Jakt og fangst i Sunndal i gamle dage:

Av gårdbruker Gunnar Nisja.

Jakt og fangst i Sunndal i gamle dage:

Innledning:

Inneledning ved Endre S. Nisja:

I 1932 hadde gårdbruker Gunnar Nisja, Gjøra, en artikkelserie i Nordmøringen under ovenstående tittel. Artiklene var meget interessante og ble lest med stor interesse av folk, især da av dem som interesserte seg for jakt og fangst. Nå er nok en ny generasjon vokst opp, og vi vil gjerne friske opp artikkelen igjen. Mange av de navn som går igjen er for de aller fleste i friskt minne, mens det for de yngre nærmest er en myte. Vi tviler ikke på at det blir mange trivelige stunder i selskap med disse fjellets folk. Gunnar Nisja var selv en utmerket jeger og fangstmann, som visste mye om fjellet og det emnet han behandlet. Han døde i 1935, 71 år gammel. Han skriver i innledningen:

Herr redaktør!

Tillater meg hermed å sende en del notater om jakten m.m. i gamle dager, slik jeg har hørt det fortalt av gamle jegere og andre. Jeg har atskillig på lager av denslags, og det blir jo mere rikholdig og klart jo nærmere man kommer opp imot vår tid. De muntlige fortellinger blir mer og mer avlegs, og et vil derfor ikke gå lang tid før historiene om disse gammelkarene vil være glemt. Kan man derimot få en del av dem på trykk, kunne det være mulighet for at de ble bevart. De hadde nok sin kamp for tilværelsen i gamle dager også, med de primitive redskaper som de måtte betjene eg av, som vi har

vanskelig for å forstå.

G.N.

Innledning ved Gunnar Nisja :

Det har visstnok fra eldgammel tid foregått jakt og fangst i Sunndal. Det var naturlig om Øverbygda drev mest jakt, og da særlig i Fjellgardene måtte det være påkrevet å skaffe seg et velkomment tilskudd til det ellers tarvelige kosthold.

Det kan enda påvises reinsdyrgraver i fjellet, hvor man fanget dyrene levende, og det er også funnet en pil av jern som visstnok også er brukt på reinsjakt.

Det var nesten bare rein og rype som var gjenstand for jakt. En og annenbjørn ble jo også felt, men det var i flere tilfelle ved hjelp av selvskudd. Så vidt jeg har hørt går det ingen sagn om at det er skutt elg eller hjort her i gamle dager, og det skulle vel tyde på at disse dyr ikke har eksistert på disse trakter i det siste århundre. (18xx).

Skjøt 7 reinsdyr i ett skudd.

Sokneprest Glükstad anfører i sin bok "Sundals og Øksendals beskrivelse" at sagn om at en mann på Nisja skjøt 7 reinsdyr i ett skudd, mens dyrene drakk i ett vann. Kulen gikk gjennom halsen på dem. Men et så heldig skudd måtte, etter den tids tro, bety en ulykke, og den kom straks: Da mannen kom fram i fjellbrona stod garden i lys lue. Det er sannsynlig at han har gjort et mer enn alminnelig heldig skudd, og det er også tegn som tyder på at gården er herjet av brann, men det er ikke sikkert at dette har inntruffet samtidig. Det er mere trolig at folkesnakket, etter en tidsforløp har flyttet disse to ting sammen. Folk trodde den tid at ett enestående hell bare var varsel om en forestående ulykke.

Gemyttene kunne koke i gamle dager også.

Glükstad har også tatt med et sagn om at Lars Sveen og Ole Grøvudal skamskjøt en bjørn nede i Grødalen, og da de ble uenige, skjøt Lars først Ole og deretter bjørnen. Dette høres ikke helt trolig ut, at en jeger tar seg tid til å skyte sin jaktkamerat nettopp som de forfølger en skadeskutt bjørn. Hadde det vært under delingen av byttet kunne det vært mere grunn for det. Man må vel heller komme til å tenke på vådeskudd under en hissig forfølgelse av såret dyr. - Nå, Lars holdt seg, etter sigende, skjult til forbrytelsen var "perskribert".

En ivrig rypejeger.

Min oldefar, Endre G. Nisja, var en ualminnelig ivrig rypejeger. Han bygget seg en hytte av ris som han lå i om vinteren oppe på Hjell-lia. Om lørdagen dro han rypene ned på "sloe". Reinsjakt tror jeg neppe han drev, men en gang drepte han en bjørn med selvskudd. Rypa var den tid ofte betalt med 12 skilling(40 øre), og det var en forholdsvis høy pris.

De Tungvinte flintelåsgeværer.

Den gang bruktes utelukkende flintelås på geværene, og disse låsa holdt seg langt inn i det 19. Århundrede. Jeg har sett det ble skutt rype med slike geværer omkring 1879. Når man skulle bruke flintelås både på rifle og haglgevær måtte all skyting forgå enten fra anlegg eller knestilling, da det tok noen tid fra man trakk av til skuddet gikk. Jeg tror dog at man i Sunndal forholdsvis tidlig omarbeidet sine geværer til knallhettetenning, dat det var flinke smeder her, ja, til og med regimentssmeder. To brødre her på Nisja drev også litt børsemakerarbeide. Den eldste, Lars, ble senere gardbruker på Sande, den yngste, Erik, ble gardbruker m.m. på Klingøy. Sistnevnte laget ett par bakladningsgeværer, og disse var vel de første som ble forarbeidet her i Sunndalen.

En original jeger.

"Jo Jæken-ta"

Jo "Jæken-ta" kalte man populært en gammel reinsskytter. Det var en kaldblodig kar. En gang om høsten han lå på Gammelsetra i Grudalen hadde han glemt "krutt-tyet" sitt. Da han utpå dagen kom innpå en bjørn, oppdaget han at han ikke hadde mer enn det ene skuddet i riflen. Han skjøt og bjørnen tumlet omkull og ble liggende. Han gikk da rolig bort til den og sa: "E du go te nokko no, så må du prøv å reis de opp." Men bjørnen ble nok liggende , for godt.

