårt kompani og pense dem inn på vegen til Rødven. Jeg måtte vel ha stått her et par timer, det var blitt mørkt og sulten gnog litt. Da kom endelig Osnes igjen med bil for å hente meg, men hadde ingen avløser med. Vi stod litt og diskuterte hvordan vi skulle ordne saken, da det brått dukket opp en soldat fra min tropp. Han hadde heimen sin her i nærheten og hadde vært hjemme, spist og sovet litt og ville påta seg å stå her og passe på så lenge utover natta det var nødvendig. Ja, så var den floken løst og vi dro over til Rødven.

 

Det går mot slutten

Vi skulle bo i sommerhytta til en prest her ute, ble det sagt. Først neste morgen, etter en natts styrkende søvn, gjenkjente jeg vår vert, presten, som min gamle i religionslærer fra forskolen ved 5. Divisjons skole, sokneprest Sæbø til Lademoen kirke i Trondheim. Han var født her ute og da tyskerne tok Trondheim, evakuerte han hit til sin sommehytte, «Gammelstua», sammen med sin frue og sin voksne datter.

 

Foruten disse tre, skulle seks av befalet ved mitraljøsekompaniet bo der og ellers en kaptein Rohde som vi traff et sted innafor Eid, så her var absolutt alt opptatt.

 

Vi var litt rundt på gardene omkring og snakket med folk om plass for de av våre soldater som enda ikke var nådd frem hit, og prøvde også å få til en vaktordning så de skulle få orientering om hvor de kunne hente proviant og liknende.

 

Kaptein Hauger sa fra til vår vertinne at vi skulle ikke ha noe ekstra stell, bare av vår egen proviant, men prestefrua var ikke til å stanse, og vi er stygt redd for at en betydelig del av kveldsmåltidet kom fra hennes eget kjøkken, speilegg f.eks. hørte ikke med på forsvarets meny.

 

Hoppet ut fra flyene uten fallskjerm

Vi ble sittende lenge og prate utover kvelden, det var herlig bare å sitte i en god stol i ei lun stue. Kaptein Rohde hadde syslet med så mangt under krigen, bl.a. hadde han vært med på å forhøre krigsfanger, og der var det mye rart kommet frem. En dag ble noen fallskjermsoldater bragt inn, mange av dem var kvestet, det var både benbrudd og andre skader, men påfallende mange lårbensbrudd. Da en av dem ble spurt om årsaken, svarte han lakonisk: «Ein kurzer Sprung», og da han ble eksaminert nærmere om hva nå dette var, fikk en høre at det var blitt eksperimentert med fallskjermhopp hvor det vesentligste av fallskjermen var sløyfet. Flyet fløy så sakte og så lavt som mulig, og soldatene skulle så hoppe ut og lande i snøen som utpå dagen ble kram og blaut i solsteiken. Det gikk bare ikke. Når «fallskjermhopperne» slo ned i snøen til opp på låra og stupte framover, så brakk de ofte lårbeina. Forsøket var i det hele mislykket, bare få var kampdyktige etter et slikt sprang, og de måtte slutte med det igjen. Til og med Hitler måtte innse at «menneskernateriellet» var for kostbart til slikt. Fangen fortalte også at førstemann som skulle hoppe ut, vegret seg, men ble prompte skutt og veltet ut, her var intet valg.

 

Kaptein Rohde hadde også vært med på å forhøre besetningen på noen av de fly vi hadde skutt ned. Han var meget forsiktig med å si for mye, men vi fikk da ut av ham at i flyet som gikk ned ved Venge, var det med en oberstløytnant fra Berlin, ekspert i aerodynamikk, beregning av vindretninger, avdrift m.v. Flyet kom direkte fra Berlin til Fornebu og videre hit for å få skikk på bombingen av bruene i disse trange, bakvendte dalene, det ville liksom ikke lykkes.

 

Etter endt jobb skulle de fly til Værnes, men så kom de altså bare til Verma.

 

 

Nervøse tyskere

De tyske flygerne virket nervøse til å begynne med, men så var de også innbilt at om de ble tatt til fange, ble de først pumpet for alt de visste om militære hemmeligheter, og så stilt mot muren og skutt. Nå forstod vi bedre hvorfor besetningen på det nedskutte flyet hadde tenkt å forskanse seg i ei steinur bare 2 -3 mann midt inne i fiendens områder, - dette hadde før fortonet seg helt uforståelig for oss.

 

Vi ble sittende lenge utover natta og prate. Pastoren var psykologisk interessert og spurte oss ut om hva vi hadde følt og tenkt når bombene falt som tettest der oppe i Romsdalen? Når vi trodde hvert sekund var vårt siste. Hva var reaksjonen da, frykt eller apati?

 

Dattra var mer jordnær, forlovet med en fenrik fra Trondheim, og naturlig nok mer interessert i om vi hadde sett noe til ham. Han skulle være med i krigen her i Romsdalsavsnittet. Men, dessverre, vi kunne ikke gi henne noe trøstende svar.

 

Etter hvert ble øyelokka for tunge og vi måtte gi tapt og gå til køys. Det ble trangt om sengeplassen i «Gamlestua» den natta, men det viste seg nok en gang at det gamle ordspråket at «der det er hjerterum der er det også husrum» fremdeles hadde full gyldighet.

 

Øredøvende kanonade

Onsdag 1. mai. Jeg våknet først ved 10-tida og av en øredøvende  kanonade. Nede i gangen traff jeg presten igjen, og han fortalte at denne skytingen hadde pågått helt siden den grytidlige morgen. Den kom fra Åndalsneskanten og vi forsto det var noe ekstra på ferde. Til sine tider var det farlig å være innendørs, granatsplintene pisket opp fjorden som haglbyger. Senere hørte vi det var dueller mellom tyske fly og antiluftskytset på de engelske krigsskipene som foregikk. Ingen visste da årsaken til spetaklet, men alle fryktet det verste, de engelske troppene forlot kanskje Norge igjen?

 

Presten manglet tobakk

Etter frokost tok vi oss en røyk og presten kunne da fortelle at han var i en slem tobakksknipe. Her på traktene hadde det alt vært krise ei tid, butikkene var for lengst utsolgt, og da han ikke hadde noe lager fra før, var han allerede midt ute i  problemet. Jeg var så heldig å ha et kriselager av tobakk, Enda brukte jeg forholdsvis lite tobakk selv, men passet alltid på å kjøpe når jeg fikk anledning til det. Det var verre for karene i troppen å komme på butikkene enn det var for meg. Og jeg hadde allerede forespeilet meg situasjonen når 30 mann hungret etter tobakk. Da ville kriselagret komme godt med da. Nå ante jeg at dette kanskje ikke ble aktuelt likevel, og bestemte meg for å starte mitt humanitære arbeid straks. Jeg hentet to esker og forærte dem sjenerøst til presten. Han takket så hjertelig som bare en tobakkshungrende mann kan gjøre det. Aldri har jeg mottatt en takk som så indelig kom direkte fra hjertet.

 

Så tok Osnes og jeg oss en tur rundt og så til våre mannskaper. Det så ut til at de hadde funnet vegen ut hit alle sammen, og de hadde det forholdsvis bra, ingen klaget i hvert fall.

 

Drama over Rødven

I 20-tida om kvelden var vi vitne til et drama over Rødvenfjorden, men vi oppfattet det ikke nettopp slik. Et tysk fly passerte utover fjorden og fikk som vanlig noen salver fra det engelske antiluftskytset. Flyet kastet seg for flere granater eksploderte faretruende nær. Det så ut som granatene gikk over og litt for langt første gang. Neste salve var en tanke under og for kort, og vi stod og ventet i åndeløs spenning. Og så kom et lysende prosjekt til og skar seg rett mot flyet og eksploderte så fillene fløy - en veritabel fulltreffer rett i flyskrotten og stor jubel blant tilskuerne. Hjerteløst, ja vel, men da skulle dere ha vært med der. I snart tre uker hadde vi levd under tyskernes terrorbombing og forbitrelsen steg for dag, for det var ikke bare militære mål de skjøt på.

 

Flykroppen med motoren stupte rett ned i sjøen så det freste, mens vingene flagret som «fallende løv» ned mot vannet. Noen oljeflekker og småting som fløt på overflaten, - så var alt stille igjen. Men dette var også den eneste bragd vi så av det engelske antiluftskytset under felttoget.

 

Demobiliseringen

Straks etter kjørte bataljonssjefens bil inn på tunet. Han ville snakke med kaptein Hauger. De gikk inn, men major Uri kom snart ut igjen, steg inn i bilen og kjørte videre. Like etterpå kom kaptein Hauger også ut, og ga ordre om at kompaniet skulle stille snarest mulig. Vi skjønte at han hadde noe svært viktig å meddele. Var det kapitulasjonsordre, eller var det ordre om fortsatt kamp?.... Ingen spurte, kompaniet stilte i taushet og stor spenning……Det var kapitula­sjonsordre. Våpna skulle legges ned. Riktignok het det videre at desom ville fortsette kampen kunne gjøre det, men på eget ansvar. Det var vel sagt som en liten trøst, for skuffelsen var følbar både blant be­fal og menige. Eller var det noensom allerede da forutså englandsfarten og nye kamper mot nazismen utenfra?

 

Britene reiste

 

Det var nå en kjennsgjerning at de engelske styrker var i ferd med å forlate Romsdalsavsnittet. De norske troppene var spredt for «alle vinde» og fullstendig opprevet under retretten fra Gudbrandsdalen og nordover. Videre kamp her på traktene var derfor helt meningsløs.

 

Kaptein Hauger holdt en liten tale til kompaniet før det ble dimitert. Først leste han kapitulasjonsordren og så sa han: «Vi har kjempet mot overmakten og tapt, men retten vil seire til slutt. Hold hodet høyt, vi har intet å skamme oss over, og husk: Norge kan enda trenge din hjelp». Så takket han for godt samarbeide under det tre uker lange felttoget, og uttalte håpet om at vi måtte møtes igjen under lysere forhold, og slutta med orda: «Gud bevare Kongen og Fedrelandet».

 

Så fikk landvernets mitraljøsekompani tre av for siste gang.

 

Heimreise

Etter oppstillingen fikk kompaniet utbetalt lønn, og de som ønsket det fikk med seg niste på heimturen. Senere hadde befalet et møte, og det var enighet om at det var en ting å gjøre, reise hjem og se tiden an. Det ble fortsatt kjempet i Nord-Norge, men mangt tydet på at det gikk mot et endelig nederlag der også.

 

Men mangt måtte ordnes før vi dro, og vi forstod at vi måtte bli i tjeneste en dag eller så. Først og fremst var det kompaniets hester, vi hadde 10 - 12 hester, fjordinger utskrevet fra gardene rundt om i Romsdalsbygdene. Bataljonskontoret ble spurt, men svaret var bare: «Slipp dem på skogen»., Men markene var enda ikke skikkelig bare her, så slikt gikk jo ikke an. Kaptein Hauger ringte da ordføreren og han lovte å plassere hestene hos gardbrukere i bygden til eierne meldte seg. Allerede samme kvelden kom det gardbrukere og hentet de og ville ta seg av dem til så lenge. Alle fikk med seg ei vogn, og ellers brød, margarin og hermetikk. Det var jo bedre at de fikk overta provianten vår enn at tyskerne tok den. Alle våpna fikk vi sette inn på stabburet.

 

Heim til Sunndal

Sent på kvelden traff jeg Jon Ørsund og noen av de andre sunndalingene, de diskuterte ruta for heimreisen. Ei stund tenkte de å vente til neste dag de også, så vi kunne reise sammen, men det ble likevel til at de ville bare dra samme kvelden, og de besluttet å legge ruta om Vistdalen.

 

Lenge ble vi sittende og prate også denne kvelden. Hva ville egentlig fremtiden bringe oss. Akkurat nå så det så mørkt ut som det kunne gjøre, men mangt kunne jo skje. Løytnant Ellingsæter sa det slik: «En ting er i hvert fall sikkert, vi går harde tider i møte”

 

Så stille, så stille

Torsdag 2. mai.  Da jeg våknet neste morgen var det en unaturlig stillhet, men været var fortsatt like fint. Fjorden lå blikkstille og speilblank, langt ute lå to robåter og fisket, her og der fløt måker som skumdotter på vannspeilet. Som ved et trylleslag var alt forvandlet til vanlig, norsk vår med folk i våronnarbeid ute på åkrene. Bare bevisstheten om okkupasjonstroppene som nærmet seg ubønnhørlig, dryppet malurt i begret. Kanskje var de noen timer borte, kanskje kom de, akkurat nå, trampende forbi nærmeste vegsving.

 

Like etter frokost fikk jeg nyss om at en fenrik Holberg skulle kjøre en lastebil til Angvik, og jeg øynet en sjanse til å komme meg et stykke på heimvegen. Holberg kjente jeg fra før og oppsøkte ham straks. Jo da, det er i orden, jeg dro derfor straks tilbake til «Gammelstua" pakket mine saker, tok avskjed med kompaniets øvrige befal og vårt elskverdige vertskap og skyndte meg tilbake til Holberg og bilen. Med i bilen skulle også skogmannen, korporal Kleinsorg, være. Han var jo, som nevnt, to dager før utsatt for et stygt ankelbrudd og fikk sitte i forsetet. Vi andre klatret opp på lasteplanet og det bar i veg til ferjekaia på Åfarnes der vi måtte vente ei god stund, ferja lå på Sølsnes og mannskapet skulle ha en kvilepause­

 

 Ryktene svirret

Ja, nå svirret ryktene som aldri før. En telegrafmann hadde hørt at Tyskland og England var blitt enige om å trekke troppene sine ut av Norge igjen og avgjøre krigen på andre frontavsnitt. Meget sympatisk, men det var nå ikke akkurat noen fotballkamp da som kunne avlyses og flyttes fra den ene bane til den andre etter forholdene.

 

Det ble en times tid å vente her. Sammen med oss var også tre engelske soldater som av en eller annen grunn var blitt akterutseilt. De lå på magen ytterst på kaikanten og studerte det maritime livet nede i dypet, og lot seg slett ikke skremme av ryktene som fortalte at tyskerne var passert Åndalsnes og kanskje nå bare var en snau halvtime unna. Man kan si hva man vil om de engelske soldatene, men en ypperlig råvare til å lage krigere av, det må de være.

 

Vi norske følte en stor lettelse da vi så ferga kastet loss og kom dampende over fjorden mot Åfarnes, og vi kom oss hurtigst mulig ombord. Engelskmennene avsluttet også sine studier, reiste seg, børstet omhyggelig sand og rusk av seg og slentret inn på ferga, og snart steg vi av igjen på Sølsnes,- det var godt å ha en fjordarm mellom oss og fienden.

 

Fra Sølsnes ble noen nye passasjerer med i bilen, deriblant Ivar Liahjell, så nå ble vi to sunndalinger. Etter mye humping og risting kom vi da omsider også til Kleive. Dette var Kristi Himmelfartsdag og kafeene var ikke åpne, men da det spurtes at det var krigere på heimtur, fikk vi likevel kjøpe kaffe og mat, både god og rimelig mat. Det samlet seg etter hvert en del folk som gjerne ville høre nytt fra krigen, men vi visste dessverre ikke noe særlig mere vi enn det de hadde hørt før.

 

En «hardhause»

Her på Kleive tok vi avskjed med korporal Kleinsorg, hans far, majoren kom og hentet ham med bil, og jeg håper virkelig at turen ble noe behageligere for ham resten av veien. Det var en hardhaus den samme korporal Kleinsorg. Vi så nok at svetten perlet på pannen hans når lastebilen humpet som verst, men når vi spurte om det gjorde mye vondt, svarte han bare: «lkke noe særlig,kjør bare videre».

 

Ja, så steg vi også opp igjen da og tok fatt på Osmarka, som, om mulig, var enda verre  nå enn da vi reiste. Det ristet og knirket i bilen og det surklet i gjørma hver gang vi skulle opp igjen av et dike, men videre bar det, helt til vi ble stanset av en mindre personbil som stod forlatt midt i et gjørmehol. Vi var noe rådville, her nyttet ikke Bøygens råd: «Gå utenom». Da ropte en: ”Vi tar'n» og alle hoppet ned og løftet den lille bilen til side så lastebilen vår kom forbi. Så satte vi

den pent og pyntelig på plass igjen og fortsatte.

 

Tingvollferja innstilt

I Angvika fikk vi høre at ferja til Tingvoll var innstilt, men det var en motorbåt her som skulle gå over til Tingvoll straks, vi kunne få bli med der. Men det stod også en norsk marinesoldat her og samlet inn våpen, vi burde helst levere dem om vi hadde noen, sa han, tyskerne var kanskje alt i Tingvoll når vi kom dit. Et øyeblikk vurderte jeg våre sjanser til å unngå tyskerne på heimturen, men kom til at det måtte være minimale.

 

Kapitulasjonen medførte jo at fienden ville overta våre våpen, ble vi påtruffet bevepnet nå, ville jo det bety arrestasjon m.v. Men nå ropte mannen i motorbåten igjen at kom vi ikke straks, så kjørte han fra oss. Med tungt hjerte tok jeg Colt-pistolen og ammunisjonen opp av ryggsekken og leverte alt til marinesoldaten, soldatene leverte sine geværer. Dette var for oss den virkelige kapitulasjon. Det føltes som vi ga fra oss friheten. Når skulle vi få den igjen?

 

Så gikk vi i motorbåten som straks la ut på fjorden og satte kurs for Tingvoll. Under overfarten tok jeg en rask liten vareopptelling av de militære effekter jeg enda hadde, men som jeg nødig ville ha når jeg skulle møte tyskerne. Noen militære håndbøker gikk over bord, en leirlue med rød, hvit og blå kokarde gikk

samme vegen, så fulgte 3-4 pistolskudd som hadde forvillet seg bort fra de andre, og enda noen småting av militær karakter fulgte etter. Så var jeg klar for landgang og konfrontasjon med fienden. Det siste jeg så var leirlua som duvet opp og ned på bølgene i kjølvannet bak båten, så forsvant også den. Uniformen hadde jeg enda på, jeg kunne ikke godt kaste den uten å ha noe å erstatte den med.

 

Overnattet på Høglia

 

Da vi steg i land på Tingvoll så vi til vår glede, ingen tyskere der og folk vi snakket med kunne fortelle at det heller ikke hadde vært tyske soldater der enda, men de kunne ventes når som helst.

 

Vi fikk også høre at vi kunne overnatte i Høglia, ungdomshuset, der det alt var innkvartert massevis av militære, og i kjelleren serverte lottene mat. Dette hørtes jo bra ut. Likevel ble vi enige om å sløyfe kveldsmaten da vi kom opp til Høglia. Etter den solide bespisningen på­Kleive led vi absolutt ingen nød enda, vi ville helst komme til ro og sove,  sove.

 

Vi famlet oss fram i en bekkmørk sal der sovende soldater dekket hver kvadratmeter av gulvet. Det holdt hardt å finne en ledig plass, men etter en del snubling over sovende kropper, lyktes det endelig å oppdrive det nødvendige gulvareal, og jeg tror vi sovnet straks vi berørte gulvet.