Tidlig en vår var John på bygdakjøring, han skulle på Sunndalsøra. På Musgjerd hadde man sluppet ut geitene, og ett par gråbeiner hadde sett sitt snitt til å knipe en bukk. Ett stort best av en ulv sprang med bukken over elva etter en snøfonn og satte oppover fjellet, helt til Romfohalsen. John fikk fatt på en god reinsrifle på Musgjerd og satte etter ulven. Da han nådde den igjen var bukken oppspist, og ulven stod og strakte seg i velbefinnende etter måltidet. Men da var også John ferdig til å ta hevn over bukken. Han skjøt og så sa han: "No ská du få kjenn kva bokkjen lei". Dette ble senere et munnhell blant folk.

Det var no helst reinsjakt den samme John drev, men en gang skjøt han en jerv. Han lå da for "glugg", såvidt jeg erindrer, på Orabekksetra. Skjønt han brukte en meget kraftig ladning med hugne, store hagl, så var jerven så seiglivet at den gikk helt til Sæterhaugen før den kreperte.

Fredrik Gravem.

Fredrik Gravem drev visstnok også en del jakt. I alle fall skjøt han flere bjørner, deriblant en mellom Gjørassetrene og Liahjelllia og en i Bjørkevollo.

Flere av hans etterkommere ble flinke jegere og fangstmenn.

Ivar Lundli.

Den mest navngjetne jeger fra eldre tid er, uten sammenligning , Ivar Lundli. Beretningen om hans bedrifter var i friskt minne, og er blitt ett godt sidestykke til "Jo Gjende."

Ivar var født på Røymo omkring 1790 og var med i krigen 1809-14. Han skulle være en av de yngste som deltok herfra. Det er mulig at han under felttoget har sett og lært ett og annet som bidro til at han ble den overlegne jeger og skiløper som han ble. Han var nemlig også vidspurt som skiløper. Han sto Brenndalen på ski. Det er en løype mellom to bergvegger fra Sveen og ned i dalbunnen, og den er så bratt at det går alminnelig folk kaldt nedover ryggen bare en ser nedover den. Da Ivar kom litt ned i dalen small fonna med ham, men han hadde så stor fart at den ikke kunne nå ham, og da han kom ned på flaten svinget han til side så han unngikk gusten. Hans dattersønn, Thore Lundli, skal være den eneste som har gjort ham dette kunststykket etter.

Røymogutten var kjent av alle.

En gang gikk Ivar fra Lundli tidlig en juledags morgen og kom til Lesja da folk skulle gå til kirken juledag. Men så skjønte også lesjingene hvem det var som hauket oppe i fjellbrona på den tid. "Det må være Røimogutten" sa de seg imellom. Han var nemlig kjent under dette navn både på Lesja, Dovre og Oppdal. Det var vel nærmest for sine bedrifter som reinsjeger han var kjent, da han vel støtte sammen med jegere fra nevnte bygdelag under jakten, men det tyder på at han allerede var kejnt i ung alder, mens han var på Røymo.

Da Ivar bosatte seg på Lundlia.

Da han ble gift, bygde han seg en hytte i Reppdalen, men det er trolig han fant det for barskt å bo i denne avsides seterdall, og så flyttet han til Lundli, bygde hus og ryddet seg et bruk. Lundli var allmenning den gang, visstnok for hele Romfo sokn. Jeg har nemlig hørt Joh Flatvad fortelle at han kunne erindre at folk fra Flatvad var opp til Lundli etter "bråt" (bjerkeris) til kreaturene. Ivar fikk vel av gårdbrukere nede i bygda forpaktet deres bruksrett i allmenningen mot at de oppebar en liten avgift pr. År. Avgiften bestod vel helst i en ytelse in natura, f.eks. ett nytt trau, en bøtte eller ostekopp o.l. Denne avgift betaltes visstnok regelmessig de første år. Senere ble den antakelig mere avglemt, og snart satt rydningsmannen som selveier i kraft av hevdsretten. På liknende måte oppstod 4-5 selveierbruk på Lundli, og allmenningen gikk over i privat eie.

Den gode Ivar kunne også være ondskapsfull.

Da Ivar Lundli reiste hjem fra krigen og kom på Dovrefjell, tok han beinveien hjem over fjellet. Gevær og utrustning hadde han med, og da han kom til Slettfjell-Steinslegda traff han en stor dyrehop, og nedla en stor bukk. Han kom ikke tomhendt hjem. Han anskaffet seg en svær rifle, den var så strek at den kunne fylle inntil 7 "loformer" krutt. Loform er en rund kuleform som passet til geværet, og denne kuleform kunne altså fylles inntil 7 ganger med krutt for hvert skudd. Kruttets volum utgjorde altså 7 ganger kulene. Men så kunne han da også skyte reinen om han lå ca. 100 skritt bakenfor andre jegere. Han skulle ofte gjøre utenbygds jegere slike snitt, og ikke alle historier som gikk om ham talte til hans fordel. Det skulle hende at den gang på gang skjøt bom på en gild bukk, når han var i følge med jegere som han ikke likte. Når så den andre jeger måtte gi opp jakten, var det ikke lenge før Ivar kom tilbake med huden av bukken.

Det er klart han gjennom årene felte flere hundre rein, og for størstedelen var det bukker. Disse er, som bekjent, meget verdifullere enn simler. En bygdemann var oppe i Lundli for å kjøpe et godt skinnbrokemne, hvortil reinskinn var bra skikket. Ivar hadde ikke skutt mange dyr den høsten, men et brokemne måtte det da bli råd med. Han kom da frem med 16 huder av voksne bukker, som han hadde felt det året.

En "sødål" (lesjaværing) kom sammen med Ivar på fjellet. Denne sødålen hadde vel god tro på seg selv, og da de kom reinsbukken på passende hold, sa han : "Hau og høinn fylgje vel byrsjunn". Det var gammel vedtekt at den som skjøt dyret skulle ha hode og horn attpå. "Ja, hua me", sa Ivar, slengte børsa oppå steinen og skjøt før lesjingen ble ferdig.

9 ryper i ett skudd.

Det gikk en hel del liknende fortellinger om ham. Han var til sist en hel sagnfigur i bygda. Når to eller flere jegere gikk sammen, så kunne den mest erfarne dirigere jakten etter ønske. Det ble nemlig ikke tale om at den mindre øvede skytter kunne få løsne et skudd. Denne rett tilkom kun den påliteligste. Dette kom selvfølgelig av at man kun hadde ett skudd for hver børse, og da var det om å gjøre at det ikke ble bom. Ivars egentlige jaktterreng var mellom Grudalen i vest og Åmotsdalen i sydøst, men han kunne forfølge en storbukk i dagevis, også langt utenfor disse grenser. En gang skjøt han og "Gammel-Tøftin" 3 dyr oppe på Kalken. En annen gang var ha helt bortenfor kongeveien på Dovrefjell og skjøt 3 dyr. Han tok hudene med hjem, men da han om vinteren kjørte med hest om Oppdal og Drivdal for å hente kjøttet, var det stjålet.

Han var også en meget flink rypejeger. En gang skjøt han 9 ryper i ett skudd. Også han måtte skyte rypene fra anlegg.

Han var redd bjørnen.

Man beskyldte ham for å at han var redd bjørnen. Det er ett faktum at han aldri felte bjørn. Det er jo ikke utpreget bjørnemark omkring Lundli, og det er jo en variabel ting å drive bjørnejakt hvad inntekten angår. Derimot hadde han erfaring for at reinsjakt lønnet seg.

Reinkjøtt til en hver tid.

Han hadde Ingen sønner, men 3 døtre. Den eldste fikk det bruket han selv hadde dyrket, den nesteldste kjøpte han et annet bruk til på Lundli og den yngste kjøpte han selveierbruket Halden til.

Det var ikke dårlig under slike forhold å tilveiebringe nok kontanter til kjøp av to selveierbruk foruten det han selv hadde dyrket og bebygget. Det er kanskje den beste målestokk for hvilken overlegen kar han i virkeligheten må ha vært. Hans kontanter må vel utelukkende skrive seg fra rype og reinsjakt.

Jeg erindrer en gang å ha lest i "Nordmøringen" om at en prest underrettet sin ettermann i embetet om at reinsdyrkjøtt var å få kjøpt hos Ivar Lundli omtrent til en hver tid. Dette er også bevis for at han var alminnelig kjent som en flink jeger. Kun en av hans svigersønner drev noen reinsjakt. Det var Ivar T. Halden. Men et par av hans dattersønner ble svære jegere, og det er trolig at han opplevde å få lære disse sine etterkommere en del finesser for reinsjakten, men derom senere.

John Johnsen.

En mann hvis navn var John Johnsen, drev mye reinsjakt og var en flink skytter og forøvrig en kraftkar. Han var nok en innflytter som kom til Sunndal under arbeidet i krommalmgruvene i Glupen. En gang var han og Halvor Lilleottem på jakt. Mot sedvane fikk da også Halvor, som var mindre øvet, fyre av et skudd, men bukken var like sprek. "Ta forstår I ikkje, I trefft visst tomromme", sa han. "Ja, det é all støst au det ", sa John. "Tomrommet" på reinen skulle være foran vomma, oppe under ryggen, og der skulle en kule gå tvers igjennom uten at det sjenerte dyret noe videre. Det ble ofte påstått at man traff der når dyret dro sin kos etter skuddet. Det syntes man var langt bedre enn å tilstå at det var bomskudd. John mente selvfølgelig tomrommet rundt reinen.

John hadde en gang reinkjøtt liggende på Storkollen på Nonsfjellet. I julen tok han hest og dro gjennom Stor-Grudalen opp på fjellet, men her ble han overfalt av voldsom snøstorm så han og hesten måtte overnatte der de var. Han kom dog godt fra den farlige situasjon. Senere flyttet John til Flemseter i Tingvoll, hvor hans ætlinger vel lever den dag i dag. En av hans sønner var den kjente finskytter og bjørnejeger Einar Flemseter, men han døde i sine beste år på grunn av en ulykke.

Andre jegere.

Even Grudal, Lars Grudal, Ivar Halden, Endre Røymo, Pål Røymo, samt Stor-Hans og Litl-Hans Røymo drev alle mer eller mindre jakt. Det var likesom noe som hørte med til de daglige sysler der ute, og det var utvilsomt den vesentligste biinntekt som de hadde ved siden av litt jordbruk eller fedrift. Disse "Moa-Hansene" reiste dog til Amerika i 70 årene, men de andre fortsatte sine jaktturer til alderdommen satte en stopper for dem.

Even Grudal

Even Grudal var vel den som skjøt det største antall rein av ovennevnte jegere. Han var både født og alen i Grudalen, og der levde han sin beste tid. Han brukte en egen, fyndig dialekt, og dessuten slo han inn en og annen solid bolt, når han fortalte sine historier. Han var glad i å fortelle. Han skal ha skutt 18 voksne bukker bare på ett fjell, nemlig "Dyrlægainn". En "julefdag" han var på rypejakt i Langtjernhøa traff han noen reinsdyr. Da tok han og hugget en stor blykule i 4 stykker og la den i haglbørsa. Tre dyr stod i en krins og spiste av en mosetue. Han skjøt, og et dyr ble liggende, rammet i hodet av et blystykke. Det ble ferskkjøtt til jul i Grudalen den gang.

Det hendte også på Nonsfjellet at han traff reinsdyr under rypejakt. Da la han en hel rundkule i "hagla", og skjøt en simle. Det var meget vanskelig å komme reinen på så nært hold at den kunne felles med så dårlig ammunisjon. Den simla trakk han frem på fjellbrona og slapp den etter et bekkefar eller fordypning i fjellet, hvor det var en stor snøfonn. Dyret gled på snøen helt ned i dalen, og ble liggende straks ovafor Fly-setra, hvor Even og hans folk levde. Men ikke alltid var kjøttfraktingen så lettvint.