 

Fredag 3. mai. Vi våknet først da lyset sivet inn ved siden av blendingsgardinet, klokken kunne vel være omkring 08.00. Noen var alt oppe, og vi tok også så smått til å ruske litt på oss. Da fikk vi plutselig høre at et fremmed språk ble snakket like ved oss. I all verden, tenkte jeg, var vi havnet midt oppe i fiendens nattkvarter? Men språket var så helt uforståelig, det liknet ikke en gang på tysk. Omsider fikk vi greie på at det var finner. Vinterkrigen der borte var slutt, og nå var de kommet her for å hjelpe oss i nødens stund. Godt gjort, Finland, du har alt ofret nok i kampen mot din grådige nabo i øst.

 

Elskverdige lotter

Vi slapp å kle på oss, vi lå fullt påkledt, men fikk tak i vann og markerte overgangen fra natt til dag med å vaske oss skikkelig. Så bar det ned i kjelleren, der elskverdige lotter serverte frokost, og jeg skal si at det smakte. Etterpå gikk turen ned på strøket for å kjøpe sivile klær og høre om mulighetene for å komme videre på heimturen. Mens vi var inne på samvirkelaget, gikk tre fremmedartede herrer forbi utenfor. Butikkdamen sa hun hadde sett dem dagen før også, og vi ble enige om at det kunne være sivile tyskere som var ute og snuste litt før troppene rykket inn.

 

Vi var også opp på telefonsentralen for å høre om bil, men det var ikke så lett. Med god hjelp av telefondamen, Ragnhild Sengebusch fra Sunndalsøra, fikk vi til slutt likevel greie på at en buss tilhørende Kristiansund - Oppdal Auto skulle kjøres innover til Meisingset. Sjåføren ble spurt opp og ga oss lov til å bli med, og vi dro straks opp til Høglia igjen, byttet til sivilt antrekk og møtte opp til avtalt tid, og bussen satte seg i bevegelse med kurs for Meisingset.

 

Gode nordmenn

Ved Sortdal kom nye passasjerer, og hvem andre var det enn de tre vi hadde mistenkt for å være «tyske spioner» da vi så dem utenfor Tingvoll Samvirkelag. De var nok nordmenn like vel, gode nordmenn til og med. Mange år senere traff jeg igjen en av dem på et likningskurs på Molde der han foreleste i skatterett. Han var da kontorsjef i Riksskattestyret, S.B. Skottun, militær grad kaptein. De var reist fra Oslo da tyskerne rykket inn i byen, hadde deltatt i krigen her på Møre og var nå på tur heim igjen til Oslo.

 

Da vi nærmet oss Meisingset, innledet vi forhandlinger med sjåføren om å kjøre oss til Sunndalsøra. Han måtte ringe bilkontoret først, sa han, og da han kom tilbake tilbød han å kjøre dit for 5,- kr. pr. mann, og vi slo til, strålende fornøyde. Det var ikke enkelt å ta seg frem i disse dagene, kommunikasjonene var mildest talt i ulage.

 

Møtte tyskerne

Vegen var sørgelig smal mange steder innover her, og plutselig, akkurat på et slikt håpløst sted, fikk vi se noen store grågrønne lastebiler komme mot oss,- ja sannelig, der kom tyskerne! Nå kom det an på nå.

 

Først kjørte en stor lastebil med noen soldater på lasteplanet og en mitraljøse på taket av førerhuset. Så kom et par personbiler med befal, og deretter fulgte flere store lastebiler igjen. En soldat hoppet ned av lasteplanet på fremste bilen og kom mot oss med maskinpistolen klar. Han gikk langs bussen og stirret inn med røntgenøyne, men foretok seg ellers ingen ting. Så satte bilkortesjen seg i bevegelse igjen, og mens de sakte passerte oss, stirret mange par øyne på oss så

gjennomborende at jeg følte det som om de kunne se alt vi hadde gjort de siste tre ukene. Tyskerne var solbrune, trimmede og værbitte karer å se til. Nesten annenhver en hadde jernkorsets ordensbånd i uniformsjakken, Hitlers stormtropper hadde utført en god jobb der de hadde opptrådt.

 

For å gi de møtende bilene plass, var bussen kjørt litt langt ut på veikanten, og gled en tanke ned i grøfta da vi startet igjen,- vi måtte ut og dytte. Straks var noen tyske soldater der og hjalp til, - rett skal være rett, - de gjorde det. Nå var de bare smil og velvilje, og prøvde seg enda til med en liten passiar, men den gikk i stå. «Der Krieg ist aus», «schøn Wetter», og «norwegische Freunde», forsøkte de seg med, men responsen var skral. Ingen følte noen trang til å forstå, langt mindre svare. Hendelsene fra fronten lå enda for nær innpå. Der hadde de «norwegische Freunde» fått en litt annen tiltale.

 

Bussen kom frem på vegen igjen, og vi kjørte videre, hver til vår kant, - de ut i det ukjente med seiren, -  vi hjem med nederlaget.

 

Tyske bilkolonner

Innover veiene møtte vi stadig vekk tyske bilkolonner. «Der Krieg is aus», «norwegische Freunde», lød det i ett, grammofonplaten fra Fuhrerhauptquartier var satt igang. Jeg kom til å tenke på flyve­blader som var sluppet ned over frontavsnitta før kapitulasjonen, der Hitler karakteriserte nord­mennene som et høyt kultivert folk, men ingen krigere. Her hadde vi kanskje motsetningen?

 

Ved Seljebø var vi innom en kafe og fikk kjøpt litt mat, og herfra ble ei jente med i bussen innover til Opdøl. Hun bar på ei korg med en liten kattunge i, et syn så uvant og fredelig for oss som nå var innstilt på krig og blodsutgytelser.

 

Uten flere viderverdigheter gikk ferden videre innover Nordstranda. Vi hadde alt innledet en ny forhandlingsrunde med sjåføren vår om å kjøre oss helt oppover til Romfo bru som vi hadde hørt skulle være sprengt, men snart fikk vi annet å tenke på.

 

Tyskerne tok sjåføren

Straks utafor Sunndalsøra stod ei lang rekke tyske biler på vegen, og i grøfta halvt lå en gammel, norsk personbil, som noen sivilkledde norske soldater drev iherdige opplivningsforsøk med. Noen tyske offiserer var kommet bort til dem. De var i beit for sjåfører og underhandlet med nordmennene om å kjøre for dem. En slik gjeng sølete og sotete karer midt oppe i et bilvrak, måtte nødvendigvis inneholde en eller flere sjåfører, mente tyskerne, - et ganske logisk resonnement forresten. Om det var uvilje fra norsk side skal være usagt, men forhandlingene var nettopp i ferd med å bryte sammen p.g.a. språkvansker. Da vår bil seilte opp på siden av partene og på tegn fra en av de tyske offiserene stanset med et rykk, hadde vi straks en tysker halvveis inne i bussen. «Sprechen Sie deutsch?» lød det forventningsfullt fra tyskeren.

 

Jawohl ble det svart fra bussens indre, kanskje en refleks, - men svaret kom, i hvert fall, - fra en av oslo-karene. Så fulgte en samtale mellom ham og tyskeren, der det fremgikk at vi, for øyeblikket, hadde langt mindre bruk for sjåføren enn Wehrmacht, at sjåføren skulle få 5 Mark om dagen + kosten, at bilen han skulle kjøre, en svær, tysk lastebil, stod like i nærmeste vegsving, - og så, med noe hevet røst, kom det: «Bitte aussteigen».

 

Ja, sjåføren hadde jo bare en ting å gjøre han, men akkurat nå så det ut til at han godt kunne tenke seg å unnvære de 5 Mark om dag og den tyske soldatkosten.

 

Romfobrua sprengt

Og der satt nå vi og måpte etter ham, men samtalen mellom tyske­ren og oslo-mannen fortsatte, og nå ble «dialogen mer fruktbringende» som politikerne pleier å si. Vi skulle få fortsette med bussen til Sunndalsøra, og derfra skulle vi, fra «Ortskommandanturet» på et nærmere angitt sted, ta med oss norske soldater oppover bygda. Det var karer som tyskerne dagen før hadde samlet opp og holdt, tilbake som gisler. De skulle nå være fri og få reise hjem. Vi skulle få fortsette

med bussen til den brua oppe i dalen som noen dager før var blitt sprengt av norske militære, det siste tydelig fremhevet. Der skulle vi sette igjen bussen, tyskerne ville sørge for å få den kjørt nedover til Sunndalsøra igjen, og på andre sida av elva skulle vi få en ny buss å fortsette med. Ja, dette hørtes jo greit ut, og offiseren gikk tilbake til sin bil, ga et tegn, og kolonnen kjørte videre,­ men her satt vi.

 

Vi oppdaget snart at en buss uten sjåføregentlig er et dårlig frem­komstmiddel. Det ble en av Oslo­ karene som reddet situasjonen igjen. Han hadde kjørt mye bil, men aldri buss, sa han, men dersom vi våget å bli med, kunne han alltids gjøre et forsøk. Ja, her var ikke tid til å filosofere over førerkort i klasse1 eller 2, forstod vi, og er­klærte oss straks villige til å bli med på eksperimentet, hvorpå han satte seg til rattet, tok et raskt overblikk over de mange håndtak og knotte, og avsted bar det. Vi skjønte snart at all eventuell frykt var ugrunnet, han manøvrerte bussen som om han aldri skulle ha gjort annet enn å kjøre buss. Slik holdt vi vårt inntog på Sunndalsøra fredag den 3. mai 1940 i en K.O.A.buss med en ukjent Oslo-mann, som aldri hadde kjørt buss før, ved rattet.

 

Norske gisler

Straks ovafor kaia så vi de 16 gislene stå i alvorlig meditasjon over sine fremtidsutsikter. Men først måtte det formelle ordnes. Vi fikk spurt opp Ortskommandanten og to mann gikk inn og meldte fra at vi, i følge en ukjent tysk offiser, skulle ha utlevert 16 norske gisler og ta med oss. Merkelig nok hadde de ingen nevneverdige innvendinger, vi fikk gislene med oss og fortsatte oppover bygda. En av dem var sunndalingen Ola Solheim fra Grøa, ellers var det mange trøndere, noen av dem hadde vært med i sappørkompaniet som lå på Fahle og bygde provisorisk bru over Driva etter at storflaumen hadde tatt den gamle Brekkhaugbrua i 1932. Jeg skulle forresten hilse jentene i Fahlekretsen fra noen av dem, og da det ikke er blitt før, gjør jeg det hermed, bedre sent enn aldri.

 

Romfo-brua var altså sprengt, klønete gjort, men det hindret i hvert fall biltrafikken. Første spennet på Romfo­siden var borte, det var reist en stige fra steinøra opp til brudekket, og det krydde av tyske soldater her. På andre siden stod det mange motorkjøretøyer, både biler og motorsykler, men noen buss kunne vi ikke se. Det hadde vi i grunnen ikke ventet heller.

 

Men videre måtte vi og vi fikk god hjelp-, vi ble nærmest dyttet opp stigen som var både lang og skrøpelig. «Tempo - tempo», skrek tyskerne, men det tok likevel litt tid. Mange hadde noe å bære, og nesten oppe var det en som slapp ei pappeske med innhold, ho datt ned på steinøra igjen. Men tyskerne skreik «Weiter, weiter,» og ingen protester hjalp, «tempo, tempo», og opp kom vi, men kassen ble liggende igjen der.

 

Kommet over elva skilte jeg lag med de andre, jeg ante at det kunne bli vanskelig å skaffe en ny buss, og nå hadde-jeg jo ikke lenger biten igjen, jeg kunne gå om det ikke ble annen råd.

 

Som nevnt traff jeg igjen en av de tre Oslo-karene mange år senere, kontorsjef Skottun i Riksskattestyret. Han fortalte at de fant seg en annen buss litt lenger oppe (etter som jeg forstod var det i Freikstua på Musgjerd). Den tok de, uten videre, og kjørte med den helt til Hamar. Der ble de stanset av tyskerne for kontroll, og uheldigvis falt et par Krag-geværskudd ut av lomma på ryggsekken til en av karene, og de ble arrestert alle som var med i bussen men slapp ut igjen etter et par dager og fikk reise videre.

 

Kom heim på sykkel

Ved Ørsund ble jeg «innkjørt» av Jon Ørsund, Martinus Bjørbekk og Ottar P. Grendsen. De hadde lånt sykler nede i bygda, - vi skiltes jo i Rødven to dager tidligere.

 

Jeg fikk også lånt en sykkel her og tilbakela siste etappe av heimturen på denne. Det var allerede stor trafikk av tyske tropper etter veiene, og det så ut som om de alt hadde forstått å innrette seg. Ved Klingdammen stod to av dem og fisket med mark mens noen «-innfødte» stod å betryggende avstand og bivånet skadefro det feilslåtte fiske. Da utbrøt en av tilskuerne: «det er ikke å vente at fisken i Klingdammen biter på tyske Mark. »….

 

Så var jeg endelig hjemme igjen. Ringen var sluttet, «der Krieg war aus» - inntil videre.

 

Hva hadde krigen lært oss

Ja, så var vi hjemme igjen, men hva hadde egentlig krigen lært oss? Helst var vi vel, mer forvirret enn noen gang, men en del erfaringer rikere var vi da blitt. Vi visste at England hadde massevis av soldater som egentlig ikke var noen særlige krigere, det hadde de selv fortalt oss. Riktig nok var de avdelingene som kom sist av en helt annen kvalitet, men sammenliknet med de topptrimmede supersoldatene tyskerne hadde drevet frem, så det likevel håpløst ut. Men England hadde nå tapt mange slag da, men aldri noen KRIG.

 

Ved hjemkomsten ble jeg konfrontert med et hårdnakket rykte om at nesten alt norsk befal hadde vært forrædere. Riktig nok vet jeg om befal, også innen I.R. 11, som før krigen næret visse sympatier for Tyskland og nazismen. At noen av dem også falt tilbake til sine tilbøyeligheter igjen senere skal jeg heller ikke benekte. Men så lenge krigen i Norge varte, tror jeg sikkert at alle som en av befalet ved I.R. 11 også gjorde sin plikt.

 

Sivilfolket på de steder der vi hadde forlegningene våre var vel også såvidt jeg kunne forså, forholdsvis upåklagelige. Riktig nok påstod noen av våre soldater at husvertene deres var såpass vrange at en måtte lure på om de var mere på tysk enn på norsk side. Jeg er ikke sikker på det. Det kan være at de bare var lite lystne på å få soldater i huset. Stedene der de militære holdt til pekte seg jo lett ut og ble straks mål for tyske fly. Så en viss motvilje her bør en kunne forstå.

 

Da vi den 24.april hadde skutt ned det første flyet det var bevis for, fikk vi fra en forretning i Ålesund, sendt en svær kartong med sjokolade. På innpakninen stod skrevet: «Tysk fly skutt ned, hurra! Gratulerer 4. tropp».

 

Det var vel en av karene i troppen som hadde nevnt det i et brev hjem, men det viser litt av patriotismen som det tyske overfallet hadde utløst. Den stadig, minkende kartongen fulgte oss siden trofast helt til kaptulasjonen, og resten ble da delt ut til dem som ville ha et lite tilskudd til reisenista.

 

Her hjemme hadde også så mangt foregått mens vi var i felten: Bombing av Sunndalsøra og forsøk på å bombe bruene oppover bygda. Til og med her oppe var det kastet sprengbomber mot Ottemsbrua og brannbomber oppe i berghamrene ovafor Negard Gravem, skutt med mitraljøser fra fly gjennom pakkhusveggen hos kjøpmann Vollan på Gjøra, o.s.v. -

 

Et fantastisk arbeid var utført av mannfolka her oppe. Fra det militære var det kommet ordre om at vegen Gjøra­ Hjellmo bru og videre nedover på sørsiden av Driva til Ottem bru, skulle måkes opp og klargjøres for biltrafikk. Det var nesten ei mil med meterdjup skaresnø og is, et arbeid så enormt at neppe noen ville ha tenkt på det i fredstid. Men de gikk mann av huse, spyttet i nevene, tok fatt med hakker og spett og spader, arbeidet på skift, og klarte jobben.

 

Så vidt ferdige med dette kjempearbeidet så kom det store smellet og Romfobrua var sprengt. Ottemsbrua ble stående og all snømåkinga var forgjeves.

 

Kvinnfolka hadde heller ikke ligget på latsiden, de hadde slått seg sammen, opprettet systuer og sydd uniformer til soldatene som var i felten. Tøyet fikk de fra Tingvoll Ullvarefabrikk.

 

Ellers var det foretatt innsamling av våpen, kikkerter og annet utstyr og sendt til avdelingene. Ulltepper og ryggsekker som kunne unnværes var forlengst sendt til Finland til vinterkrigen, givergleden var stor og ekte.

 

Våren var ualminnelig sen dette året. Været hadde vært klart og kaldt under nesten hele felttoget og snøen lå enda nesten meterdjup på jordene da vi, først på mai, kom hjem igjen, men nå kom også våren for alvor.

 

1. mai spurtes det at norske soldater var på tur hjem etter alle tenkelige reiseruter. Mange tok seg også frem over fjell og flyer fra langt nede i Gudbrandsdalen i ukjente trakter, uten kart og kompass. - Flere unnsetningsekspedisjoner ble organisert og mang en innsats gjort for å lose soldatene trygt til bygds. (Kfr. Aura Avis 21. aug. 1975: Håkon Innvik: «Sunndalsgutters flukt over fjellene.»)

 

Noen av soldatene ble også tatt til fange, en del av sunndalingene ble tatt på Kongsvoll og internert i 8-9 dager på Oppdal. Det var sunndalspresten Sigurd Opdahl. som reiste oppover og forhandlet med tyskerne og fikk fangene frigitt.

 

Men dette, og mangt annet som hendte i denne tiden har mange andre sikkert bedre greie på enn jeg, og det ville være av stor interesse om det ble samlet opplysninger om slikt før det er for sent.

 

 

 

Del 2

 

Sunndal under tyskerne

 

 

 

Okkupasjonenstroppene rykker inn

Jeg våknet av den vanlige flydur og for opp av senga, men så oppdaget  jeg at jeg var hjemme igjen, det var duren av en separator jeg hørte.

 

Og plutselig stod alt klart for meg, krigen, hjemturen fra Romsdalen, - alt -. Det var lørdag den 4. mai 1940. Det måtte vel enda gå noen timer før tyskerne kom her, et par kilometer fra riksvegen.

 

Jeg ville stå - og gå en lang tur i skog og mark, nyte sola og våren og ikke tenke på krigen som hadde vært og okkupasjonen som ville komme, - glemme alle tyskere for en kort stund.

 

Det var derfor med blandede følelser jeg traff en tysk offiser da jeg kom ned i gangen. Vi hadde jo lært noen av dem å kjenne under krigen, riktig nok litt på avstand, men vi hadde fattet svært liten godhet for dem.

 

Men her stod han altså, det glitret i jernkors og utmerkelser ellers. «Sprechen Sie deutsch?» I farten var jeg ikke snartenkt nok, men svarte på tysk, noe jeg fikk angre bittert etter hvert utover sommeren. Jeg var prompte ansatt som ulønnet tolk, en jobb det holdt hardt å kvitte seg med igjen. Jeg prøvde å ro meg i land igjen etterpå og forklarte på stotrende skoletysk at mine kunnskaper i det tyske språk dessverre var nokså mangelfulle og ellers fire år gamle, men ingen ting hjalp. «Ich habe es gehørt», sa han, og ferdig med det.

 

Trematerialer rekvireres

 

Han skulle rekvirere trematerialer til Wehrmacht for å bygge ei provisorisk bru ved Romfo, da den gamle var blitt sprengt av retirerende norske styrker noen dager før. Tyskerne hadde snust opp at det lå noe skurlast ved Nisja-saga, og skulle ha av denne. Det kom nå også et par mann til, representanter for skogeierne, og det bar bort til sagbruket der noen tyske soldater også ventet. Så gikk de løs på materialene som ble slengt utover, sortert, målt og oppnotert, Da de hadde tatt det de ville ha i første omgang, lastet de materialene opp på en stor, tysk lastebil, og eierne fikk hver sin «Schein» som bevis for det kvantum som var levert. Det var tydelig skepsis å spore i eiernes ansikter der de stod og betraktet sine «Scheine». Det var intet som tydet på at de reknet disse papirlappene som særlig gullkantede.

 

Tyskerne kom også igjen senere, målte, noterte og skrev ut « Scheine» på nytt. Ingen trodde det ville bli noe å få for materialene, men langt om lenge fikk de likevel erstattet, i hvert fall noe av det.

 

 

Sunndal oversvømmet av tyskere

 

Vel hjemme igjen etter krigsdeltakelsen, så var hele bygda oversvømt av tyske militære. Motorsykler, kolonner av store, grågrønne lastebiler og lange rekker av hestekjøretøyer drønnet etter vegene, og tusenvis av soldater, de også grågrønne, marsjerte mot Sunndalsøra.

 

De kom fra sør og fra nord, møttes på Oppdal, og derfra. tok store troppestyrker vegen nedover Sunndalen og videre utover Tingvollhalvøya. Vi hadde møtt fortroppene ved Meisingset den 3. mai da vi  kom tilbake fra Romsdalen.

 

Samme dag var de også passert nedover Sunndalen, men allerede dagen før det igjen, torsdag den 2. mai (Kristi himmelfartsdag) hadde en mindre oppklaringsavdeling av motorkjøretøyer kjørt nedover dalen til Romfo bru. På ett eller annet vis må de ha kommet seg over elva og fått tak i andre fremkomstmidler på andre sida, for de hadde vitterlig vært helt ned på Sunndalsøra, ja til og med bragt med seg en del norske soldater som gisler nedover igjen dit. De fleste tyskerne hadde trukket seg tilbake til Oppdal igjen etter en rask rekognosering.

 

Den 3. mai kom de så for alvor. Avdelinger ble satt igjen på forskjellige steder, hus ble beslaglagt for innkvartering, og i løpet av få dager var okkupasjonen gjennomført og styrkene foreløpig på plass. Men toget av grågrønne kjøretøyer og soldater rullet videre.

 

De steder som først ble besatt var Gjøra, Grøa, Løykja, Furugrenda og Sunndalsøra.

 

Her på Gjøra kom det, etter hvert, flere innkvarteringer:. En mindre sanitetsavdeling i sommerstua på Klingøya, et lag sambandssoldater (telefonsoldater) beslagla kårhusa på Nisja, en gruppe håndverkere, bl.a. feltskomakere tok inn i Bruhagen («Korntrøa»), og et kompani infanterisoldater delte seg på Gjøra skole og engelskvillaen «Nyheim ».

 

Mangt kunne tyde på at de allerede i fredstid måtte ha rekognosert innkvarteringsmuligheter for avdelingene. De trengte ikke spørre noe særlig, gikk bare rett på de husa som passet dem og tok inn der, med eller mot eierens vilje, som regel mot. Men ukjente som de var, hadde de en fantastisk evne til å finne frem til de brukbare stedene.

 

Globusen var blitt gammeldags

Da disse første troppene dro vid­ere, ble Gjøra skole frigitt og kunne tas i bruk igjen til sitt egentlige for­mål. Men en tysk korporal be­merket litt ironisk at lærerens glo­bus var blitt alt for gammeldags de siste ukene, og verre ville nok dette bli etter hvert.

 

Soldatene som kom i neste pulje var de sørgelige rester av et kompani Lange. De hadde deltatt i kampene i Grong i Nord-Trøndelag, hvor de hadde fått stort respekt for de norske skarpskyttere på ski. Tyskerne var gang på gang blitt tvunget ut av vegen, der snøen lå meterdjup og råtten så de gikk nedi til langt opp på livet. Nordmennene derimot, som for en gangs skyld var bedre utstyrt enn tyskerne, hadde ski og kvite forsvinningsddrakter. De var vanskelige å se og dukket opp snart her, snart der, rundt tyskerne på alle kanter, og skjøt med uhyggelig presisjon. Tyskerne innrømmet å ha hatt store tap der, noe kompani Lange, - oppkalt etter sin sjef, oberstleutnant Lange, - bar tydelig preg av. Det var et svært fåtallig kompani.

 

 

 Tyskerne ville feire 17. mai!

Den 17. mai 1940 hadde tyskerne i på Nyheim planlagt feiring avdagen med innbydelse av folket i kretsen. Men i middagstiden hadde imidlertid to av de tyske soldatene funnet ut åt de skulle ta seg en båttur på «Nisjaflønet" i ei eike som hørte til på Nyheim. Vegen fra tanke til handling var kort, eika ble skjøvet ut på den flomstore «Driva» og de begynte å plaske og ro utover strømskavlene uten mål eller mé. Lenger og lenger ut bar det, snart var de midtstrøms, de kavet og rodde uten å kunne, - skrattet og lo, dette var moro. I rask fart bar det attover elva, snart demret det for dem at Driva kanskje ikke var så helt troskyldig når den var i flom, det var gjerne verre enn de ante. De kavet og rodde i desperasjon, men det hjalp bare så sørgelig lite. Plutselig fikk de ene åra under eika og mistet den, og dermed var de helt hjelpeløse. Med stor fart bar det mot «Straumen» og slagfossene der, eika ble kastet rundt og tømte de to soldatene ut i elva. Den ene klarte på en mirakuløs måte å komme seg i land, men den andre forsvant i fossen. Tross iherdig leting ble han ikke funnet igjen da. Først neste år ble liket av en tysk soldat funnet i «Holjeøya» ved Ørsund, og det er vel ingen tvil om at det var han som drukna 17. mai 1940 i «Nisjaflønet».

 

Hakekors over Sunndal

Festforberedelsene ble innstilt etter dette og feiringen avlyst, og bra var vel det. Helst hadde vel ingen bygdefolk villet delta i en 17. maifeiring på slike premisser. En 17. mai uten norske flagg var jo utenkelig og på «Nyheim» vaiet nå hakekorsbanneret. Folkets fravær hadde vel igjen fremkalt tyskernes vrede og forverret den noenlunde fredelige sameksistens som foreløpig hersket mellom to nasjoner.

 

Stillingskrig

Min jobb som tolk medførte mange episoder. En av de hardeste dyster vi hadde med tyskerne på det lokale plan gjaldt eiendomsretten til engelskvillaen «Nyheim». Det var et av de første hus tyskerne beslagla på Gjøra og de hadde nok fått sine informasjoner, for de benevnte den konstant «die englische Villa». Vi prøvde forsiktig et lite mottrekk og kalte den «den tidligere engelske villa». Dette holdt for ei tid, og feiden stivnet til slik i en slags stillingskrig.

 

Da villaen ble bygd i 1904 - 05 av familien Chrokshank, ble grunnen leid på 30 år. Det forelå vel en skriftlig avtale om dette, men i farten var ikke den så lett å skaffe til veie. Vi prøvde å forklare tyskerne dette, men snakket for døve ører.

 

Sist på juni gikk de til ”angrep” igjen. Kanskje noen hadde sagt at Nyheim var engelsk eiendom, for de ville ikke betale noen leie for huset, slik de ellers gjorde. Dette var jo, i og for seg, ingen katastrofe, men det vi var redde for, var at de kunne brenne villaen når de dro herfra, dersom de betraktet den som fiendtlig eiendom

 

Nok en gang prøvde vi. å forklare forholdet, men ble fremdeles ikke hørt. In Deutschland gibt's ein Grundbuch»... sa de, og der stod alt om eiendomsforhold, fikk vi høre.

 

Saken tilspisset seg dag for dag, men da nøden var størst ble det funnet et brev fra fru Chrokshank som belyste saken og antydet at interessen for å fornye leien nå var mindre på grunn av noen dødsfall på mannfolksiden i familien. Hun konkluderte med at huset nå tilhørte Nisja. Brevet var datert, men tyskerne knurret litt, og ville i hvert fall få det utlånt og ta det med til Ortskommandanten på Sunndalsøra. Men da protesterte vi så sterkt vi bare torde. Ventet de at noen stolte på «ladyens» ord dersom brevet kom bort så vi ikke hadde noe å holde oss til? Dette falt i forholdsvis god jord, og de gikk med på å ta en avskrift av brevet mens vi ventet.

 

Snart satt de og plundret og skrev engelsk, mens vi godtet oss litt. Det var så komisk å se på, - og så følte vi at det egentlig var blitt 1-0 til Nor­ge i denne omgang.

 

Men vi fikk enda en belæring om «das deutsche Grundbuch» og dens mange fordeler før vi gikk, Men eiendomsretten til Nyheim hørte vi ikke noe om etter dette.

 

Sammenstøt med tyskerne

Vi hadde også andre mindre sam­menstøt med tyskerne om en del ting som forsvant fra «Nyheim», bl.a. et par håndklær som var blitt funnet igjen i søla utenfor Gjøra skole. De ble litt fornærmet da vi fortalte dem dette - tyske soldater gjorde da ikke slikt. Øynene lynte, og det lå tydelig misstemning i luft­en. De smussige håndklærne ble så trukket frem som bevis, med initia-­ler og alt, og saken ble da, uten videre, henlagt «på grunn av bevisets stilling.»

 

Etter hvert ble det, til min ergrel­se, temmelig mange oppdrag som tolk. En dag fikk et av hjula på en stor, tunglastet tysk lastebil gjen­nom dekket på Nisja-brua,. og en bjelke forskjøv seg en del. Jeg måt­te bli med daværende ordfører Jo­han Sletnes og et utvalg av for­mannskapet for å forhandle om skyld og erstatningsplikt. Snart kom folk som mente seg skadeliden­de på grunn av okkupasjonsstyrk­ene, mindre skadeverk, selvtekt og naskerier, - meget upopulære be­søk hos Ortskommandanten på «Nyheim», og jeg hadde ofte følel­sen av å være svartelistet. Men så

kom tyskerne igjen og trengte tolk for å snakke med en eller annen om noe, og jeg ble, inntil videre, tatt til nåde igjen. Slik gjennomgikk jeg en slags vippe-tilværelse utover som­meren. Så langt det var råd prøvde jeg å finne påskudd for å slippe unna, men ble «klientene» alt for nærgående, så måtte jeg jo til pers igjen.

 

En av de verste vi hadde å gjøre med blant tyskerne her på Gjøra var intendanten i kompani Lange, Zahlmeister Mayer, - mistenksom, ekkel og inkvisitorisk. Han var også vår mest innbidte motstander både i «Nyheim-feiden» og i flere andre små skjærmysler.

 

Tok sitt eget liv

Litt ut på sommeren reiste kompani Lange fra Gjøra. De dro nordover en tur, men kom tilbake igjen en snartur utpå høsten. Nå var ikke Mayer med og da jeg en dag spurte den nye intendanten hvor de hadde gjort av Mayer, svarte han lakonisk: «Er ist dahin». Han så vel at jeg fremdeles var noe i villrede og la til: «nicht mehr in Kompani. Lange». Jeg var fremdeles like klok, men langt mer nysgjerrig og da jeg utenfor traff en soldat jeg hadde snakket med før, spurte jeg ham om det samme, og da kom sannheten frem. Stakkars Mayer hadde forgrepet seg på kompani- kassen. Underslaget ble oppdaget og Zahlmeisteren ble «verhaftet». I arresten hadde han så klart å ta sitt eget liv ved hengning.

 

Den samme Zahlmeister Mayer var det vel også som sommeren 1940 opprettet brennevinutsalg på Gjøra. Tyskerne hadde leid et nylig oppført lagerhus av kjøpmann Vollan. Huset var rødmalt og ble brukt som mellager før, - folkevittigheten hadde allerede gitt det navnet «Den røde mølle».

 

Her ble det nå innredet et skjenkested, der det ble solgt «Schnaps» over disk. Salget foregikk uten hensyn til statsborgerskap, og skulle, etter sigende, gå strykende så lenge det varte. Men etter ei tid ble likevel hele geskjeften avviklet, - det er mulig at den heller ikke var etablert helt i samsvar med Wehrmachts intensjoner.

 

Vinteren 1940-41 reiste jeg bort ei  tid, troppene skiftet, nye mannskaper overtok, og da jeg kom tilbake var «faren over», jeg unngikk «jobben» etter den tid.

 

Var sikker på seieren

Sommeren 1940 tror jeg tyskerne reknet med relativt kort okkupasjon av Norge. Den 14. mai kapitulerte Nederland etter 5 dagers kamp, så fulgte Belgia den 28. mai etter 8 dager og den 22. juni var det Frankrikes tur. Fra lo. juni gikk også Italia med i krigen på Tysklands side og alt så nå lovende ut for Hitler. De engelske troppene måtte i all hast trekke seg tilbake over kanalen med enorme tap av folk og materiell.

 

De tyske lappeskomakerne i Bruhagen mente de skulle være i London «in drei Wochen», en liten spjæling av en korporal hadde først vært i Frankrike og lært fransk, nå hadde han, lært norsk i Norge, og snart gikk turen til England for å lære engelsk. Han fikk medhold av en lang, grågul hestepasser som på gebrokkent norsk istemte: ”Vi reise til England, kanske plutselig”.

 

Kvelden den 9. juni hadde tyskerne manøver fra Nisja-saga og innover langs Fjellgardsvegen. Det krydde av soldater i lyng og kratt, geværilden knitret og nu og da ljomet et kommandobrøl gjennom kveldsstillheten. Da midnatt nærmet seg, ble øvelsen avbrutt, avdelingene oppstilt på vegen og kompanisjefen grep ordet og holdt en flammende tale til soldatene. Talen ble  hilst med enorme ovasjoner fra styrkene. Dagen etter så vi i avisene at Italia var gått med i krigen på tysk side, - aksemaktene var konsolidert.

 

Men England var enda ikke slått, og jeg er redd for at «de tre musketerer» i Bruhagen enda fikk mange skuffelser før krigen var over. Sikkert ble nok ikke utfallet heller slik de håpet og trodde den gangen.

 

Etter nederlaget på kontinentet og flukten tilbake over Kanalen fra Dunkerque, klarte engelskmennene, på en måte hele verden forbauset seg over, Tyskland kanskje aller mest, å samle og reorganisere sine tropper på rekordtid. Snart stod de klare til nye operasjoner, og Hitler måtte se i øynene at seieren likevel glapp ut av hendene hans i denne omgang.

 

Tyskerne befester seg

Utover høsten og vinteren 1940-41 ble det etter hvert klart at tyskerne nå reknet med å bli i Norge ei tid som okkupanter. De gikk i gang med å bygge brakker i stor stil på flere steder i bygda: På Gjøra, Grøa, Elverhøy, Furugrenda,  Presthagen,  Sunndalsøra og Sjølseng. Bunkere og forsvarsverker ble også anlagt på strategiske steder innen kommunen.

 

I Gjøras-moen ble det bygd en «Verpflegungs-stutzpunkt» for de tyske leirene i området Dombås-Sunndalsøra. To store lagerbygg ble reist, og dessuten en mannskapsbrakke, garasje, tilfluktsrom m.v. Leirområdet var inngjerdet, og til å begynne med gikk trafikken på Fjellgardsvegen gjennom leiren. Dette ble nokså tungvint, de tyske vaktsoldatene måtte først åpne grinda i den ene enden av leiren og slippe trafikantene inn, og så slippe dem ut igjen i andre enden av leiren. Etter ei tid ble så Fjellgardsvegen lagt utenfor gjerdet, omtrent der den går idag,

en fordel for begge parter.

 

På andre sida av Driva, ved Nisja-vegen, ble det bygd et vakttårn for flyyakta som nå hadde overtatt sambandslagets kvarter på Nisja. Tårnet ble siden flyttet til Nyheimhagen og vakta innkvartert i husa der, men til sist ble også flyvaktlaget plassert innafor leirområdet i Gjørasmoen og tårnet ble da flyttet dit.

 

Intens aktivitet

Også i resten av kommunen utfoldet okkupasjonstroppene en intens aktivitet. På Grøa reiste de to store brakkeleirer, den ene østafor Handelslaget, den andre i Løykjaøyan. Likeså ble det bygd leirer på Furu, i Presthagen, på Mæhle og på Sunndalsøra. Over alt skjøt brakker i været i uhyggelig fart. Norske entreprenørfirmaer og «brakkebaroner» hadde en gullalder i tyskernes tjeneste. Arbeidere strømmen til fra alle kanter, seddelpressen gikk for fullt og okkupasjonsmakten betalte rundhåndet.

 

I Presthagen ble det bygd en soldatheim, et slags velferdshus med kantine o.s.v., men det gikk ikke særlig bra med dette huset. Først brente det ned, så blåste det ned av stormen, - men tyskerne ga seg ikke. Da huset stod gjenreist for tredje gang satte de opp et svært skilt på veggen, der det stod med fete, typer: ”Allem Gewalten zurn Trotz”.

 

Nesten samtidig med brakkebyggingen begynte tyskerne også å bygge sine forsvarsverker på strategiske steder innen kommunnen. Enorme betongbunkere ble anlagt i Bjørbekkhagen på Sunndalsøra, i Hesthammeren ovafor den gamle K.O.A.­brakka, på Håsen, Åker, Sande og andre steder. I Snøvasmælene ble vegen underminert med tysk grundighet, så hvis ladningen var blitt detonert ville det neppe blitt stort igjen av naboskapet. Samtidig ble en dominerende forsvarsstilling også improvisert her.

 

Fienden var tydelig ventet vestfra, fra sjøen, alle forsvarsverker var rettet mot vest.

 

Angrep på Russland

Den 22. juni 1941- gikk Hitler til angrep mot Russland og Quisling og hans folk ble nu, kanskje etter påtrykk, nødt til å gjøre noe, og de tok fatt på å verve soldater til Den Norske Legion for å «kjempe mot bolsjevismen». Opprop om dette ble sendt ut sommeren 1941. Her måtte de vel ha et slagord som fenget. Det var plent umulig å få de lunkne nordmennene til å trekke våpen mot engelskmennene uansett hvor de æreskjelte dem, men bolsjevismen måtte da vel vekke kamplysten.