Man kunne den gan skyte rein hele året rundt, og Even hadde en gang i "håbollen" tumlet helt ned til Åmotsdalselva, der Krokettjernbekken faller ut i nevnte elv. Her skjøt han en bukk og la den på sine kraftige skuldre og tok på hjemveien. Han gikk langs Gråhøa, Gråhøsteinslegda, Reppdalsbreen over Reppdalstangen til Istjønna, og så opp på Nonsfjellet, men da hadde han brukt hele dagen og natten med. Da sola "spratt" kom han fram på brona ovafor Fly-setra.

Det fulgte svær spenning med reinsjakta den tid. Skuddholdet skulle helst ikke være stort over 100 skritt og aldri over 200 skritt. Å stille så nær innpå disse vàre dyr kunne ofte være nervepirrende nok, og når man så visste, at man kun hadde et eneste skudd som kanskje klikket, så var det ikke rart om fingeren skalv på avtrekkeren i det avgjørende øyeblikk. Even skulle ha denne "dyreskjelven" i atskillig grad, og når han kom fram i stilling skalv hele mannen, især den ene foten arbeidet som i krampe. Lars Grudal, som ofte fulgte Even under hans jaktturer, visste imidlertid råd for disse ufrivillige bevegelser, tok et kraftig tak om det uregjerlige ben og holdt det fast. Det hadde en så beroligende innflytelse på benets eier, at han kunne avgi et sikkert skudd til gagn og glede for dem begge.

Lars Hafsåssletten.

En annen fjellbygg, Lars Hafsåssletten, skjøt også noen reinsdyr, men det som her skal nevnes er at han antakelig gjorde det merkeligste skudd som ble gjort i gamle dager. Det var "snøheilt" og han skremte derfor en flokk rein på Jeitå-telâ, hvor det var umulig lende å komme reinen på skuddhold under slike forhold. Dyrene sprang ut på ei tjørn ved Bollåthøa hvor det lå is. I ergrelse over uhellet satte han geværmunningen på skrå opp i luften i retning mot flokken og trykket av. Da dyra sprang sin vei ble ett igjen, dødelig truffet av kulen.

Lars drev også litt revefangst og tok rype og harer, samt orre i snare. Han var visst den første i Sunndal som lærte å fange orre i snare, og hadde en trofast hjelper i sin kone som så til snarene når Lars var opptatt med andre ting.

Halvor F. Gravem.

Halvor F. Gravem var en flink og sikker skytter. Halvor Maler (Gammelmålarn) kaltes han til dagligdags. Han ferdes både på Nordmøre og i Romsdal under utøvelsen av sitt håndverk. Det er trolig at han også lærte ett og annet som kom ham tilgode med hensyn til jakt og fangst også på sine reiser. Han skjøt mang en tiur på spill og fanget rev, oter og mår, samt gaupe. Til gaupefangsten bruktes svære fotsakser som stiltes ut i trange stier., der dyret pleide å ferdes. Halvor og min far hadde saks sammen og de fanget nok en 7-8 gauper. En gang, mens jeg var smågutt, skulle jeg se til saksen, og da satt det en stor gaupe i den. Jeg skal si at jeg kom hjem med en viss fart den dagen.

Halvor var en av de første som begynte å skyte på frihånd. Han hadde 2 gode munnladningsrifler og skjøt mange reinsdyr med dem. Han var visst adskillig over 80 år da han foretok sin siste jakttur. Han skjøt også en bjørn ved selvskudd. Han var min første læremester til å stille ut en otersaks. Vi fikk en 2-3 stykker, men da va gamlingen smørblid.

Erik F. Gjøra

Halvors tvillingbror, Erik F. Gjøra., var også skytter og interessert fangstmann. Særlig var han en farlig mann for reven, og mang en Mikkel endte sitt liv i hans saks. Han fanget også mår, oter og gaupe. Også han brukte fortrinnsvis fotsaks til gaupe, men også delvis "bås", en slags felle. Jeg erindrer at han tildels kom inn i skolestuen på Gjøra både med gaupe og annet han hadde fanget, for at vi unger skulle få se. En gang skamskjøt han en gråbein oppe i Svarthaugen, men han hadde bare rypehagl, og var ikke istand til å innhente den om kvelden. Neste dag var det styggevær og ulven kom vekk. En annen gang fant han spor etter en ulv forbi Klinghammeren, men her gikk det opp i lia, og da Erik og hans gårdsdreng kom etter ulven oppe på selve hammeren var det så trangt der at da ulven skulle lure seg forbi dem usett, kom den helt ut på kanten, gled i nysnøen og falt utfor hammeren og ble liggende i snøen i hovedveien. Min bestefar som "var send i endemål å batu vegen blott" befant seg her med et par gode hansker, intet annet. Ulven begynte å lette på seg i snøskavlen, men da kastet bestefar hanskene og sprang på den, grep den i ørene med bare nevene, idet han satte knærne på dens rygg. Det ble en alvorlig dyst, men heldigvis kom de to andre til hurtigst mulig, og ulven ble kverket med tollekniven.

Erik Gjøra skjøt også flere bjørner med selvskudd. Den siste han fikk, skjøt han og Gunnar Hagen ved Håvensetra i Grødalen, hvor den hadde drepte ei ku. Det var vel en av de største bjørner som har vært felt i Sunndalen i manns minne. Erik Gjøra fanget visst 10-12 gauper i alt, og bidro meget til å utrydde disse farlige sauetyver i denne bygd.

De gamle jakthytter var meget primitive.

Knut Saghug eller Litl-Knut som han oftest ble kalt, arbeidet i flere år i krommalmgruvene i Glupen. I denne tiden drev han adskillig reinsjakt. De ordnet seg slik at hans kamerater tok hans skift i gruven, så ha kunne gå på jakt, og så delte de broderlig jaktutbyttet og fortjenesten i gruven. Han skjøt et år 14-16 reinsdyr, og det var en bra "matauke" for arbeiderne som måtte hente all proviant opp fra bygden. Også i sitt senere liv drev Knut noe reinsjakt, men det skortet ham ofte bra våpen, da han ikke hadde råd til å kjøpe en brukbar rifle, men oftest måtte låne. Det ble sagt at han hadde en særs god lykke til å dumpe opp i reinflokkene, men det kom vel av at han var i besittelse av en viss evne til å bedømme hvor reinen holdt til under de og de værforhold.