Legionen skulle stå under norsk kommando og settes inn på øst­fronten, men forutsetningene svikt­       et og den norske ledelsen ble avsatt. Legionen ble så satt inn på forskjel­lige steder på østfronten og led til­ dels store tap. Intens propaganda ga svært små resultater.

 

Tyskerne satte også igang terrorbombing av flere byer i England med V-1 og V-2 raketter utskutt av baser i Nord-Frankrike, Nederland og Nord-Tyskland, men det var særlig sivilfolket som led under dette, og motstand sviljen ble bare enda mere innbitt.

 

USA kom med

Amerika gikk så med i krigen mot Tyskland i desember 1941, og snart kunne de allierte også begynne å bite fra seg. Etter slaget ved El Ala­mein nordvestre Egypt i 1943 der, aksemaktene mistet ca. 80.000 mann, var Hitler stadig mer og mer på defensiven.

 

Også her på bygdene kunne en tydelig merke en viss nervøsitet blant tyskerne, etter hvert som de ble tvunget over på defensiven ute i verden. Sommeren 1944 begynte de å lage noe de kalte for «enmannsstillinger». Like inntil vegen grov de små, meterdjupe hull tildels med en liten, muret steinkant omkring oppe på jorda. Planen var, at det ved en eventuell invasjon, skulle plasseres en soldat i vert hull. Han skulle skyte og kaste håndgranater mot allierte bilkolonner og fiendtlig fremrykning ellers. Ved hvert hull ble det satt opp en stokk med en halmvisk på toppen, for å markere hvor hullet var å finne i tilfelle et kraftig snøfall.

 

Tyske tropper som hadde kjempet på Østfronten kom nå delvis tilbake til Norge for å roe ned igjen sine tynnslitte nerver etter sine nifse opplevelser i Øst-Europa. Der borte var kvinnene like farlige som mennene, ble det sagt. En kjærlig omfavnelse kunne like gjerne ende med et dolkestikk i ryggen som med et kyss, fortalte de.

 

Tynnslitte nerver

Også til Gjøra kom det av disse nerveslitte rekreasjonssoldatene. En kveld som Georg Nisja kom syklende forbi luftvakttårnet ved Nisjabrua, hadde det nær gått galt. Det var mørkt og han hadde lykt på sykkelen. Plutselig hørte han et brøl fra tårnet, og dermed smalt det to – tre skudd og kulene slo ned i vegen like ved ham. Han stanset og gikk tilbake, og forholdet ble oppklaret og beklaget. Et par nye mann var kommet hit fra Øst-fronten, de var ukjente med folket her og litt for raske på avtrekkeren etter våre forhold. De ble tatt ut av vakttjenesten noen dager for å roe seg, og livet gikk som før.

 

Enorme forsyninger

Som nevnt hadde tyskerne reist et «Verpflegungs-stutzpunkt» i Gjøramoen, to veldige brakkebygg, der enorme forsyninger etter hvert hopet seg opp. Den ene fyltes med matforsyninger, og den andre med furasje, og slike lagre fantes nok over hele landet på bestemte steder.

 

Men for det norske folk var det så visst ikke noen overflod, det ble tvert imot mangel på flere og flere matvarer og andre livsnødvendigheter. Tyskerne rekvirerte både korn, poteter og høy fra gardbrukerne, senere også slakt. De fleste matvarer, brød, melvarer, kaffe, sukker, sjokolade, kakao, kjøtt og flesk, erter og gryn, og ellers praktisk talt alt som tenkes kunne, ble, etter hvert, strengt rasjonert. Også alle tekstiler og skotøy ble rasjonert, tobakk og brennevin likeså, for ikke å snakke om bensin og olje. Ja, det verste, i hvert fall her i øvre Sunndal, var rasjoneringen av og mangelen på parafin til belysning. Elektrisk kraftinje var ført fram til Grøa, men resten av dalen oppover lå i mørke. Men «nød lærer naken kvinne åspinne». Da rasjonering av parafin ble innført, og kvoten etter hvert temmelig knapp, da gikk mange over til karbidlamper, såkalte «gruvelamper» ble anskaffet, og dermed var problemet løst for ei tid. Men så ble også karbiden rasjonert og en var nesten like langt igjen. Verst var det at man ikke alltid kunne få noe på merkene heller, forretningene var utsolgt både på parafin og karbid.

 

Tobakksnød

En annen alvorlig ting for mange var tobakksnøden. Tobakksrasjonering ble satt igang, men kvotene var sørgelig små, «durkdrevne» røkere led nød. Da ble det startet tobakksavl i stor stil. Avisene averterte frø, men det vanlig her var å kjøpe planter fra gartnere. De ble satt ut på voksestedet og nennsomt stelt med av tobakkshungrige eiere utover sommeren. Ble været varmt og sommeren lang, kunne de mest fremmelige bladene brukes direkte fra planten, idet de fikk en litt gulbrun farge utpå høstparten. Men det vanlige var å gi dem en viss behandling, de ble fermentert som det het på fagspråket. Først ble de tørket en del, så dynket med vann, lagt i press en tid, og etterpå finkar­vet og tørket igjen til en passende mykhet. Men dette var bare den obligatoriske behandling. I tillegg til denne ble mange mer personlige finesser utklekket og her kom det individuelle inn, tilsetning av eple­skiver og et utall av andre ingredienser. Jeg tror hver tobakksrøyker hadde sine egne metoder, og hver enkelt hadde naturligvis den beste.

 

De siste krigsåra ble det mer vanlig å sende inn tobakksbladene til fabrikk og få tobakken tilvirket der. Dette produktet ble nok noe bedre, men noen god tobakk ble det al­dri, det var og ble "heimavla" hvor mye man stelte med den. I gode somre kunne plantene bli riktig svære, særlig i 1945 ble det veri­tabelt  kronår, plantene ble kjempehøye, over to meter mange steder, men da var det jo egentlig i seneste laget,  det kom bedre tobakk i handelen utover sommeren, men nok ble det ikke på lang tid enda. Mange, særlig eldre hardhauser, røkte heimavla tobakk enda i mange år, men først nå, da krigen var over, kunne vi kjenne hvor fælt denne røken stinket.

 

Etter hvert som matmangelen ble mer følbar, ble også kontrollen med alt som ble dyrket og produsert, skjerpet. Kontrollørene var enten valgt av kommunestyret eller oppnevnt av forsyningsnemnda. Kornavlingene ble dobbelt kon­trollert, først av en kornveier da kornet ble tresket, senere av to kornkontrollører. Med et visst, lite hemmelig samarbeide gikk alt som oftest bra. Også potetene ble kon­trollert,  bingene målt og be­holdningen utreknet i hektoliter etter målene.

 

Ellers var det arealtelling, alt jordbruksareal, innbefattet frukt­trær, busker, kjøkkenvekster m.v., og selvfølgelig også husdyrtelling.

 

Den sanne nazistiske ånd viser seg

Krigen mellom Tyskland og Russland var i full gang. Hitlers krigsmaskin rullet østover mot Stalingrad, og «Tyskland seiret på alle fronter».Hundretusener russiske soldater var tatt til fange, og en del av disse ble også bragt til Norge, delvis kanskje som propaganda. Nå skulle da endelig nordmennene, en gang for alle, få se hvilken krigernasjon Tyskland egentlig var. Var dette hensikten så tok tyskerne skammelig feil! Trass i det dårlige inntrykk nordmennene fikk av russerne under vinterkrigen mot Finnland 1939 – 40, var sympatien så absolutt på de russiske krigsfangers side.

 

Det ble bygget en fangeleir på Hoel med høye piggtrådjerder omkring, lyskastere i hjørnene og høye, vakttårn med vaktsomme maskingeværskyttere som overvåket at ingen slapp ut av leiren usett. I 1942 - 43 fikk leiren belegg av russiske krigsfanger. De arbeidet nede på Sunndalsøra, og ble hver morgen drevet som kveg fra Hoel og dit ned, og hver kveld tilbake til leiren på Hoel igjen. De tyske vaktene brukte stokker og gevær meget flittig, og slo de stakkars fangene så de stupte, hvis de ikke klarte å følge godt nok med. Dette vakte en voldsom indignasjon hos bygdefolket. Ja, til og med tyskernes norske medløpere følte seg litt ille berørt av dette, tror jeg. Åpenbar mishandling av folk var noe nytt i bygdemiljøet.

 

Et trist tog

Det var et langt, grått og trist tog som slepte seg langs vegen hver dag, skjeggete og fillete menn, utsultet nesten til vanvidd. Prøvde de å nappe en plante i vegkanten eller en potet fra en åkerkant like ved vegen fikk de seg et slag av et gevær eller en påk, så de ravet inn i kolonnen igjen. Og tyskerne brølte og slo, slo og brølte. Det hendte at en fange ble så avsindig av sult at han simpelthen prøvde å stikke av, men ble en rømling pågrepet, og det ble han jo omtrent alltid, så var det gjerne kort prosess, skyting på stedet.

 

Men i denne tiden var det mange bygdefolk, både i Furugrenda og på Sunndalsøra, som viste både mot og medfølelse når det gjaldt å hjelpe medmennesker i nød, - mange av fangene kan nok takke barmhjertige sunndalinger for at de overlevde fangetiden her i bygda.

 

Noen av fangevokterne var da også såpass menneskelig at de så mellom fingrene med at folk stakk til fangene en brødskalk eller en kokt potet nu og da. Men de fleste var ubarmhjertige nok til å slå løs på den stakkars fangen og true giveren med «Verhaftung»

 

Klimaet ble hardere

Også i holdningen overfor nordmennene i sin alminnelighet ble klimaet, etterhvert hardere. Det begynte med påbudet om innlevering av våpen og radioapparater sommeren 1941 Jeg tror nok at storparten av våpna ble innlevert, men et betydelig antall var også igjen blant folk. Radioapparatene var det nok ganske mange igjen av, det var aldri noe stort problem å få høre forholdsvis ferske nyheter fra London, direkte eller indirekte, uten alt for stor risiko. Dette hadde nok stor betydning, for meldingene i de norske, nazifiserte avisene var så misvisende og spekket med propaganda, særlig nå da tyskerne var tvunget over på defensiven, at de var ingen ting å lite på. I lengden kunne nok slikt virke både deprimerende og direkte farlig. Nå var det riktig nok enkelte som hadde lett for å spe på med litt rosenrødt i meldingene når de viderebefordret dem, men en aldri så liten oppmuntring var vel ikke så helt av vegen, grått var det nok av likevel.

 

Spioner og provokatører

Snart spurtes det også at tyskerne, og særlig de norske nazistene hadde sine spioner og provokatører ute blant folk. De ga seg ofte ut for å være norske patrioter, men var i virkeligheten angivere. De første norske mostandskjempere var for lengst blitt skutt av tyskerne, og plakater truet alle og en hver med samme skjebne dersom de ikke overholdt tyskernes påbud. «Skutt blir den som ……..» gren mot oss fra husvegger og telefon­stolper.

 

«Stoppet og stod, blir skjøten!»

Da vegen i Snøvasmælen ble underminert, satte de opp en plakat som antakelig skulle forby folk å stanse opp her, de var vel redd for sabotasje. Nå hadde de ikke mestret det norske språk så godt som de trodde, og inn­skriften kom til å lyde: «Stoppet og stod, blir skjøten!». Folk lo nok litt av de tyske trusler, men alle ante at her lå alvor bak, og snart skulle det vise seg at det var tilfelle, også her i bygda.

 

Men det var da tyske soldater som kunne være både menneskelige og hjelpsomme, bare de slapp til, - rett skal være rett.

Som nevnt for ble det allerede av de første troppene som passerte nedover Sunndalen, satt igjen en sanitetsavdeling i sommerstua på Klingøya. Avdelinga ble der til langt ut på sommeren, og ga gjerne også en håndsrekning til bygdefolk når det trengtes og de ble spurt om det. Noen uker etter at de var kommet der var det ei dame som fikk verk i en finger. Hun hadde vært hos lege

på Sunndalsøra, men fingeren måtte stelles med mange ganger utover sommeren. Å komme på Sunndalsøra til distriktslegen, bød på adskillige vansker den tiden, og det ble derfor ordnet slik at hun skulle få skiftet bandasje m.v. hos sanitetsfolka på Klingøya. Jeg var med som tolk da også, og vi måtte dit 3-4 ganger, de skar litt, renset og skiftet bandasje hver gang. En dag da vi kom der, hadde de besøk av en høyere offiser som inspiserte avdelingen. Han ville også se verkefingeren og ga noen råd om den videre behandling. Da han reiste igjen, fortalte de, med synlig stolthet, at han var professor i medisin ved universitetet i Heidelberg. Og fingeren ble i hvert fall bra den.

 

Utpå sommeren ble ei jente på Lundlia overfalt av en okse, som flere ganger tok henne på horna og kastet henne i været. Bare et tilfelle reddet livet hennes, idet de tilslutt kom så nær et gjerde at hun falt ned igjen innafor gjerdet og utafor oksens rekkevidde. Det ble spørsmål om å bære henne ned til bilveg for å transportere henne videre til sjukehus  i Trondheim. To av sanitetssoldatene på Klingøya stilte seg straks til disposisjon med ei båre. Da de hadde undersøkt jenta, frarådde de noen transport nå, hun burde ligge helt i ro et par dager, mente de. De stelte, litt med henne foreløpig og satte igjen båra til bruk når det ble aktuelt, - og alt gikk bra.

 

En balansegang

Vinteren 1944-45 drev noen tyske soldater tømmerhogst slik at de flere ganger om dag gikk forbi der vi bodde. Den ene av dem kom nå og da innom for å slå av en prat. Han var østerriker, sa han, og «Hitler var nix god». Det var vi jo for så vidt enige i, men visste jo ikke hva slags kar dette var. Soldatene hadde jo forlengst lært at østerrikerne hadde en høyere stjerne hos nordmennene enn tyskerne, og han kunne jo bløffe for å finne ut hvor vi stod. Samtalen ble derfor oftest bare en balansegang mellom de vi ønsket å si og det vi torde si.

 

Men en av de første dagene på nyåret 1945, kom han styrtende inn til oss og fortalte at nå skulle nordmennene mobiliseres, det hadde stått i tyske aviser. Han ville nå varsle meg om dette, så jeg kunne ordne meg på å gå i dekning, om nødvendig flykte for å unngå innkalling. «Dra til Åndalsnes,  Kristiansund eller Ålesund», sa han, «der er Hjemmefronten organisert».

 

Ja hva sier man til slikt? Jeg var jo også såpass informert at jeg visste at han snakket sant, men mente han det oppriktig, eller ville han narre meg i bakhold? Flykte kunne jeg i hvert fall ikke, det var jo også rimelige muligheter for å bli tildelt oppgaver fra Milorg. Jeg prøvde derfor å virke minst mulig interessert og svarte litt forsiktig at jeg trodde neppe Quisling kom til å mobilisere nordmennene. Det ville bli alt for dårlige soldater for Hitler som allerede i 1940 hadde karakterisert oss som dårlige krigere. Grunnen til østerrikerens uro forstod jeg siden. «Ministerpresident» Quisling hadde i sin nyttårstale til det norske folk (som det norske folk var avskåret fra å høre p.g.a. at ra­dioapparatene var inndratt)  sagt at i året som kom (1945) skulle hver norsk kvinne og mann bidra til å bringe Føreren seiren. I de tyske avisene var så dette blitt utlagt slik at Norge skulle mobilisere. Wehrmacht var nå i en såpass trengt situasjon at alle monner dro.

 

Etter krigen traff jeg igjen Øster­rikeren i en stall nede i Presthagen ved Sunndalsøra, og forklarte ham mitt dilemma den januardagen, noe mange andre nordmenn også sikkert var ute for. Han hadde også forstått min skepsis, men hadde ment det ærlig.

 

«Rinnan-banden»

Det var ellers noe av et mirakel at ingen her ble tatt for alvorlige ting. Et medlem av «Rinnan-banden» var jo i aksjon her på Nordmøre også, og når de begynte med sine infiltra­

sjoner med negative kontakter og diverse knep, så var det neimen ikke greit å unngå klørne deres. Men de satte vel helt inn sine motstøt der den illegale trafikken var mest ut­bygd og hadde klart å irritere dem mest, i Trøndelag, på Helgelands­kysten og på Sunnmøre. Jeg har også inntrykk av at de stedlige nazister ikke var så aggressive her som mange andre steder i landet.  Da de norske offi­serene skulle arresteres, gikk man adskillig hardere til verks f.eks. i Oppdal enn her. De som egentlig skulle tas, var fastlønte, yrkesoffi­serer, og dette ble da også praktisert her, men i Oppdal derimot tok de rubb og rake, også vernepliktige befal.

 

Disse ble imidlertid løslatt og sendt hjem igjen etter noen få dager da de høyere herrer hadde fått silt ut de  som skulle tas. Ellers ble også mindre forseelser oversett av N.S.folk her, skjønt de nok visste om dem.

 

Arrestasjoner og deportasjoner

Snart kom også arrestasjonene her i tur og orden, Erikka Elmkvist, Endre G. Nisja, Anton Hammer, Oluf Løvsletten og Tore Musgjerd. Hammer og Løvsletten ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, de øvrige fikk sone sin brøde her i landet.

 

Erikka Elmkvist, født 2. august 1888

I 1941 - 42 begynte de allierte styrkene å lansere V - tegnet, V for Victory (seier). Tyskerne tok straks opp hansken og infiltrerte­ med slagordet «Vi vil vinne» på norsk. Dermed kunne de også bruke V-tegnet, og gikk løs med å male en kvit V på alle sine biler og øvrige kjøretøyer, brakker og bygninger, - ja, til og med på et svaberg langt oppe i lia østafor Grøa Handelslag ble det hengt ut en kjempestor, kvit­ malt V. De norske nazistene fulgte også opp, norske biler skulle også utstyres med en V og vi fikk til og med frimerker med inskripsjonen «Vi vil vinne» og V-tegnet.

 

Folk - irriterte seg over dette dumme og barnslige påfunn, de håpet jo, for alt i verden, at tyskerne måtte tape krigen. Slik også med Erikka Elmkvist på. Vennevoldhjellen, og hun hadde

også mot nok til å foreta en motdemonstrasjon. Hun slo opp, en plakat på veggen sin der det stod greit og tydelig med store bokstaver: «England vinner krigen».

 

Dette unngikk naturligvis ikke tyskernes oppmerksomhet, og heller ikke deres vrede. Hun ble arrestert og sendt til Ålesund og senere til Grini, der hun satt i årevis som fange i kvinnefløyen.

 

Fra Grini bragte hun med seg et enestående minne da hun kom hjem igjen, en duk hvor hun hadde fått sine medfanger til å skrive sine navn. Etterpå hadde hun brodert over skriften så navnetrekkene kan bevares i all fremtid. Det er også flere kjente, norske kvinner som har skrevet sine navn på duken.

 

På et Leikvin-stevne straks etter krigen, der alle fra Sunndal som hadde sittet i tysk fangenskap var invitert, ble også denne duken vist frem.

 

Erikka Elmkvist døde den 11. juni 1952, og ligger begravet på Hov kirkegård på Sunndalsøra.

 

Endre G. Nisja, født 28. november 1903

 

Vinteren 1941 hadde det vært sett gaupespor i Sunndalsfjella, og gjennom lensmannskontoret ble det av tyskerne gitt tillatelse til at tre jegere fra øvre Sunndal fikk utlevert igjen sine da innleverte geværer for å drive jakt på rovdyret.

 

Jakten ga ikke noe resultat, og de to andre jegere leverte inn igjen sine våpen etter ei tid. Endre beholdt imidlertid sitt våpen da det egentlig ikke var satt noen frist for innleveringen. Geværet hang ute i gangen, godt synlig så alle som kom måtte se det.

 

På nyåret 1942 startet tyskerne en razzia etter våpen, radioapparater, hemmelige trykksaker m.v., og  kom også til Gravem, der Endre Nisja bodde på den tid, og forpaktet g.nr 17, br.nr 12, Gravemsgjerdet (”Borstua”).

 

Det første tyskerne så, var naturligvis Krag – Jørgensen - geværet ute i gangen. De godtok ingen forklaringer og så absolutt ingen formildende omstendigheter. Han ble straks arrestert og sendt den vanlige veg til Ålesund, senere til Trondheim, der han satt på Vollan til 1. mai 1942, da  han ble løslatt og fikk reise hjem igjen. Han døde 6. august 1961, og er gravlagt på Gjøra kirkegård.

 

Anton Hammer, født 3. november 1890

Hammer var blant de fangene som ble deportert til Tyskland og, skulle altså ha begått en «alvorlig forbrytelse, - være en av de farlige».

 

I et intervju med «Aura Avis» den 19/1-1974 forteller han følgende:

 

«Under tyskernes angrep på Norge i 1940 ble et britisk fly skadet i kamp, falt ned ved Topp-heis. Flygeren hoppet ut i fallskjerm, ble reddet og loset tilbake til England via Ålesund. Jeg var den første som kom opp til flyvraket.

 

1 1942 ble jeg arrestert av tyskerne, og ble av tyske offiserer tvunget til å vise dem flyvraket. Det ble da sprengt i stykker, og deler av flyet lå lenge i fjæra på Sunndalsøra.

 

Uten at jeg enda vet grunnen for det, ble jeg arrestert og ført, først til Ålesund og derfra til Dombås, hvor jeg ble stilt for krigsrett og dømt til 2 års straffarbeide i tysk konsentrasjonsleir.

 

Jeg satt først en tid på Vollan i Trondheim, og ble så sendt til en nær Hamburg. Det var           litt av et mareritt. Det var lite mat og det vanket ørefiker og slag. Jeg ble satt til å klistre papirposer og blendingsgardiner,- lage tennings-rør for granater, foreta opprydding for vannverk og dyrke poteter på en kirkegård

 

Jeg var nær Hamburg da byen ble bombet av de allierte så kraftig at asfalten brente.

 

I 1944 fikk jeg reise hjem igjen, og da var jeg 34 kg. lettere enn jeg hadde vært ved arrestasjonen.

 

Resten av krigstiden oppholdt jeg meg for det meste på gården Moen på Fahle, hos min bror Marius. Frigjøringsdagen holdt noen tyskere på med en bunker ute på bakkekammen. Vi hørte i radio at Tyskland kapitulerte og gikk og fortalte dem at nå var krigen slutt og at de kunne reise hjem. Men de ville ikke tro oss før de fikk se at norske flagg fløy til topps På Giklinggardene og andre steder »

 

Hammer satt internert i ca. 22 mndr., og var, etter hjemkomsten, arbeidsudyktig et halvt år.

 

En må anta at arrestasjonen måtte ha noe med det engelske flyet og den engelske flygeren å gjøre.

 

Anton Hammer døde på Sunndal Helsetun fredag den 15. august 1975 og ligger begravet på Hov kirkegård, Sunndalsøra.

 

Oluf Løvsletten, født 9. april 1921

Løvsletten var også en av dem som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Han studerte filologi ved Universitetet i Oslo og var blant de 1500 studenter som ble arrestert under tyskernes aksjon den 30. november 1943. Av disse ble 700 deportert til Tyskland.

 

Han kom hjem igjen fra fangenskapet kort tid etter frigjøringen i 1945. Han fikk senere, gjennom Nasjonalhjelpen, Kong Håkons Fond, utbetalt et beløp i billighetserstatning. Likeså fikk han et beløp fra Justisdepartementets oppgjørsavdeling for økonomisk tap på grunn av reduserte utdannelsesmuligheter under sitt politiske fangenskap.

 

Oluf Løvsletten døde på Sunndalsøra den 21. september 1973, og er begravet.på Hov kirkegård.

 

Tore Musgjerd, født 25. august 1892

(Tore lengst til høyre på bildet)

Tore Musgjerd ble arrestert av tyskerne omkring midten av september i 1944. Grunnen er noe uklar, men det foregikk slik:

 

Tyskerne hadde på denne tid ofte behov for å innkvartere sine folk, både soldater og sivile nordmenn som var gått i tyskernes tjeneste. Begge kategorier var like upopulære å få i husa, men tyskerne dro likevel til sine tider omkring og rekvirerte husvære

 

Men før slikt kunne skje, måtte norske myndigheter godkjenne det, noe som var svært vanskelig å nekte, naturligvis, dersom ikke noe helt ekstra forelå.

 

En dag kom de også til Musgjerd og skulle ha husrom i Nestua. Det var en tysk underoffiser sammen med en kvinnelig, norsk tolk. Tore var nok ikke mer forekommende enn folk flest, men han forstod jo at det ikke gikk an å stampe mot brodden, og sa, som sant var, at de i tilfelle måtte gå om norske myndigheter først. Det er mulig at det var sagt i en litt provoserende tone, men selv mente Tore at det ble feil tolket av damen. Det var i alle fall tydelig at tyskeren ble sint, han dro sporenstreks sin veg, og ikke lenge etter ble Tore hentet av tysk politi, arrestert og sendt til Trondheim. Han ble innsatt i kretsfengslet på Vollan, der han i nærmere åtte måneder satt fengslet under den beryktede gestaposjef, Gerhard Flesch. Tore var ute i arbeide en del av tiden, idet han var med i en arbeidskommando som bl.a. drev vedhogst og skogsarbeide.

 

Han ble først løslatt etter frigjøringen den 8. mai 1945.

 

Tore Musgjerd døde den 6. september 1962 og er begravet på Romfo kirkegård.

 

Den kvinnelige tolken ble, ved landssvikoppgjøret etter krigen, tiltalt og straffet for forskjellige forhold.

 

Motstandskampen

Samtidig som tyskerne strammet tøylene her, spurtes langt verre ting fra andre deler av landet, særlig i Trøndelag, der Henry Rinnan og «Sonderabteilung Lola», eller "Rinnan­banden» som den siden er kalt, drev sine bloddryppende avsløringer og sendte hundrevis av gode nordmenn i torturkamrene og døden. Det er jo nå kjent at deler av ”Rinnan­banden» også delvis la sin virksomhet hit til Nordmøre, men fikk merkelig nok, uten ett tilfelle i ytre distrikter, ikke skikkelig hull på byllen. Det var ellers særlig XU etterretningen som arbeidet her på traktene, og den var naturligvis ikke så sårbar som Milorg. med sine oppsatte vepnede avdelinger. Mulig er det vel også at de hadde sin mistanke, men at prosessen enda ikke var modnet nok for dem til å slå til, da kapitulasjonen kom.

 

I «Aura Avis» for 12. mars 1948 står følgende: «Provokatøren Lerfald, som var medlem av Rinnanbanden, står nu for retten og må svare for sine handlinger under krigen. Han hadde sitt virkeområde her på Nordmøre og søkte kontakt hos lokale patrioter for å rulle opp illegale organisasjoner. For å vinne tiltro hos patriotene foreslo han i 1943 at en skulle slå ned vaktene og sprenge brua over Ålvundfossen.» ......

 

Det ryktes nå at nordmennene også begynte å slå igjen, motstandsbevegelsen tok form. London radio sendte hver kveld særmeldinger til norske Hjemmefrontavdelinger, tusener norske kvinner og menn gikk og håpet på å få bli med i kampen mot undertrykkerne, store og små sabotasjehandlinger ble utført, nålestikk, ja vel, men det irriterte og skremte tyskerne til stadighet. Snart hendte noe her, snart der, tyskerne raste og fengslene fyltes med norske frihetskjempere. Fikk de ikke tak i de rette, så tok de gisler.

 

Til Sverige og England

Mot øst, over Kjølen til Sverige  og mot vest over havet til England. dro skarer av unge, norske menn som ville delta i kampen for Norges frihet når tiden kom. Sersjant Anders Forseth dro også i 1941 over til England. Det var først tanken at de skulle reise via kontakter i Trondheim, men da de kom dit fikk de høre at nazistene hadde greid å rulle opp et par ledd i kjeden, og de måtte gå i dekning inntil videre.   Senere bød det seg en anledning til å komme avsted over Ålesund og denne gangen gikk det bra.

 

Det var også andre Sunndalinger som rømte fra landet under okkupa­sjonen, noen til Sverige, andre til England. Av dem jeg vet om var det Olaus Sande og Ingolf Olufsen som reiste         til Sverige mens Edmund Elmkvist og Øyvind Olufsen dro til England. De tre siste var alle sønner av Erikka Elmkvist som demonstrerte så tappert mot tyskerne og er nevnt før, - så der gården var det litt av en helhjertet familieinnsats.

 

Hjemmefronten

Det ble ikke opprettet noen strid­senheter av Hjemmefront-soldater i Sunndal, men i 1942-43 ble det plukket ut noen mann som i spesielle anledninger ble tildelt oppdrag for XU  hemmelig etterretning. De kunne gjennom hemmelige kanaler formidle meldinger og rapporter til den norske over­kommando i England.

 

Etter oppdrag fra Kristiansund N, ble det et par ganger i løpet av 1943, - 45 sendt oppgaver over tyske troppestyrker, anlagte forsvarsverker og forsyninger av furasje og proviant innen kommunen. Tross nokså vanskelige forhold lyktes det, over all forventning å skaffe temmelig tilnærmede tall over alt dette.

 

Flyet på Råstua

Dessuten ble en pakke dokumenter stemplet «Geheim» fjernet fra det tyske flyet som «kræsjet» oppe ved toppen av Råstua i Grødalsfjella i påsken 1945. Også denne pakken ble sendt «vanlig tjenesteveg» over Kristiansund til England, men nådde vel bare såvidt frem til overkommandoen før krigen var over og fikk vel ingen reell betydning, for så vidt.

 

Det tyske flyet var gått opp fra Værnes for rutineflyvning nordover. Et stykke på veg oppdaget de noe som kunne tyde på at de hadde for lite bensin til den påtenkte turen. De snudde og satte kurs for Værnes igjen, men ved Namsos ble de redde for at de ikke ville nå Værnes med det drivstoffet de hadde igjen. Da den ene motoren begynte å fuske litt, hoppet den tre mann store besetning ut der i fallskjermer og reddet seg, mens flyet fortsatte sin flukt mot sør i mørket og natten, uten pilot. Dette er i hvertfall tyskernes versjon av hendelsen.

 

Omkring kl. 22-23 langfredag kveld havarerte så flyet like ved høgste toppen av Råstua. Vi som tilfeldigvis var i Grødalen på påsketur hørte flyet om kvelden, og vi merket oss også den ujevne duren,- det hørtes faktisk ut som om noen av motorene fusket. Folk som var ute på skitur så sent påstod også å ha hørt et tydelig smell inne på fjellet og mente at flyet var falt ned der.

 

Neste dag var to mann fra Gjøra oppe på Råstua og fant der flyet. De var de første som kom opp dit, og fant også ei dokumentmappe med nevnte papirer inne i flyet. De så at det var hemmelig­stemplede dokumenter og tok dem med seg, den ene av karene ante en mulighet for å få dem videresendt til England, og det ble da også gjort.

 

Hemmelige dokumenter

Om kvelden 2. påskedag fikk jeg pakken overrakt for viderebefordring til Grøa. Jeg skulle dit neste dag og det var av en eller annen grunn avtalt at jeg skulle bli med melkeruten. Det var på denne tiden et sterkt skjerpet vakthold langs veiene og alle motorkjøretøyer måtte rekne med å kunne bli kontrollert av tyske vakter. Jeg grublet på hvordan jeg skulle takle denne situasjonen uten å bli knepet av tyskerne. Pakken var nesten så stor som en telefonkatalog og derfor håpløs å gjemme i klærne...Ble, jeg tatt med papirene på meg, ville det bli en både langvarig, og  alvorlig­

historie, og papirene ville være tapt for alltid. Nei, da var det bedre om bare papirene falt i tyskernes hender, de lå altså i en konvolutt som var forseglet og stemplet «GEHEIM». Så tok jeg og pakket dem i et papir uten påskrift og derpå i et annet papir adressert til Ortskommandanten på Sunndalsøra. Dersom bilen nå ble stanset av tyske vakter, hadde jeg mitt på det tørre, jeg var akkurat på tur til Sunndalsøra for å levere pakken. Av to onder velger man som bekjent det minste.

 

Men bilen ble ikke undersøkt og pakkeposten kom også frem til England. Lenge etter krigen var slutt traff jeg tilfeldigvis en norsk offiser som hadde vært i England i etterretningen og ved et treff også hadde vært med på å gjennomgå disse papirene. Han fortalte at det var kart med avmerkede militære anlegg og forlegninger, deriblant også norske og russiske grupperinger i Finnmark

 

Utenom slike småoppdrag ble det ikke aktuelt med noen krigsinnsats, best var vel det, men enkelte var noe utålmodige på grunn av denne passiviteten nå da så mye stod på spill, og så mange var blitt krevd for en innsats rundt om ellers i landet.

 

Helsetilstanden

Helsetilstanden var, naturlig nok, ikke så god som det var vanlig, ellers. Det var en del økning i smittsomme sykdommer, hudsykdommer, dyssenterei, kjønnssykdommer. m.v. og det fulgte også en del veggedyr med okkupantene, det var uhyre sjelden ting her før krigen.

 

Det var dr. Lorents Husby, født 29/12­ - 1895 på Sunndalsøra, som var distriktslege i Sunndal i tiden 1934 - 1960, og han fikk nok adskillig føling med herrefolket. Riktig nok hadde tyskerne sine egne leger, men det var mange nordmenn som arbeidet for tyskerne, og det manglet ikke på trusler både fra Ortskommandanturet og andre om ikke dr. Husby kunne etterkomme deres ønsker så raskt som de ville. Husby mente at bygdefolket hadde samme krav på hurtig legehjelp som tyskarbeiderne, og dermed var ikke mistanken om sabotasje mot Wehrmacht langt unna.

 

Ei tid ble doktoren også påtvunget ei «tyskertøs» som leieboer. Hun ble innkvartert på et rom i annen etasje i hans private bolighus, der han selv hadde sitt kontor m.v. i første etasje. Dette førte med seg en strøm av besøkende tyske militære både dag og natt, til stor ergrelse for distriktslegen. På ett eller annet vis fant han dog et påskudd så han, med litt støtte fra sine tyske lege­kolleger, ble kvitt den uønskede leieboer.

 

I kjølvannet til de mange innflyttere både fra inn - og utland, fulgte naturligvis også en del epidemier av og til, dels mer alvor­lige sykdommer, men legene klarte, stort sett, å stanse spredningen av dem etter hvert som de dukket opp.

 

Og slik gikk tiden. Dager ble til uker, uker til måneder og måneder omsider til år. Vi trøstet oss med samme motto som nazistene: «Det går mot lysere tider», - men det var nok ikke samme lysningen vi så frem mot.-

 

 

Kapitulasjonen

 

Det går mot slutten

Høsten 1944 hadde russiske tropper kastet tyskerne tilbake og ut av Russland, tatt igjen Østersjølandene, og stod ved grensen mot Polen. Omtrent samtidig hadde de også rykket over grensen og inn i Norge i Finnmark, der de den 26. oktober tok Kirkenes og forfulgte de retirerende avdelinger videre sørover. Allerede 1. november rykket også norske tropper, oppsatt og trenet i England, inn i Kirkenes. Framover våren var det derfor tydelig at det holdt på å rakne for de tyske styrkene på alle fronter.

 

I januar gikk russerne til angrep på Polen igjen. Warzawa falt 17.januar, og de russiske stridskrefter rullet ubønnhørlig videre vestover og stod, allerede i april, foran Ber­lin.

 

Samtidig spredte den britiske feltmarsjal Montgomery sine styrker vifteformet utover mot øst over hele Nordvest-Tyskland. Den 2. mai 1945 tok russerne Berlin og neste dag, 3. mai fikk de kontakt med de allierte styrker i vest langs hele fronten fra Wismar til Wittenberg.

 

Den 4. mai kapitulerte de tyske tropper i Nordvest-Tyskland, Nederland og Danmark, men spenningen i Norge bare steg. Ville tyskerne fremdeles prøve å forsvare «Festung Norwegen» slik de hadde antydet?  De var troendes til hva som helst i sin desperasjon.

 

Men svaret lot ikke vente lenge på seg. Allerede 3 dager senere, den 7. mai, underskrev den tyske general Jodl betingelsesløs kapitulasjon på alle fronter. Endelig var Norge fritt igjen.

 

Hjemmestyrkene organiserer vakthold

Nå ble det snart mer enn nok å gjøre. Styrkene måtte utvides sterkt for å klare de oppdrag vi etter hvert ble tildelt. Men frivillige strømmet til, problemet ble i grunnen snarere å begrense enn å få flest mulig med.

 

Torsdag 10. mai (Kristi Himmelfartsdag) fikk jeg telefonbeskjed fra lærer Per Hoel om snarest mulig å møte hos ham. Han hadde under krigen vært leder for XU (etterretningstjenesten) i Sunndal, og vi hadde samarbeidet noe der. Da det ikke kom noen ordre om å sette opp Milorg.avdelinger her, var jeg, inntil videre, gått inn som et ledd i XU.

 

Hoel hadde fått sin ordre fra lederen for Hjemmestyrkene på Nordmøre, Georg Enge, i Kristiansund N.

 

Jeg dro straks avsted på sykkel, men ble stanset på Musgjerd. Det var telefon fra Hoel som kunne fortelle at det var kommet kontraordre fra Enge. Planene var endret, vi skulle avvente ny ordre fra ham.

 

Men, ventetiden ble ikke lang, allerede neste dag, fredag 11. mai, kom ny ordre. Jeg skulle møte hos Hoel neste dag, lørdag 12. mai, og etter en lengere konferanse der, dro vi nedover til Sunndalsøra for å kontakte våre folk der.

 

Ordren gikk- nå ut på at Hjemmestyrkene skulle etablere vakthold ved alle tyskerleirene i Sunndal og overta ansvaret for dette. Inn- og utpassering skulle kontrolleres, fraternisering mellom sivile og tyskerne begrenses mest mulig, men avvepningen skulle tyskerne selv foreta. Styrkene skulle samle inn alle våpen og lagre dem på nærmere angitte steder. Bare til leirvaktene skulle de få holde tilbake våpen for å opprettholde indre ro og orden. De allierte ønsket naturligvis å ha en viss kontroll med hva tyskerne foretok seg, og her skulle også Hjemme-  styrkene ha sine oppgaver og kontrollere all transport av soldater og materiell over Sunndalsøra kai. Til dette fikk vi leid et rom i den gamle K.O.A.­- brakka nede ved kaia.