En merkelighet hos de gamle skyttere var at de ikke gjorde alvor av å bygge seg ordentlige skytterbuer. Så vidt jeg vet fantes ikke en eneste slik bu før i den senere tid. Riktignok var det noen dårlige buer f.eks. ved Åmotselva omtrent der krokettjønn-bekken (Urvannsbekken) faller ut i elven, hvor det var 2-3 stykker.

Av disse var Johannsbua tilhørende Johans Eimangsmorken den beste. Dessuten Skulbua bortenfor Grytholet og Lusbua bortenfor Skrømten, men disse lå egentlig alle bortenfor Sunndals grense. Et meget benyttet "hårbår" (herberge) var Grønvollsteinen ved Raubergsåen. Senere ble Grynningsdalsbua oppført, og Tore E. Lundli laget seg også en "bekvemmelighet" mellom to bergvegger på tangen mellom skirådalsvatna, men dette var vel det tristeste av alle "hårbårene". Man hadde vanskelig for å finne det, selv om man stod på taket. En mann, Hans Jenstad, laget ei bu lenger fremme i skirådalen, nedenfor Stenslegdbrona, men den har vel ligget i ruiner de siste 50-60 år. Denne Hans var visstnok en original. Han lå dag etter dag i bua, og da han ble spurt hvorfor han ikke gikk omkring etter rein, sa han : "Ska I ha noko, så kjem dem vel". Han mente at dersom forsynet hadde bestemt at han skulle få rein, så ville den komme like bort til bua. Det ble fortalt at hans tålmodighet ble belønnet idet han en dag fikk skyte en rein fra selve bua. I fjor (1931) fant Nils Jenstad en furuflis i muren som står igjen etter nevnte bu. På denne flis hadde Lars G. Nisja, risset sitt navn i 1872. Antakelig har bua falt sammen kort etter den tid.

Når det var dårlig med natteherberge så må skytterne ha hatt mang en kald "nattesto".

Ofte har de uten videre overnattet ved en bergvegg eller stor stein, hvor de til beskyttelse har laget en dårlig mur for anledningen. Men tilbake til Knut Saghaug. Han var på fjellet senhøstes og hadde skutt en bra bukk, men da mørket kom på, måtte han overnatte på snaue fjellet. Han rullet seg godt inn i reinshuden, og hadde det vel bare bra, men om morgenen var huden så stivfrosset at han ikke kunne komme ut av den. Som en puppe var han stiv og ubehjelpelig i den sammenfrosne huden. Etter svære anstrengelser fikk han dog rullet seg rundt noen ganger, hvoretter huden løsnet og hylstret lot seg åpne.

Jeg har tidligere antydet at det var et helt kunststykke å stille inn på en reinflokk så holdet ble kortest mulig. Gamlekarene var rene mestre i så måte, men så benyttet de også mange forsiktighetsregler.

Knut Saghaug skulle stille en flokk på en vanskelig plass, og for ikke å gjøre støy, tok han skoene av og trakk seg på magen fram til fint hold. Det er sannsynlig at dyret sprang et stykke før det ble liggende, og at Knut fulgte etter. Nok er det, da han skulle tilbake etter skoene, var det simpelt hen umulig å finne dem. Han måtte vandre hjem på sokkelesten den gang. Skoene ble, mange år senere, sett av andre jegere.

Disse gamle skyttere var modige til å trekke langt innover fjellene. I Åmotsdalen, ved Snøhetta, Drugshøa, Leirsjø-tæla, Lågvassløypet og Geitå-høa. Tumlet de seg av hjertens lyst. De hadde nok den mening at "vona" på rein var best jo lenger man kom bortover fjella. Dette slo jo ikke alltid til, og dessuten hadde man den ubehagelige bæring av reinkjøttet i mange mil, før man kom til bygda.

Iver F. Gravem, en halvbror av Halvor F. Gravem og Erik Gjøra, drev også atskillig jakt. Han skjøt visstnok flere bjørner og en hel del reinsdyr. Han hadde en svær munnladningsrifle som var nesten like lang som mannen. Så vidt jeg vet , oppbevares denne rifla nu (1932) i skytterbua Skromla. Ivar Lundli’s rifle derimot er sporløst forsvunnet. (I det neste nummer av "Nordmøringen" ble det opplyst at Olaf Melkild hadde kjøpt børsa på en auksjon på Lundli, og at den var i behold.) Ivar Lundli’s rifle er vel den som har nedlagt de fleste rein av alle rifler her omkring.

Gunder Jenstad og hans bror, Gunder Bruøy, drev også en del reinsjakt. De var særdeles godt kjent på fjellet helt bort til Snøhetta, og de hadde også gjort turer både til Lesja og Dovre. Gunder Jenstad var med som kjentmann under løytnant Herambs kartlegging av fjella her omkring.

En ny tid.

En ny tid begynner nå å demre også hvad jakten angår. I 1863 ble Sunndal Skytterlag stiftet, og litt om senn fremstod nå en flokk flinke skyttere og jegere. Dels kom det vel av at man fikk bedre øvelse i å bruke rifle, og dels ble det litt etter litt innkjøpt nye geværer. Det var de såkalte Kongsbergrifler med kammerstykke. Når kammerstykket skulle opp, slo man en hevarm i været og da kunne knallhetten settes på "pisten" samt kruttmålet tømmes ned i kammerstykket og kulen trykkes etter. Hanen og slagfjæren (slagfjæren?) var anbrakt under geværet. Til disse geværene benyttet man spisskuler, 4 linjer, og de var dessuten forsynt med oppslagssikte. Ladningen gikk bra fort, og kunne foregå i liggende stilling, hvilket var en stor fordel mot munnladninger, som måtte lades mens man stod oppreist.