 

Sunndalsveien underminert

Ellers fant vi ut at vi, for å klare oppdraget noenlunde tilfredsstillende, måtte ha vakter på Gjøra, Grøa, Løykja, Sande (eventuelt også Furu) og på Sunndalsøra. Senere fikk vi i oppdrag å sette ut vakt i Snøvasmælene, der veien var underminert av tyskerne på en måte så vegbanen sto i fare for å rase ut. Ellers måtte vi, for sambandets skyld, også sette opp en stab. Alt skulle være klart til førstkommende mandag, og nå var det allerede lørdag.

 

Det ble ei travel helg. Jeg gikk, sprang, syklet og kjørte lånt motorsykkel fra det ene sted til det andre, men mandag den 14. mai var vaktholdet så noenlunde i orden der vi mente det var behov for det.

 

Den 16. mai fikk vi besøk av avsnittssjefen, Georg Enge, og fikk da ordnet med leie av en personbil og fikk samtidig tatt ut sjåfør, Oddmund Pape, Romfo, - den rette mann på den rette plass. Det ble en kolossal avlastning for meg, for vi måtte kjøre mye, snart skulle vi være på Gjøra, snart på Sunndalsøra, Furu eller Grøa, kort sagt over alt. Men med bilen klarte vi da å vinne over det aller nødvendigste i hvert fall.

 

Den første frie 17. mai på 6 år

Om ettermiddagen den 17. mai, var vakta ved Sunndalsøra kai også på plass i K.O.A.-bygget, og vi mente da å ha situasjonen delvis under kontroll, bare nå tyskerne ikke fant på å gå amok, ennå var de vepnet til tennene. Ettermiddagen den 17. mai tok jeg meg fri for å feire dagen med familien, det var første frie 17. mai på 6 år.

 

7000 bevepnede tyskere

Men det ble hverdag igjen med nye problemer og bekymringer. Vi hadde fått en Luger pistol fra avsnittet, ellers hadde vi tre Krag-Jørgensengeværer og en tsjekkisk maskinpistol. Med disse våpna skulle vi holde 6000 - 7000 fullt bevepnede tyskere i sjakk, og antall tyskere økte bare fra dag til dag. Sunndalsøra var blitt «Reservation 10», samleplass for tyske krigsfanger fra store deler av Møre og Romsdal. Men vi skulle få mere våpen fra avsnittet snart og det var bare å håpe at tyskerne holdt seg i ro enda noen dager.

 

Det var også andre problemer. Som nevnt hadde vi svært mye kjøring, og bensinproblemet meldte seg snart. Det ble verre for Kristiansund å skaffe bensin enn de hadde trodd, og vi fikk mye trøbbel med dette, som vi skal høre senere.

 

Russerleiren på Sjølseng

En opplevelse som gjorde et sterkt inntrykk på meg, var da vi den 18. mai besøkte den russiske fangeleiren I «Tusenmannsleiren» på Sjølseng, Sunndalsøra. Av en eller annen grunn var de russiske krigsfangene, i den senere fase av krigen, blitt flyttet fra Hoel til Sjølseng. Sammen med en alliert, tilreisende kommisjon fra D.K.T. i Trondheim, lensmann Johan Viggen, dr. Lorentz Husby og sokneprest Sigurd Opdahl, skulle vi besøke leiren og se på forholdene der. De russiske krigsfangene, som hadde vært i Sunndal siden 1941 - 42, hadde enda ikke hatt noen kontakt med andre enn sine tyske fangevoktere, og det var rørende å se deres glede over besøket.

 

Tilstanden i leiren var, tross alt, noe bedre enn vi hadde ventet, men de sa da også selv at de den siste tiden hadde hatt det langt bedre enn før, mens de var på Hoel. Det er mulig tyskerne nå en tid hadde forstått at gjengjeldelsens time kanskje kunne komme snart også til dem.

 

Kommisjonen fra Trondheim hadde med seg en russisk tolk, men det var også en del av de russiske fangene som snakket bra tysk. Leirkommandanten var en russisk sersjant, merkelig nok, fordi det var i hvert fall en russisk løytnant blant fangene.

 

Men sersjanten var grei han, han snakket godt tysk, kanskje det var grunnen til at valget var falt. nettopp på ham. Han stilte karene opp på to linjer så vi fikk hilse på dem. Det var Alexej, Nicolai, Josef, Igor og Andrej med etternavn som iltre maskingeværsalver. Men tårene stod i øynene på mange av dem, og de ville, eller kunne nesten ikke slippe hendene våre igjen.

 

Etterpå ble det anledning til en lengere, mer uformell prat med dem. Blant annet fikk vi se at de tok imot tøy som hadde vært innlevert til vask. De førte nøyaktig regnskap over det som var innlevert og hver enkelt kvitterte igjen for mottakelsen. Vi la merke til at det et par steder ikke var skrevet noe navn, bare et par tre kryss, og vi trodde at vedkommende kanskje var død. Men da vi spurte om grunnen, fikk vi høre at det var et par mann som ikke kunne å skrive. En av dem var, merkelig nok en høy, nordisk type fra Øst-Karelen, - en småbruker med kone og 8 barn, - men skrivekunsten, nei, den hadde han aldri fått lære.

 

Da kommisjonen hadde fått vite det den ville og vi skulle forlate leiren igjen, var det tydelig at de

prøvde å holde på oss lengst mulig. De viste en nesten barnslig glede over å få være sammen med       «vennligsinnede» folk igjen, og det var jo godt forståelig. I flere år hadde de bare truffet de tyske      slavedriverne og ikke en gang fått snakke med andre. Men da vi var i ferd med å gå, flokket fangene seg om leirkommandanten, vi forstod at de ville ha ham til å spørre om noe, og til slutt kom det forsiktig: Ville vi          komme igjen snart? - Ja da, det ville vi! Og da var alt vel og bra.

 

Fangeleiren åpnes

Og kom igjen gjorde vi også. Tirsdag den 22. mai kl. 17 fikk vi telefonbeskjed gjennom politistasjonen på Sunndalsøra at den russiske fangeleir skulle åpnes snarest mulig, russerne skulle ikke lenger være innesperrede krigsfanger, som rimelig var.

 

Men for oss var gode råd nå dyre. Vi hadde ingen ledige mannskaper å bruke til å overvåke den videre utvikling når portene nå skulle åpnes, - jeg må si jeg var alvorlig bekymret for hva som kunne skje. Over alt omkring russerleiren var det andre leirer fulle av tyskere som nå var blitt fanger, og som hadde sparket og slått russerne når de var segneferdige av utmattelse. Her måtte det da være opparbeidet et latent hat som kunne få utløsning når som helst og slå ut i ukontrollert raseri mot de tidligere plageånder.

 

Kunne likevel russerne virkelig klare å la være å yppe til kiv? Tyskerne var mange ganger så tallrike som russerne, og de hadde enda sine våpen. Her kunne det nok brygge opp til litt av hvert - men ordre er ordre.

 

Vi kjørte derfor straks bort i leiren og fikk leirkommandanten i tale,- og fortalte ham at vi skulle åpne portene kl. 18.00, om en knapp halvtime, og at de da fikk gå fritt hvor de ville. Vi satte ham også inn i våre problemer, nevnte risikoen og spurte forsiktig om han kunne be dem om, helst å gå flere sammen når de var ute av leiren de første dagene, og den første kvelden helst være i leiren igjen f.eks. kl. 22.00 så en fikk se hvordan det gikk. Vi forklarte at dette på ingen måte måtte oppfattes som noe krav, det var rene sikkerhetsregler med tanke på russernes sikkerhet. Han gikk for å meddele dette til sine kamerater og høre deres reaksjon på forslaget.

 

Om noen minutter hørte vi et enormt jubelbrøl, forslaget var vedtatt med akklamasjon.

 

Så slo vi portene opp på vidt gap og russerne ruslet smilende ut av i leiren i små grupper, ut i friheten, - den norske friheten. Deres tyske krigsfangenskap var endelig slutt.

 

Om kvelden, da klokken nærmet i seg 22.00, kjørte vi, med bange anelser bortover igjen for å se på utviklingen. Men her var ingen grunn til frykt. Porten var alt låst, innafor stod leirsjefen og meldte fra: Alt i orden, alle mann på plass igjen i leiren! Da lot vi ham forstå at de heretter måtte gå ut og inn som de ønsket, de ville kunne passe seg selv, og leirsjefen sa også at det skulle ikke være noen risiko med det. Vi fikk heller ingen vanskeligheter med dem den tiden de var her i leiren.

 

Melk fra Sunndal Meieri

Etter vårt besøk i fangeleiren 18. mai, prøvde vi å skaffe melk til russerne, og noen dager etterpå fikk vi telefon fra H.S. i Kristiansund at dette nå var i orden. De skulle få sin melk hver dag fra Sunndal Meieri, dersom vi kunne sørge for transporten. Det gjorde vi med glede, og slik kom vi til å besøke dem hver dag, og ble alltid mottatt med samme glede og hjertelighet som den første dagen.

 

Første lørdag vi var der med melk, den 26. mai, måtte vi, før vi forlot leiren, forklare dem at vi ikke kom med noen melk dagen etter, meieriet var stengt da det var søndag. Tydelig skuffelse kunne leses i ansiktene, men så var det en av dem som kom til å spørre om ikke vi heller kom. Jo da, vi skulle komme, men uten melk. Da lyste de opp, melken kunne de saktens klare seg foruten et par dager, mente de, bare vi kom. Så mye betydde kontakten med folk for dem, skjønt vi var jo nokså fremmede for dem enda.

 

Alliert kommisjon

Men det ble ikke så lenge før de fikk reisebud. En ny, alliert kommisjon kom for å ordne med avreisen som ble fastsatt til en søndag først i juli. Vi var selvsagt også der for å si adjø til dem og se dem vel avgårde. Det var ingen store ovasjoner, store, allierte lastebiler var kommet for å hente dem, og russerne tok avreisen, som alt annet, med stoisk ro. Straks før de skulle stige opp i bilene kom leirsjefen bort til meg enda en gang. Jeg spurte ham om han var glad for å få reise tilbake til Russland nå, men han rystet bare på hodet og svarte at han var ikke det, og la til: «wir weissen nichts». Så ble startsignalet gitt, han steg opp og kortesjen rullet bort.
 

19 drepte russere

Ikke alle fikk bli med tilbake til Russland. På den lille krigskirkegården på Hoel ligger 19 av de russiske krigsfangene begravet, 17 har fått sine navn på graven, to er ukjente. På bautaen som er reist der, står:

 

«Til minne om de sovjetiske borgere som mistet livet i Norge under krigen 1941- 45 og som er gravlagt her.»

 

Ikke et ord om krigsinnsats eller om de umenneskelige lidelser de gjennomgikk i 4 lange år. De hadde vel forbrutt -seg mot den russiske soldats parole: Bruk siste skudd på deg selv!

 

Men på den lille vakre kirkegården med steingjerdet omkring blir det hver 1. mai nedlagt blomster av norske arbeidere ved en liten enkel høytid

 

I årene som er gått har vi flere ganger fått bekreftet  at den russiske sersjanten, leirkommandanten i den russiske fangeleiren på Sunndalsøra hadde rett, dessverre, «Wir weissen nichts».,- vi vet ingen ting.

 

Et av vitnene om dette er den tidligere russiske soldat, Fredrik Manin, i Svensby i Troms. 19 år gammel ble han innkalt til vinterkrigen mot Finland, der han ble tatt til fange. Han hadde ikke fulgt parolen den russiske soldat hadde fått om aldri å la seg ta til fange, siste kulen skulle de spare til seg selv. Av sin bror, krigsdommeren, hadde han hørt at soldater som vendte hjem igjen etter krigsfangenskap hos fienden, som regel enten ble skutt eller sendt i tvangsarbeidsleir.

 

Men Manin rakk ikke å reise hjem. I juni 1941 var Russland på nytt i krig, nå mot Tyskland og da det senere ble sluttet fred mellom Finland og Russland, meldte Manin seg til tjeneste igjen hos de russiske styrkene i Nord­Finland, og var straks etter fange igjen, nå hos tyskerne.

 

Da portene til fangeleiren åpnet seg neste gang, var han i Lyngseidet, og nå våget han slett ikke å reise hjem til Russland. Enda en gang hadde han forbrutt seg mot den russiske soldats parole: Bruk siste kule på deg selv. Kom han hjem, ble han kanskje stilt for retten og dømt av sin egen bror. De fleste rømlingene ble tatt og sendt hjem, men Manin klarte, merkelig nok, å holde seg skjult til i 1946. Da først våget han seg frem, søkte om oppholdstillatelse i Norge og fikk omsider det. I 1952 giftet han seg med en norsk dame og de bor fremdeles i Lyngseidet i Troms, men alle forsøk på å komme i kontakt med familien i Russland har vært forgjeves.

 

Det er vel dessverre grunn til å frykte for at krigsveteraner fra 2. verdenskrig har vært trakassert også i andre øst-europeiske land. En av frihetskjemperne fra Festungsbataljon 641, som vi hadde mest hjelp av, var obergefreiter Rudolf Strnad, fra Tsjekkoslovakia. Han viste oss en dag, i all hemmelighet, et bilde der han før krigen, var fotografert sammen med Tsjekkoslovakias president 1920 -1935, Tomas Masaryk. Strnad bar på bildet en uniform med et kjede som skulle tyde på at han var presidentens adjutant. Etter krigen tenkte jeg mange ganger å søke kontakt med noen av de østerrikske frihetskjempere, som vi hadde så mye hjelp av, og takke dem, men dessverre ble dette gjort først i februar 1973. Jeg skrev da til den Tsjekkoslovakiske ambassade i Oslo og bad dem undersøke om det var mulig å oppspore adressen til noen av dem. Jeg hadde svært sparsomme opplysninger å gi dem, det eneste var at jeg mente Rudolf Strnad bodde i Praha.

 

I brev av 8. mai 1973, opplyste ambassaden at de eneste informasjoner de hadde var om ham var at han  angivelig skulle ha bodd i Praha, men var død for to år siden.

 

Noe senere fant jeg tilfeldigvis et kort jeg hadde fått fra Strnad den 5. juni 1945, et bilde av hans hjemby som viste seg å være Bratislava, ikke Praha, og det svekket naturligvis min tiltro til ambassadens troverdighet, og styrket min lille mistanke om at han kunne ha kommet ut i hardt vær etter hjemkomsten, hans tidligere innstilling stemte nok i hvert fall ikke med de nye okkupasjonstroppenes ånd.

 

En alvorlig episode

En av de alvorligste episoder vi hadde med tyskerne inntraff på Furu den 9. juni 1945. I en familie, der en av sønnene var HS-soldat, hadde de hatt besøk av noen kjente om kvelden i anledning av at en annen sønn nylig var kommet tilbake fra tysk fangenskap. Gjestene var gått og familien ble sittende en liten stund og prate sammen, da de hørte et hestekjøretøy kjøre ut fra en tyskleir like ved. HS-soldaten så at vogna passerte portvakta og kom gjennom gårdstunet. Han tok helt riktig HS ­armbindet på og gikk ut og snakket til dem. Det var nemlig forbudt for tyskerne å forlate leiren mellom rosignal og revelje (mellom kl. 22.00 og 06.00) Tyskerne ble sinte og ville fortsette forbi, men HS mannen grep fatt i hesten og stoppet den. To soldater hoppet ned av vogna, og en av dem truet med å gå løs på HS-soldatens gamle far som også var kommet ut, men en underoffiser og en overfeltvebel grep fatt i den tyske soldaten og fikk ham opp i vogna igjen og de kjørte videre.

 

Ca. en halv time senere kom to av dem tilbake og traff da HS-soldatens bror, eksfangen, og begynte å egle seg inn på ham, særlig var feldwebelen nå temmelig aggressiv og truet med å ville slå ham «kaputt». Dette hørte HS-mannen som nå hadde lagt seg, slengte på seg litt klær og sprang ned. Den tyske leirvakta kom også til og prøvde å stagge tyskerne, men forgjeves.

 

Nå kom også kjøretøyet tilbake med de to andre tyskerne, og det var tydelig at feldwebelen egget de andre til angrep. Tre av tyskerne sprang opp på trappa, og da HS-soldaten ville skyve dem ned igjen, slo den ene tyskeren til ham i hodet med ei tomflaske, og så kjørte tyskerne på nytt bort i retning mot Elverhøy.

 

HS-soldaten blødde sterkt, og ville gå bort til naboen for å få hjelp, men da kom den tyske portvakta, sammen med to sanitetssoldater og noen andre tyskere, for, - i dobbelt forstand, - å legge plaster på såret.

 

Ca. en time senere kom tre av de tyske urostifterne tilbake, overfeldwebelen var da ikke med. Alle tre ble nå tatt hånd om av den tyske leirvakten og noen andre tyskere, og geleidet direkte til arresten.

 

Norsk politi ble koblet inn, forhør ble avholdt, og rapporter sendt både til sivile og militære myndigheter. Hjemmestyrkene mottok Ortskommandant, oberstløytnant Jenne's uforbeholdne beklagelse av det inntrufne. Sammen med politiet gjennomgikk han episodens forskjellige aktstykker, og ila, uten å nøle, overfallsmennene 30 døgns vaktarrest, samtidig som alt tysk militært personell fikk instruksene drabelig skjerpet.

 

Både politi og avsnittskommando fant derfor at ytterligere straffereaksjoner fra deres side måtte være unødvendige. De mente at dette skulle være garanti god nok mot gjentakelser, og saken ble derfor betraktet som opp- og avgjort. Hjemmestyrkene skulle ha anledning til å inspisere arresten når de måtte ønske det som en garanti for at tyskerne virkelig fikk sin straff. Og gudene skal vite at synderne fikk sone sin brøde.

 

Også ellers fikk vi bra hjelp av den tidligere tyske jerndisiplin. Soldatene var enda lojale mot  sitt befal, og befalet igjen lojalt mot de ordrer og direktiver de tok imot fra de allierte. Men lagrene var fulle av vin og brennevin, kranene lekket vel litt, vil jeg tro, - de få episodene vi hadde var alle utslag av beruselse, men dette bedret seg betydelig etter denne episoden.

 

Blandede oppgaver for hjemmestyrkene

Det var ikke bare vaktoppgaver og klammeri med fulle tyskere som ble vår jobb. Etter hvert var det flere mer sivile institusjoner m.v. som oppdaget at vi kunne brukes til så mangt. Tyveri og naskeri som man kunne henføre til tyskerne, ble ofte meldt til oss, men slikt måtte vi bare overlate til politiet, de hadde jo også 3 mann på stedet og all erfaring i slikt.

 

Tyske lagre

Derimot utførte vi flere oppdrag med å skaffe oppgaver over forskjellige lagre som tyskerne hadde. For lensmannen skulle vi skaffe rede på antall tyskhester i de forskjellige leirer, og fra Distriktsarkitekt Tohde fikk vi anmodning om å gi oppgave over tyske cementlagre.