Geværene hadde sine store fordeler, men de var ikke særlig drepende etter kalibret, da rifleanordningen visstnok gjorde at det måtte brukes for lite krutt. Gamlekarene syntes kalibret var for fint og dessuten var kulene talget. Derfor kunne ikke skuddet virke drepende, mente de. Senere ble en del av geværene forandret, så man kunne bruke patroner og kompakte blykuler (de såkalte Lunds geværer) og det var en vesentlig forbedring. Antakelig omkring 1875 kom de nye Remington geværene i bruk. De første som ble anskaffet her i bygden var visstnok forarbeidet av regimentsmedene Gunnar og Halvor Hoås. Disse riflene hadde også samme kaliber som de forannevnte, men et helt annet system. De skjøt utmerket på rimelig hold og ble betraktet som storartede våpen på større vilt. På over 300 meter dugde de dog ikke, da lyden av skuddet kom før kulen, og et lettbeint dyr som reinen hadde da allerede flyttet plass før kulen kom etter.

Jeg hadde nær glemt en gammel fangstmann: John O. Gravem. Også han gikk etter rein, men det var helst som saksefanger han var kjent. Han kunne oppvise visstnok det største antall fangede oter som noen her omkring har prestert å fange. Som revefanger var han også svært flink, og jeg vet at han i alle fall fanget et par gauper.

Av skyttere som begynte sin virksomhet i skytterlaget og endte som reinsdyrjegere kan nevnes en hel del. Visstnok var munnladningsriflen deres eneste våpen både i fjellet og på skytterbanen til å begynne med, men litt om senn gikk de vel over til mere moderne våpen, og jeg føler meg forvisset om at de måtte grundig lære å stille på en reinflokk mens de brukte munnladningen, og det kom dem nok til gode etter at de fikk bedre og mere langtrekkende våpen også. Jeg skal nevne: Fredrik J. Gravem, John J. Gravem (Gikling), Trond L. Gravem, Lars G. Gravem, Lars Hjellmo, Lars G. Nisja, Tore Lundli, Ivar I. Halden, kalt "Ivaso" for å skille ham fra hans far som også het Ivar, samt Halvor Rønning og Halvor Vollan.

Halvor Vollan.

Sistnevnte var "lauskar" og hadde tiden til sin rådighet. Han gikk etter rype om vinteren og etter rein om høsten. Halvor Rønning var omtrent i samme kasus. Han lot Erik Klingøy omarbeide sin reinsrifle til bakladning, og for å ha fullt utstyr, lot han også lage 3 patronhylser som kunne skrues i stykker og omlades mange ganger. Med disse 3 skudd syntes man at han var særdeles vel utrustet. Geværet skjøt utmerket på kortere hold, og det ble skutt mange reinsdyr med det. Halvor hadde en gang vært på jakt på Svarthaugfjellet. Det var formodentlig på ulovlig tid da det var i "håbollen". Kl. 4 om morgenen kom han ned til stigen ved gryta, og der satte han seg å kvile. Kort etter kom et dyr frem ca. 80 skritt fra ham. Han skjøt uten helt å gjøre seg klar over hvad slags dyr det var. Dyret forsvant ned over bakken, og han kunne intet finne. I forvisning om at han traff med kulen, gikk han hjem og fikk fatt på en hund, som villig tok sporet fra der skuddet falt og til kanten av gryta. Da dette hadde gjentatt seg noen ganger undersøkte han nærmere bekkefaret og ganske riktig, der lå en stor gaupe, men så skuffende lik steinen i bekkefaret, at han holdt på å oppgi letingen uten å finne den. Hunden så den selvsagt, men hadde ikke mot til å gå på den.

En dag i mars var Halvor på orrfugl jakt. Da han hadde skutt 3-4 stykker kom han til Liahjell lia, hvor han traff en mann som hadde sett blodferske slag etter en gaupe. Han tok en omvei og kom foran gaupa til Storsvabrona. Her tok han ut ladningen og fikk en større dosis krutt og ditto hagl ned i munnladningen. Straks etter kom gaupa ruslende og fikk ladningen. Den gjorde et langt hopp nedover storsvaet og ble liggende død nedenunder. Det skulle være et særdeles pent eksemplar.

Sin siste fjelltur gjorde Halvor sammen med Tore E. Lundli. Den ble særlig vellykket, da de på et par dager skjøt 7 dyr. En tid etter ble han så sterkt angrepet av astma at han helt måtte oppgi all jakt. Men så tok han for alvor fatt som laksefisker, og det er vel ingen her i bygda som har drevet den så intens som han. Tiltross for sin dårlige helbred var han en merkverdig utholdende stangfisker. Han begynte i håbollen langt nede i Hov sogn, og derfra fulgte han laksen etter hvert oppover helt til Rise foss i Drivdalen.

Han var en flink fisker og brakte et stort antall lakser på land, men mange gikk også tapt, da redskapene ikke alltid var førsteklasses. Han drev også en tid revefangst med agnsaks, og han var vel den eneste her som fanget orre med hov. Han skjøt en gang to kvitrever med munnladningsgeværet på samme plass.

Fredrik J. Gravem.

Fredrik J. Gravem drev en del reinsjakt, og han var også med og felte bjørn. Forresten stod han i mange år som aktiv medlem av skytterlaget.

John J. Gravem (Gikling).

John J. Gravem (Gikling). Var en dyktig jeger og særdeles stø skytter. Han skjøt rev flere ganger på enestående langt hold. Han var den første her i bygda som anskaffet seg ekspressrifle kaliber 450 for reinsjakt. Han drev både rype- og reinsjakt og var med og felte flere bjørner. Da løytnant Heramb fortok kartlegging her omkring var han en av kjentmennene og flere ganger ledsaget han engelskmen på deres jaktturer. En gang skjøt han og en engelskmann en bjørn mens de gikk på reinsjakt. Han var i mange år båtmann for engelske laksefiskere, og han var selv en flink fisker

Lars G. Gravem.