 

Opgavene viste ganske imponerende tall:

 

Gjøra                                             50 hester

Grøa                                            120 hester

Elverhøy                                       150 hester

Furu                                               80 hester

Mæhle                                           70 hester                          

Presthagen                                     30 hester

Sunndalsøra                                    25 hester

I alt                                              525 hester

 

Av cement var det på de forskjellige steder  i alt 21 tonn.

 

”Tyskhester” til jordbruket

En del av hestene var rekvirert

fra gardbrukerne i distriktene omkring. Eierne fikk nå komme og kjøpe igjen hestene sine, og jeg vet ikke hvem som gikk lettest, hestene eller eierne, da de forlot tyskleiren i Presthagen for sammen å dra hjem. En del andre gårdbrukere fikk låne «tyskhester» til bruk på garden i onnearbeidet, og noen av dem ble såvidt gode venner med disse hestene at de senere kjøpte dem.

 

Tyskerne avvepnes

Den allierte overkommando hadde altså bestemt at tyskerne skulle avvepne seg selv. Mandag den 28. mai skulle det være unnagjort, alle våpen levert fra soldatene til de respektive avdelinger, som skulle oppbevare dem på nøye foreskrevet måte og på avtalte steder. Bare et mindre antall håndvåpen skulle de ha igjen for vakthold i leirene. Det var et dristig eksperiment, men det gikk bra. Riktignok verserte det forskjellige rykter om både dumping i sjøen og nedgraving av våpen i jorda på forskjellige steder. Men jeg har ikke hørt at det ble funnet særlig mange ved leting.

 

Skutt i Lilledalen

I denne perioden fikk vi også beskjed om, sammen med politiet, å registrere steder der russiske krigsfanger lå begravet. Det gikk rykter om at det skulle finnes slike graver på flere steder, men vi undersøkte 23 plasser uten å finne noe. Bare på ett sted, oppe i Lilledalen, viste det seg å være riktig. En ung russisk fange var i ren desperasjon rømt oppover der. Det ble oppdaget at det steg røk opp borte i skogen, og da tyske soldater kom, fant de flyktningen foran et bål han hadde gjort opp der. Det ble kort prosess, han ble skutt på stedet og gravd ned der. Nå skulle de altså samles på en felles kirkegård, og han ble da, litt senere, flyttet til krigskirkegården på Hoel, og gravlagt der sammen med sine andre kamerater som ikke hadde overlevd Norgesoppholdet.

 

Samme dag som avvepningen skulle være avsluttet, fikk vi en liste fra politiet over jenter som skulle kalles inn til forhør på politistasjonen på Sunndalsøra for å «klarlegge deres forhold til okkupasjonsmakten» som det så faretruende het. Men det viste seg nok, at var det noe i det hele tatt, så var det bare forholdsvis troskyldige eventyr som ikke krevde noen videre forføyning.

 

Når en ser tilbake på disse åra må en bare medgi at sunndalsjentene hadde klart seg godt. Bygda hadde jo vært oversvømt av fremmede soldater i fem lange år, og selv om det var fiendtlige soldater så er det jo et farlig ord som sier at i krig og kjærlighet er alt tillatt, og her var det jo begge deler. Et lite ”overtramp” bør man vel kanskje forstå, og som sagt, det gikk bra.

 

Jenter i tyskerleirene

En annen kategori som det er verre å finne unnskyldninger for var de som hadde stukket seg vekk inne i tyskleirene etter krigen. All fraternisering med tyskerne var forbudt, men det var enda adskillige norske jenter i arbeid for tyskerne inne i leirene. Vi hadde ingen kontroll med disse, og dette bevirket også at andre jenter kunne gjemme seg der, noe folk i sin alminnelighet og H.S. i særdeleshes gremmet ­seg over. I mange år hadde enkelte av dem spasert omkring med sine Fritzer, og var noen så uheldig å ytre noe, var de ikke sene med å sørge for repressalier. Ja, noen gikk vel kanskje heller ikke av veien for en aldri så liten usannhet for å få sin lille hevn.

 

Nå var krigen slutt og alt slikt burde også opphøre, mente folk flest, og ingen i var vel mere enige i det enn hjemmestyrkene, men det var lettere sagt enn gjort. Skulle de hektes for noe, kunne de bare stikke seg vekk inne i leirene, der de enda hadde full immunitet. Ikke engang H. S. fikk komme inn der og lete etter noe uten leirsjefens nådige tillatelse i henhold til beskjed fra politiet 28. mai 1945.

 

Norsk arbeidskraft ut av tyskerleirene

Den 5. juni fikk vi beskjed om at den norske «arbeidskraft» nå endelig skulle ut av tyskerleirene. Ordren kom pr. motorsykkelordonnans fra D.K.T. direkte, ikke vanlig tjenestevei. Vi stusset litt på dette, men det var en velkommen ordre i alle fall, dette hadde vi håpet på lenge. I 19-tiden om kvelden fikk vi beskjed fra lensmann Viggen om at en tysk kaptein hadde ringt ham og meldt fra at alle jenter som var i tysk tjeneste skulle samles utenfor «Pikebrakka» i Presthagen kl. 21.00 om kvelden, så var det bare å gå i gang, og vi fikk god hjelp av motorsykkel-ordonnansen.

 

Det begynte i leiren på Elverhøy og fortsatte nedover til Sunndalsøra. Jentene med bagasje ble samlet opp og kjørt til politistasjonen der politi og hjemmestyrker undersøkte bagasjen. Tyske effekter ble konfiskert og etterpå ble så jentene sendt til sine hjemsteder, med land eller sjøverts transportmidler. De som hadde barn fikk utsettelse med avreisen til neste dag. At de kanskje ikke alltid fikk den ridderlige behandling damene ellers har krav på, det får de 5 lange krigsåra ta litt av skylden for.

 

Vi trakk i hvert fall et lettelsens sukk da vi endelig var ferdige med dette irritasjonsmomentet, - trodde vi ja. Men jentene kom igjen, de, mange av dem var vi så langt ifra ikke ferdige med enda. Vi fikk stadig vekk beskjed fra folk som hadde sett dem ute i terrenget sammen med tyske soldater. De ble pågrepet og sendt hjem, men dukket stadig opp igjen som «Tordenskjolds soldater» og skaffet oss adskillig bryderi, noe jeg ikke kan tilgi. Men til dem som interesserer seg for statistikk, kan jeg opplyse at hele 37 av 40 jenter som ble utvist fra leirene, men senere pågrepet igjen, var utenbygds fra.

 

Britisk øverstbefalende kommer

Lørdag 16. juni fikk vi fra politistasjonen beskjed om å skaffe to lass grus til prestegardstunet. Vi skulle neste dag få besøk av den engelske oberst H.D. Mc.C. Glover, øverstbefalende for de allierte styrker i Trøndelag og Møre og Romsdal etter kapitulasjonen.

 

Folkefest i Sunndal prestegård

Det ble folkefest i Sunndal Prestegård søndag den 17. juni 1945. Oberst Glover møtte med en avdeling engelske soldater av de såkalte «røde djevler» i sine røde alpeluer. Ei tropp rikspolitisoldater, norske soldater utdannet i Sverige under krigen, var der, Hjemmestyrkene stilte med sine ledige mannskaper, og russerne fra Sjølsengleiren deltok også. Det var taler, sang og dans, for russerne var ikke snauere enn at de demonstrerte ukrainske folkedanser etter flere års sulteforing. Og så var halve bygda møtt frem for å se andre soldater enn disse evindelige tyske. Det var enorm glede og begeistring, dagen ble en vakker manifestasjon av at det nå endelig var fred og frihet igjen etter fem lange krigs­ og okkupasjonsår.

Tyske løshunder

Den første tiden fikk Oddmund Pape og jeg bo hos Marie og Jon Bekken på Hoel. Senere på våren var husa der leid bort til laksefiskere, og fra da av fikk vi bo på Furu hos Lars Bjørseth.

 

Våre husverter på Hoel nevnte en dag at en tysk løshund streifet omkring der til alle døgnets tider og gjorde tilværelsen utrivelig, nærmest utrygg, for både folk og fe. Vi sa oss enige i at dette måtte være en oppgave for H.S. i fredstid. Jeg var jo bevepnet med en Luger-pistol og lovte å holde et øye med utysket, noe som var lettere sagt enn gjort. Flere ganger møtte vi den på veien, men da lå den jo alltid i strakt firsprang, og det ville ikke ta seg ut om jeg fyrte løs alt for ofte her langs riksveien, så etter et totalt mislykket forsøk oppga jeg det.

 

Men så en dag vi kom til Hoel til middag, kunne de fortelle at nå var den der igjen. På trappa bak kjøkkenet lå noen bein i ei bøtte, og akkurat nå stod hunden der og forsynte seg av disse. Jeg grep til våpen og nærmet meg forsiktig døra. Uheldigvis gikk denne ut og til høyre, hvilket medførte at jeg helst burde tatt pistolen i venstre hånd, men det skjønte jeg gikk ikke. Jeg fikk prøve å åpne døra med venstre hånd og så holde pistolen over denne med høyre. Det ble en forkjært stilling som neppe står i noen skyteinstruks, men det burde gå. Ja, det måtte gå, her var det ikke lov å skamskyte, jeg måtte treffe. Det var det siste jeg tenkte da jeg forsiktig skjøv døra opp så jeg allerede så litt av hunden som glefste og åt av beina. Men uheldigvis var det noen iltre vindkast denne dagen, akkurat nå var det stille. Sakte lirket jeg døra enda litt opp, - så skjedde det. Et vindkast rev døra ut av hånden min og slo den opp på vid vegg med et voldsomt brak. Jeg så bare et glimt av kjøteren som i vill fart rundet nærmeste hushjørne og forsvant, -for godt.

 

Besøk fra avsnittskommandoen

En dag i siste halvdel av mai fikk vi besøk av sjefen for Møre og Romsdal avsnittskommando, major M.G. Jyssum fra Byåsen i Trondheim. Jeg kjente ham fra 5. Divisjons Befalsskole, der vi hadde hatt ham som sensor i et par fag. Han hadde ellers også vært sjef for Befalsskolen noen år tidligere.

 

Jyssum hadde vært en type som likte åleve livet farlig. Han ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1904, da det var langt flere offiserer enn Forsvaret hadde bruk for. Han reiste derfor, året etter, til Kongo hvor han var i over tre år. Etter et kortere opphold hjemme i Norge, dro han på nytt til Kongo igjen i 1909 og ble der til i 1913.

 

Major Jyssum satt i mange år som territorialforvalter for et stort område av dette enorme landet. Da ufreden mellom stammene spredte seg i Kongo, måtte han stadig reise rundt på inspeksjonsreiser, og kom, under disse, ut for den sterkt tilbakeliggende Besangomeno-stammen som enda var kannibaler. De drepte og faktisk spiste opp 3 av hans kurerer.

 

- Men nå var han altså her i Sunndal, og med ham var hans adjutant, Leif Årseth. Per Hoel og jeg hadde en lengre samtale med dem på Skogly hotell på Grøa. Da vi etterpå spiste middag sammen med dem fikk jeg høve til å prate en god del med løytnant Årseth, han hadde vært i England under krigen. Han var forøvrig gammel sunndaling, født og oppvokst på Sunndalsøra som Leif Hansen (hans mor var da bestyrerinne på telegrafen på Sunndalsøra). Familien flyttet senere til Ålesund og hadde skiftet familienavn. Vi var ellers godt kjent fra før, både fra befalsskolen og Setnesmoen.

 

Et sorgens budskap

Under samtalen spurte jeg naturligvis straks etter kjente som jeg visste hadde vært i England og enda ikke hadde hørt var kommet hjem igjen. Han kunne da fortelle at fenrik Anders Forseth var omkommet under militærtjeneste i Skottland i 1943. Hans avdeling skulle gå over ei elv som uheldigvis var-steget kraftig etter et sterkt regnvær. De fikk vanskeligheter med å komme over, et tau ble spent over, men fenrik Forseth hadde mistet balansen, var falt og blitt revet med av den strie strømmen. Vi hadde ikke hørt det før, og torde ikke nevne noe heller, om det skulle være oppstått en misforståelse.

 

Men det var nok dessverre sant. Familien fikk beskjed om den tragiske ulykken og urnen ble senere sendt hjem og satt ned på Gjøra kirkegård høsten 1945 under enorm deltakelse. Sunndal idrettslag reiste senere en bauta på graven. I tunet på heimen hans i Svisdal har ungdomskamerater fra Fjellgardene også reist en minnestein over ham.

 

Anders Forseth var født 5. september 1917 og uteksaminert fra 5. Divisjons skole i Trondheim 15. september 1939. Han hadde vinteren 1940 vært inne på nøytralitetsvakt på Sola og deltok i Madlabataljonen under krigen i Gudbrandsdalen i aprildagene 1940.

 

Hver  17. mai blir det lagt blomster på graven og holdt en liten minnetale over fenrik Forseth.

 

Store problemer

Episoden på Furu 9. juni ga oss litt å tenke Då. Vi hadde store problemer p.g.a. at vi manglet nesten alt, våpen og ammunisjon, uniformer og ikke minst bensin. Vi fikk et fat med vel 100 liter, men det varte jo ikke så lenge, og det viste seg umulig å skaffe mere fra avsnittet. Uten bensin ville alt bli håpløst vanskelig, og problemet vokste dag for dag. Vi fikk låne noen liter her og der, av Sunndal Meieri og av Brandstasjonen på Sunndalsøra, men dette måtte jo leveres tilbake, så det ble i grunnen bare å skyve problemene foran seg.

 

Vi prøvde oss også hos tyskerne, noen ganger gikk det bra, men oftest påberopte de seg en «Schein» fra Ortskommandanten, noe vi anså for helt håpløst å oppnå. Vi visste han var pålagt meget strenge restriksjoner fra den engelske Sonekommando i Trondheim, og vi kjente litt til Ortskommandantens punktlighet fra før. Men vi likte ikke situasjonen. Her hadde de allierte pålagt tyskerne hilseplikt på alt norsk befal, og så måtte vi nærmest stå med luen i hånden for å få en dråpe bensin så vi kunne utføre de oppdrag de samtidig hadde pålagt oss. Vi var i det hele tatt ikke særlig opplagt til å be tyskerne om noe nå lenger, den tiden burde være forbi for denne gang.

 

Flere ganger konfererte vi med H.S. i Surnadal som hadde omtrent samme problemer som vi. Enden ble at områdesjefen i Surnadal, sersjant Ragnvald Glærem, og jeg skulle ta oss en tur til Trondheim og prøve å få en konferanse med oberst Holtermann om våre problemer. Det var særlig våpen og uniformer som stod på ønskelisten. Dessuten ville jeg da høre om å få rekvirere en generatorbil, helst en vedgassdrevet personbil fra tyskerne for å omgå den hemmende drivstoffmangelen, - «knott» av olderved kunne en jo få kjøpt over alt.

 

Jeg reiste fra Sunndalsøra den 28. juni om ettermiddagen, og hadde samme kveld et møte med representanter for H.S. i Surnadal der vi ble enige om hvilke saker vi skulle legge fram for oberst Holtermann. Foruten de nevnte, ville vi også høre om muligheten for å få våre områder overført til Trøndelag, direkte underlagt D.K.T. Dette på grunn av at post fra D.K.T. hadde tatt opptil 3 uker før den nådde frem til oss, når den skulle gå om Ålesund og Kristiansund.

 

Om kvelden fikk jeg anledning til å se på opplegget til H.S. i Surnadal. De hadde langt færre, mindre og mer konsentrerte vaktoppgaver enn vi, og kunne holde en større del av styrken inne til en hver tid, og til og med drive en del øvelser med de ledige mannskaper.

 

Neste dag dro sersjant Glærem og jeg videre til Trondheim med rutebilen.

 

Vi fikk vite at Oberst Holtermann hadde sitt kontor i Olav Trygvasons gt. 5, og tok straks vegen dit. Der traff vi en kaptein som opplyste at obersten nettopp var ute en tur. Kunne vi komme igjen om et par timer, skulle vi sikkert treffe ham, mente han. Vi så gjorde, og etter en kort ventetid ble vi vist inn til ham. Det var med en viss ærbødighet vi gikk inn til obersten, helten fra Hegra festning i 1940, sjef for den norske brigade i Skottland 1943-1944, og nå sjef for Distriktskommando Trøndelag fra 10. mai 1945.

 

Han tok seg god tid til å snakke med oss og hørte interessert på våre problemer. Han skulle gjøre hva han kunne for å skaffe oss våpen og uniformer, og skulle også prøve å løse bilproblemet vårt, skjønt det nok ble verst å ordne. Best ville det være om vi fikk rekvirere en tysk generatorbil, mente han, når vi var fornøyde med det. Vi kunne bare se oss om etter en passende bil når vi kom hjem igjen, så skulle han forsøke å ordne med papirene hos den allierte overkommando i Trondheim.

 

Oberst Holtermann spurte interessert om hvordan de 5 åra under tysk okkupasjon føltes, og før vi gikk spurte han også om vi hadde fått ordnet med hotellværelse. Det hadde vi ikke gjort enda, og da sørget han straks for å få utskrevet et papir ga oss rett til fritt opphold på hotell Phoenix mens vi var i byen. Hotellet var nemlig beslaglagt av de allierte til militært bruk.

 

Vi gikk dit og fikk anvist rom uten noen vansker, men mannen i resepsjonen beklaget at rommet først ble ledig om en times tid. Ei dame som skulle reise med hurtigruta nordover, disponerte enda rommet, men vi kunne bare sette inn bagasjen vår der foreløpig, sa han, og la spøkefullt til da han la nøkkelen på disken: «Dere kan jo gå opp og holde damen med selskap så lenge».

 

Nå ja, det var jo ikke det som var meningen, men koffertene ville vi gjerne bli kvitt. Vi hadde et ærend oppe på N.T.H. for å treffe Hjemmefrontlederen, professor Gjone, og gikk derfor opp og banket forsiktig på døra et par ganger, men ingen damerøst svarte. Så låste vi opp og gikk nølende inn. Det var ingen tilstede, men ei grepa «dame» måtte det i alle fall være. På bordet lå en colt-pistol og i ei krå stod en ryggsekk med en Stengunn struttende opp mellom andre militære effekter. Vi satte fra oss bagasjen og forlot skyndsomt rommet igjen, noe slikt hadde -vi aldri sett hverken i Surnadal eller Sunndal.

 

Så dro vi opp på N.T.H. og utrettet siden noen småærend i byen, og da vi kom tilbake til hotellværelset igjen var valkyrjen forsvunnet med hele sitt arsenal.

 

Vi bodde og levde som grever mens vi var i Trondheim, men våre oppdrag var utført, pliktene kalte hjemme, og neste morgen måtte vi bare begi oss til rutebilstasjonen og ta bussen tilbake til våre gjøremål.

 

Likevel så vi adskillig lysere på  sitasjonen nå etter vårt møte med oberst Holtermann, vi hadde følelsen av at han ville gjøre sitt beste for å hjelpe oss og kunne noen hjelpe så måtte det være han.

 

Oberst Holtermann innfrir løftene

Noen dager etter at vi var hjemme igjen fikk vi også sendt en del uniformer, og noen geværer med ammunisjon kom det også. Men mest spent var vi på generatorbilen. På en måte ville jo dette bli et skritt tilbake, gassdrevne biler var jo langt mer arbeidskrevende og ufyselige for sjåføren som måtte både fyre og feie. Men vi hadde alt hatt så mye trøbbel at det bryet ville Pape gjerne ta.

 

Men dagene gikk og vi hørte ingen ting fra D.K.T. om bilen. Så var det en lørdag, godt og vel ei uke senere, at bensinsituasjonen var rent ille. Tanken var nesten tørr og vi skulle ha vært oppover til vakten på Gjøra en tur. Da ble vi enige om å prøve oss med en liten « bløff ». Vi ville kjøre til Furu og avlegge Ortskommandanten en liten visitt, og samtidig gi ham et aldri så lite ultimatum, nå da vi så godt som hadde de allierte i ryggen.

 

Tyskerne skaffet bensin

Vi fikk straks foretrede for Oberstløytnant Jenne, som tok imot oss alvorlig, men ytterst korrekt, som vanlig. Jeg fortalte ham at vi hadde yært i Trondheim i konferanse hos D.K.T.-staben, og der fått tillatelse til å se oss om etter en tysk generatorbil, som vi så,  med D.K.T.s hjelp, skulle få rekvirere. Problemet mante tydeligvis til ettertanke, han ble sittende ei god stund og gruble, så sa han: «Jeg er fullt klar over Deres problem, og jeg er også klar over at vi, på ingen måte, kan nekte Dere å rekvirere en bil, men nettopp nå har også vi våre  problemer. Vi disponerer tre biler, men for tiden er en av dem på verksted, en går i kurerfart mellom Dombås og Sunndalsøra med alliert tillatelse, den tredje disponeres av meg personlig». Jeg ante at her kunne bleggen drives enda litt lenger, og sa så overbevisende jeg klarte at da var det vel dessverre bare en ting å gjøre, vi måtte rekvirere den siste. Ny tenkepause, så sa han, temmelig spakt til Ortskommandant å være:

 

«Dere har nå en Opel, ikke sant? Kan ikke den brukes lenger?" Vi svarte som sant var at det var ingen ting i vegen med den, det var bare så vanskelig å  få tak i bensin til den. Atter en lang pause, så sa han: ”Hvis Dere låt får en skriftlig erklæring fra meg som gir Dere rett til å fylle bensin på vår bensinstasjon på Sande når Dere tr­enger det, ville det være en tilfredsstillende ordning for Dere til vi får ut igjen bilen vår fra verkstedet?" Dette var jo uten tvil den beste løsningen for oss, men det kunne vi jo ikke si akkurat her,  man var jo i forhandlingsposisjon. Vi smakte litt på tilbudet og tenkte på bensinen vi hadde lånt. Men her kom Ortskommandanten oss i forkjøpet. «Dersom Dere har langkjøring nå og da, kan Dere jo bare ta med ekstra kanner og fylle opp», sa han, ”kanner til det bruket kan Dere forresten få på bensinstasjonen på Sande”

 

,Ja, da var i grunnen siste problem ryddet av vegen, på disse vilkår kunne vi hjertelig gjerne godta forslaget. Ortskommandanten skrev ut erklæringen, og glade og fornøyde forlot vi leiren og kjørte tilbake til kontoret vårt hos lensmann Fredriksen.

 

Ingen generatorbil

Det hører med til historien at det lå et brev der og ventet på meg. Det var fra D.K.T. og lød slik: "Ad.generatorbil til H.S.  D.K.T. kan meddele Dem at all innvilgning av rekvisisjon på tyske motorkjøretøy  bare kan gis av et spesielt krigsmateriell - utvalg i Oslo. D.K.T kan derfor ikke gi Dem tillatelse til å rekvirere generator-personbil fra det tyske reservasjonsområdet i Sunndalen.»

 

Nå kan det hende vi var glade for erklæringen vi hadde fått. Var brevet kommet før vårt besøk hos Ortskommandanten hadde vi stått håpløst svakt med vårt krav, og naturligvis heller ikke oppnådd noe.

 

Oddmund Pape syntes at vi skulle avsted og prøve hvor mye dette papiret egentlig var verdt. Vi kjørte opp til bensinstasjonen på Sande, og her skal jeg si det var blitt klimaforandring, de var tydelig allerede informert. Straks de så oss slo de hælene sammen, og da de fikk se papiret med Ortskommandantens underskrift slo de hælene sammen en gang til, og løp «alle mann til pumpene» og full var tanken på et blunk. Trengte vi oljeskift? Skulle de vaske bilen? Hadde vi bruk for kanner og ekstra bensin til langkjøring?» «Takk, ikke nå, senere kanskje?» Vi tenkte fremdeles på bensinen vi hadde lånt. Det siste vi hørte da vi kjørte ut igjen fra bensinstasjonen var skohælene som klappet sammen enda en gang da stasjonsvakta ga oss den siste honnør.

 

«Herrefolket» gir seg

Snakk om rollebytte! For en drøy måned siden var tyskerne herrefolket som forlangte nesegrus underkastelse av nordmennene. Nå spilte de ydmyke tjenere som ikke visste hva godt de skulle gjøre for oss. Men vi var ikke blitt mere innbilske enn at vi forstod at det nok var Ortskommandantens underskrift og stemplet med den tyske ørn og hakekorset som var- den egentlige årsak til høfligheten.

 

Under vår tjeneste i HS fikk vi mye å gjøre med forskjellige offiserer i tyskleirene. Stort sett oppførte de seg korrekt, noen forsøkte kanskje å innynde seg hos HS for å oppnå personlige fordeler, det er så rart med slikt. Men Orts­kommandanten på Furu, Obertst­løytnant Jenne var i hvert fall en hederlig unntakelse. Han var alltid korrekt, alvorlig, men samtidig sympatisk på en egen, fore­kommende måte. Jeg kan ikke fri meg fra den tanke at det her banket et forholdsvis edelt hjerte bak den tyske uniformsjakken med de mange dekorasjonene.

 

Avløsning for Hjemmestyrkene

Vår søknad om å bli overført til Sør­Trøndelag og direkte underlagt DKT ble delvis godkjent. Vi skulle legges kommandomessig dit, men alt faglig, materielt, penger og personell skulle fremdeles administreres fra D-21, Kristiansund N.

 

Denne overføringen fikk imidlertid ingen praktisk betydning. Kort tid etterpå fikk vi nemlig høre at tropper fra det norske Rikspoliti som var utdannet i Sverige under krigen, snart skulle overta oppgavene HS hittil hadde hatt. Onsdag 11. juli fikk vi telefonbeskjed fra Avsnittet på Molde, ved løytnant Årseth, at en tropp på 40 mann snart skulle komme til Sunndalsøra for å avløse HS, og at avløsningen ville finne sted søndag 15. juli.

 

«Svensk-soldater» kommer

 

Allerede fredag kveld den 13. juli kom en avdeling «svensk-soldater» til Sunndalsøra, med en kaptein som sjef. Lørdag kjørte vi rundt, viste dem vaktstedene og satte dem inn i de oppgaver som vi hittil hadde hatt. De ville også, i hvert fall foreløpig, fortsette med omtrent samme opplegg som vi hadde hatt.

 

I løpet av søndag 15. juli, fra kl. 12.00, ble så våre vakter avløst og inndratt, staben drev enda 4-5 dager med å avvikle det hele, så var også den ferdig. Til og med bensinen vi hadde fått låne var betalt tilbake, og Hjemmestyrkenes litt fredelige saga var forbi.

 

Tilbakeblikk

I den tiden vi hadde hatt vakthold ved de forskjellige tyskleirene, fra 12. mai til 15. juli, var forholdene litt avklaret i hvert fall.

 

De tyske troppene var avvepnet, samtidig som HS hadde fått såpass mange våpen at de ikke trengte å frykte noe «mytteri» i hvert fall.

 

Likeså viktig var det for HS at den «norske arbeidskraft» endelig var fjernet fra leirene. Og selv om mange av dem kom igjen og igjen, så var det likevel en stor fordel å ha fått dem utenom gjerdet.

 

I den Østerrikske Festningsbataljon 641, som i siste del av krigen hadde vært stasjonert i Kristiansund, var en stor del av soldatene organiserte frihetskjempere som i tilfelle krig ville ha stått på nordmennenes side og støttet HS- organisasjonen. Bataljonen var på 594 mann, foruten 15 offiserer, og av disse var 374 mann, nesten 2/3, frihetskjempere. De var med i en bevegelse som startet i februar 1942, i Wolfsberg i Kärnten, Østerrike, før avdelingen ble sendt til Norge. Av disse 374 var 265 østerrikere, 47 polakker, 40 tsjekkere, 20 tyskere og 2 statsløse. Vi fikk etablert et godt samarbeid med dem, og de valgte fire kontaktmenn,  østerrikerne stabsfeldwebel Carel Kapralik og uffz. Rudolf Dobes, tsjekkeren obergefreitner Rudolf Sfrnad, og polakken, obergefreiter Ernst Tischer. Vi konfererte med HS i Kristiansund og fikk bekreftet at de virkelig var frihetskjempere pålitelige patrioter tilsluttet organisasjonen. - og hadde senere god hjelp av dem.

De søkte, i brev av 26/6-1945, den allierte Sonekommando i Trondheim om tillatelse til å bære et armbind som viste deres nasjonalitet, og at de hadde vært blant frihetskjemperne som allerede under krigen hadde deltatt i motstandsbevegelsen. Søknaden ble gjennom HS i Kristiansund sendt DKT den 30, juni - 45, men da vaktstyrkene fra HS ble oppløst allerede 15. juli, fikk vi ikke høre noe om utfallet.

 

Omstillingsvansker

Gjennom disse kontaktene fikk vi også et par klager på tyske offiserer som hadde omstillingsvansker. En stedfortredende obergefreiter, Willy Sosnovski, hadde 13. mai fjernet gradmerkene med hakekors o.l. fra sin uniform. Korvettenkapitan Meribe, la merke til det under en mønstring den 14. mai, og uten at han fikk forklare seg nærmere ble han arrestert, og da de under kroppsvisitasjonen fant en notisbok hos Sosnovski der det fremgikk at han var nazimotstander, ble de rasende. Stabsoverfeldwebel Zeibig, som hadde foretatt visitasjonen, skrek at hadde det vært noen dager før skulle de ha kastet ham av toget i fart, eller hivet ham på sjøen. Den samme Zeibig holdt siden en tale under en mønstring og sa bl.a.: «Jeg er og blir nasjonalsosialist, om jeg så blir innesperret i 20 år i en konsentrasjonsleir.»

 

Sosnovski ble løslatt igjen 16. mai, men måtte sy merkene på uniformen igjen, og han mente at han, etter dette, ble nøye bevoktet av befalet som var nazister. Han påstod også at såkalte «Rollkommandos» var opprettet i noen av batteriene, en trussel mot alle som ikke sverget til nazismen.

 

Vi fikk også klage på en kapitän Bøckl, sjefen for 3. kp. i Festningsbataljon nr. 641. Han hadde på en oppstilling sagt at alle nyheter i radio nå var bare løgn og svindel, og at det var best om ingen hørte på dette mer.

 

Klagene ble videresendt til D.K.T. men vi hørte heller ikke mere om dette, da jobben vår, som sagt, snart var over.

 

De skrev også et brev til HS i Kristiansund og bad dem være nøye med å permittere tyske soldater for å besøke norske jenter, da mange av dem var gift før og hadde hustruer hjemme i Tyskland.

 

Møre Infanteriregiment overtar vaktholdet

Etter bare 10 døgns vakttjeneste ble «svensk-soldatene» også avløst. Nå var det et vaktkompani fra Møre Infanteriregiment nr. 11, som overtok. Jeg ble innkalt for å tjenestgjøre ved kompaniet som troppsjef, og de andre troppsjefene var fenrik Gunnar Årseth (en bror av Leif) og fenrik Harald Sektnan fra Melhus. Kompanisjef var kaptein Skålvik fra Surnadal og nestkomm. var løytnant Gjellan fra Tingvoll.

 

Kompaniet ble oppsatt på Molde, men jeg fikk ordre om å møte direkte på Elverhøy, for å være med å kontrollere at alt utstyr og inventar var tilstede og stemte med tyskernes lister, og så, på kompaniets vegne, overta og kvittere for hele greia. Det ble et drygt arbeid, det var i alt 19 bygninger i leiren, da også medreknet engelskbygningen. Alt innbo og utstyr var oppført med tysk grundighet og hver gang noen av de to tyske løytnantene som var med snakket til meg, het det herr oberfänrich. Jeg lurte nesten på om dette var «gjort på støggheit», men da jeg gjorde oppmerksom på at jeg bare var fenrik (overfenrik er ellers ukjent for for meg) beklaget de feiltakelsen og det forekom ikke oftere at de sa det.

 

Okkupantene reiser

Jeg innrømmer villig at det var med en viss tilfredsstillelse jeg så de siste bilene med okkupasjonssoldater forlate Elverhøy leir onsdag den 25. juli 1945, kl. 16.00.

Et par timer senere rykket nye tropper inn på Elverhøy, og det norske flagget fløy til topps igjen etter at hakekorsbanneret hadde vaiet over leiren i fem lange år. Dette var soldater utdannet i åra straks for krigen, veteraner fra krigen i Romsdalen og Gudbrandsdalen, kanskje også i Nord-Trøndelag i aprildagene 1940.

 

Tjenesten på Elverhøy ble minst like spennende som den i Hjemmestyrkene, men det er, tross alt, en annen historie.

 

Etter en drøi måned i kompaniet, hadde jeg tjeneste nok til å bli dimittert,  søkte om det og fikk søknaden innvilget. Men snaue åtte måneder senere var jeg på nytt i kongens klær, denne gang som troppsjef i et rekruttkompani på Setnesmoen som skulle utdannes til etterpå å overta vaktholdet over tyskleirer i Trondheim, Støren og Oppdal. Dermed gikk det ytterligere tre måneder i uniform før jeg ble dimittert en gang ut på juli i 1946.

 

Krigsoppgjøret

Så var Norge endelig fritt igjen. De siste tyske soldater ble sendt fra Oppdal i juli 1946, og det var de siste som forlot traktene her omkring.

 

Toget skulle gå grytidlig om morgenen, alle vaktstyrker var mobilisert for å avverge eventuelle påfunn, men alt gikk stille for seg.

 

Men okkupasjonstroppene etterlot seg mange synlige og ofte skjemmende sår, bunkers, piggtrådsperringer og lignende som tildels ligger der enda, mer enn 30 år etter.

 

For å få mest mulig rettferdig økonomisk oppgjør, ble det under Justisdepartementet opprettet en oppgjørsavdeling som hadde den endelige avgjørelse i slike saker. I hver kommune valgte kommunestyret en kommunal oppgjørsnemnd, som skulle behandle de innkomne søknader, komme med tilrådinger og oversende saken til Oppgjørsavdelingen til endelig avgjørelse

 

Oppgjørsnemnda i Sunndal hadde sitt første møte 2. mars 1948, og avsluttet sitt arbeide i møte den 20. september 1951. Nemnda hadde i alt hatt 27 møter og behandlet 76 saker. Av disse var 34 søknader avslått, de andre 42 saker var behandlet med positivt resultat, og erstatninger tilrådd. Sakene var så oversendt til Finansdepartementets oppgjørsavdeling med nemndas forslag.

 

Etter behandlingen der, skrumpet det ytterligere kraftig inn, slik at bare 12 søkere til slutt fikk utbetalt erstatninger med beløp fra 250,- til 15.000,- kr., - og det totale erstattningsbeløp i kommunen utgjorde i alt kr. 34.720,-.

 

Skadene og ulempene det ble søkt om erstatning for, fordelte seg på:

 

Skader på skoggrunn          4 saker

Skader på jordveg              9 saker

Skader på hus                    7 saker

Skader på veger                  1 sak

Husleieskader                     40saker

Jordleiesaker                      4 saker

Lys og renhold                    3 saker

Diverse småsaker               5 saker

 

Dessuten ble 11 radioapparater fordelt til søkere som hadde levert inn sine apparater etter påbud gitt av tyskerne sommeren 1941, og ikke fått dem igjen etter frigjøringen. Men da langt nær alle som søkte om  slike erstatningsapparater, kunne få noe, ble det foretatt loddtrekning, og de som det ikke ble noe på måtte bære tapet selv.

 

Landssvikoppgjøret må vel ellers sies å ha gått forholdsvis lett over Sunndal kommune, med bare få dommer og forholdsvis kortvarige fengselsstraffer. I landsmålestokk har nok oppgjøret satt langt dypere spor etter seg.

 

En annen sak er at det enda, så lenge etterpå, diskuteres ivrig om vi var i krig med Tyskland eller ikke. Noe skal jo nordmennene kives om, men den som så Åndalsnes i slutten av april 1940, tror jeg neppe er i tvil. Her hadde, i hvert fall «ingen vennehånd syslet».

 

Epilog

Lokalbladet «Nordmøringen» på Sunndalsøra var vel, i likhet med landets øvrige presse, blitt kneblet en del av okkupasjonsmakten og norske nazister i de 5 lange åra.

 

I en leder tirsdag 8. mai 1945, da kapitulasjonen var et faktum, men friheten enda ikke fullt ut rotfestet, sammenliknet bladet krigen med en fotballkamp. Man sitter og ser på sitt favorittlag som bare gjør det som passer seg for et skikkelig lag, mens motstanderen stadig spiller rått og begår ulovligheter.

 

Men når så alt er over, en kommer hjem, spiser en god middag og faller til ro i en god stol,  da ser en kanskje litt annerledes på det hele. Kanskje motstanderen hadde litt grunn til å spille som de gjorde?  Kanskje våre egne også vår litt harde i taklingene nå og da?

 

Sammenlikningen halter vel muligens litt, men er slett ikke ueffen. De tyske soldatene var vel neppe mye hverken verre eller bedre enn andre soldater. Det var SS-avdelingene og den norske Sonderabteilung Lola som ødela inntrykket så totalt. En norsk løytnant som kom tilbake fra England sa det slik: «Det hadde ikke vært bedre å hatt engelske soldater her i 5 lange år, det tror jeg å kunne forsikre dere».

 

En annen norsk offiser som hadde sittet i konsentrasjonsleiren Luckenwalde i Nord­Tyskland de siste 2-3 åra av krigen, og som sist i april 1945 ble befridd av russiske soldater, fortalte, at soldatene ikke tok seg tid til å åpne ryggsekkene til eksfangene når de skulle undersøke dem, de bare sprettet dem opp med bajonettene. Og russerne var jo til og med deres allierte. -

 

Krig er nå en gang krig, ... en noe tøff geskjeft, og noe hardkokt blir vel de fleste som i lengre tid har drevet med dette. Og det er kanskje ikke så lett dette å være okkupasjonssoldat heller, mange år i et fremmed land, og i et fiendtligsinnet miljø.-

 

Med dette avslutter løytnant Endre S. Nisja sin dagbok fra krigs - og okkupasjonsårene.

 





e-post


Line