Lars G. Gravem var også en lidenskapelig skytter. I sin ungdom var han så uheldig å få sin venstre hånd stygt skadet ved vådeskudd. Han hoppet over en utgard og hanen på munnladningsgeværet tok vel fatt i ett eller annet, og skuddet gikk. Hånden ble dårlig forbundet, så den ikke alene ble stiv i albueleddet, men kom også til å stå i vinkel. Det lot ikke til å sjenere ham stort, for han stod i lang tid som en av de fineste skyttere i laget, og var dertil en ypperlig . Han drev både rype- og reinsjakt, men det var særlig som skiveskytter han var fremragende. Han ble senere innvotert som livsvarig æresmedlem av skytterlaget, hvilken ære neppe noen annen har oppnådd.

En morgen tidlig, han og en annen skulle på rypejakt, fikk han i grålysningen se et fjes under en berghammer. Han brente løs, og det viste seg til deres forbauselse at det var en gaupe, som, merkelig nok, hadde latt jegerne komme seg så nært inn på livet. Så dum som gaupen var på saks og andre fangstredskaper, så lur var den til å berge seg når man skulle forfølge den med gevær.

Rovdyrene.

Gaupa.

Min far gikk i 2 dager etter en gaupe som hadde skamfart en labb i hans saks. Han hadde to mann med seg, samt hund, men gaupa kløv i berg og ulende slik at hunden ikke kunne komme etter på fire, der den kom fram på tre ben. Ved et rent tilfelle kom min far foran gaupa siste dag, og da var det lett å sende den en kule gjennom hodet. Den hadde kun øye for dem som kom etter sporet. Gaupa var nokså tallrik den tid, og man kunne høre den skrike i liene nesten hele sommeren, når den hadde unger. Even Rønning skjøt en gaupeunge midt på dagen i Gjørasmoen, og i Gunnarstuen på Gravem slo man ihjel ei gaupe med et par staurer. Den var kommet inn under uthusene. Den var et meget farlig dyr for sauene, og det var ikke rådelig å la disse gå ugjetet noen tid. Her på gården ble sauene liggende på fjellet en natt, men da hadde gaupa drept 7 stykker. Det var ikke alltid man var trygg om man gjette heller. En gårdmannskone var misfornøyd med gjeteren fordi gaupa drepte en og annen sau skjønt gutten fulgte med flokken. En søndag ville hun selv gjete for i alle fall å være sikker på sauene den dagen. Men gaupa så sitt snitt til å drepe bjellesauen den dagen uten at kona merket noe før sauen kom rullende mot henne i de siste krampetrekninger. Den kunne fint ta en sau uten at de andre i flokken ble skremt. Nei, gaupa var en lur jeger.

Ulven.

I eldgammel tid måtte man vel også gjete kreaturene for å unngå gråbein og bjørns etterstrebelser, men etter hvert som skytevåpen kom i bruk avtok bjørnebestanden, og gråbeinen hjemsøkte bygden helst i vintertiden, da det synes som om den sjelden har hatt hi her på traktene.

Men om vinteren var den så nærgående at den drepte omtrent alle hunder i bygda. Gråbeinen utviste stor sluhet og dristighet for å få tak i hundene. Her på gården satt en hund og gjødde på noen ulver som befant seg et stykke fra husene. Imens snek en annen ulv seg langs husveggen og kom på den måten helt innpå hunden, uten å bli sett. De andre ulvene stod ferdige til å yte sin hjelp, og da folk som hørte hundens jammer kom til, var ulvene forsvunnet med sitt bytte.

I Larsstuen på Gravem var min bestemor i ildhuset en kveld, og gårdshunden fulgte med. Da hun kom ut, satt det en gråbein på snøskavlen utenfor, men den luntet avsted med hunden etter seg og kjerringa etter hunden igjen. Hunden ble mere modig da den så sin matmor følge etter. Men plutselig dukket to gråbeiner opp mellom kjerringa og hunden, og dens time var kommet. Det kom folk til både med lykter og brann, men alt de fant var bare noen skinnfiller og andre rester av hunden.

En vinterdag hadde Sigrid Nisjahjellen sluppet ut sine geiter. En gråbein hadde lurt seg inn på disse og fått tak over halsen på en, og trakk den med seg mot skogen, men gamla oppdaget røveren, og med ei bra bargrein satte hun etter ulven, nådde den igjen og kjørte greina borti sida på den, idet hun sa: "NEI, du ská slepp gjeiten min, lell ". Geita ble reddet, men den fikk aldri sitt naturlige mål igjen.

I Bruøyen sto en søndag en ulv på ytterdørstokken, mens en liten hund under rasende gjøing trykket seg inn bak stuedøren. Hunden ble denne gang berget, men det er jo et eksempel på hvor dristig ulven kunne være.

Noen menn fra Musgjerd skulle tidlig en morgen til Grødalen etter høy. Ved Klingøy møtte de en ulv, og da de hadde en hund på en av sledene, var det neppe ulven ville gå av veien. En mann stilte seg ferdig med en øks, og i det samme han passerte ulven, slengte han øksen med all sin kraft mot denne. Ulven spratt så kraftig til at den slapp en fjert, men den unngikk øksen. Med sin fine luktesans og øvrige sluhet var gråbeinen nesten umulig å fange i saks, og med såpass primitive skytevåpen som det var den tid, var det heller ikke godt å felle den med gevær. Resultatet var at den omtrent fikk husere som den ville.

For ca. 70 år siden (omkr. 1860) kom det bort en okse på Gravemssetrene. Seterjentene hentet hjelp fra bygda, da de formentlig på buskapenes oppførsel skjønte at det hadde vært rovdyr på ferde. Blant dem som var med var også Gunnar L. Gravem, Knut Tøfte og min far, samt setertausene og noen andre. Det var regn og tykk skodde, men da de førstnevnte kom opp i fjellet mellom Kjerringa og Seborråa i nærheten av Grytvatnet, fant de 4 tørre senger, hvor dyr nylig hadde ligget. De skjønte da at disse måtte være i nærheten, og ganske riktig, bak en stor steinhelle fant de 3 gråbeinsunger omtrent av størrelse som middels hund. Etter en del besvær fikk de avlivet alle, men "mutter" hadde lusket vekk. Omtrent samtidig fant de andre oksen, ikke så langt borte. Den var revet i stykker, og atskillig av den var spist. Det var en fæl valplass som vitnet om at det hadde stått en voldsom kamp. Kjøttklumper, skinnfiller og blod var spredt over en stor plan, og det så nærmest ut som om ulvene hadde begynt sitt måltid ennå mens oksen levde, og at den hadde kravlet omkring med invensjonen slepende på marken. Men dette, som hendte omkr. 1860, var antakelig den siste ugjerning som gråbeinen utførte her i bygda.

En ting synes jeg er merkelig og det er at villreinstanden kunne være så bra i forrige århundre når gråbeinflokkene herjet fra fjell til fjære. Det er sannsynlig at villreinen er mye rappere til beins enn tamreinen, og det var kanskje det de kan takke for at den kom såpass velberget over denne ulveperioden. Elgbestanden i Norge led en sørgelig medfart under ulvenes herjinger. I de siste 40 år (til 1932) er det rent hendelsesvis at man har sett spor av gråbein og gaupe.

Min fremstilling av disse historier blir dessverre ikke så regelrett som ønskelig kunne være hvad tiden angår. Da jeg ikke har noen ting notert på forhånd, men må ta dem slik de etter hvert dukker frem i erindringen. Senere vil jeg få en del notater å støtte meg til.

Flere jegere av den nye tid.

Trond L. Gravem

Trond L. Gravem var en flink jeger og mangeårig skytterlagsmedlem. Han drev atskillig rypejakt om vinteren, og han var en av de første blant de tallrike utøvere av denne sport. Vinterjakt på ryper er vel omtrent den mest krevende av all slags jakt. Med så høye, bratte fjell som de der omgir Sunndalen, er det anstrengende nok å komme opp, og så har man igjen besværet med å traske frem og tilbake enten for å finne eller forfølge den vare fjellrype. Er føret godt går det enda an, men ofte er det tungt føre, og attpå har man faren for snøfonner i de bratte styrtningene. Det er en hel del rypejegere som har fått en ufrivillig skyss på den måten. Også undertegnede har prøvet den slags befordring. Erfarne folk har dog som oftest greie på når og hvor det er farlig for fonn..

Såvidt jeg vet har ingen rypejeger her i bygda mistet livet ved å gå laus fonna. Når føret var hårdt, og snøen var som is i de bratte kneiker, var det heller ikke stort bedre. Et eneste feiltrinn ville da være nok til å sende den dristige jeger utfor både berg og annen styggedom. For å greie denne vanskelighet bruker man ofte sterke pigger eller stålkammer på hæljernene og fremfor alt en sterk skistav med en skarp kringle på. Kringlen var oftest av jern med utbladede hjørner, så den, om fornødent, kunne brukes til isøks.

Tillike med denne utrustning må rypejegeren være i besittelse av et hode som ikke blir svimmelt bare ved å se ut over de stupbratte fjellsider. Rypa har jo den egenhet, at den i hardt føre slår seg ned i de bratteste berg, og på de mest utilgjengelige steder. I alle fall er den lettere å komme på skuddhold i den slags terreng. Men, som jeg før har sagt så kjenner jeg ikke til at noen har mistet livet under den farlige rypejakt her i herredet.

Men tilbake til Trond L. Gravem. Da han hadde sin seter i Grudalen, det vil si omtrent midt i de beste reinstrakter vi har, var det nesten en selvfølge at han ble reinsskytter. Det særmerkte ved ham var hans skarpe syn. Når reinen kom innenfor "ausyna" på ham, var det som det gikk skygger for hans øyne ennå før han festet blikket på selve dyrene. Som følge av sitt skarpe syn og sin gode trening var han en av de aller beste til å stille inn på en flokk reinsdyr under vanskelige forhold. Han skjøt årvisst en del dyr omkring Grudalen, og da han var en kraftkar, pleide han alltid å bære kjøttet selv til sætra, skjønt han kunne hatt den beste anledning til å kløve det fra fjellet.

Omkring 1883 kjøpe han fra Kongsberg våpenfabrikk en Jarmannsrifle kal. 10,15 med magasin. Men noen år før traff han og hans bror L. L. Gravem og Ole L. Gravem en elgokse ved Glupen, som de skjøt. Det er ingen tradisjon om at det har vært elg her i bygda før den tid. Trond L. Gravem vil antakelig bli nevnt senere flere ganger, da han i den senere tid henla sin jakt mere til Skirådalen.

Lars N. Hjellmo.

Lars N. Hjellmo var en flittig skytter, og jeg kan erindre at jeg som smågutt omtrent dagstøtt hørte smellen fra hans rifle. Han sto i skytterlaget og jeg har sett ham oppført som vinner av 1. Premie iblant. Han skjøt nok en og annen rein, deriblant 2 gilde bukker ved Flattjønna bortenfor Svartdalskollen. Han døde i forholdsvis ung alder.

Tore E. Lundli.

Jeg har et par ganger tidligere nevnt Tore E. Lundli. Han var som sagt dattersønn av gamle Ivar Lundli, og jegerblodet fløt i rik monn i hans årer. Hans far drev, så vidt jeg vet, ikke jakt, men jeg har grunn til å tro at gamle Ivar fikk anledning til å undervise denne sin arvtaker i reinsjaktens mysterier.

Tore gikk også inn i skytterlaget omkring 1864, og det ser ut til at han har vært en jevn og stø skytter. På premielistene sees han å ha oppnådd ganske jevne resultater. Han var også en raffinert rypejeger etter den metode som var i bruk for alminnelige munnladningsgeværet, og som reinsskytter ble han nok ikke overgått av noen av sine samtidige. Han kjøpte tidlig en Remington rifle av Gunder Hoås, og mang en gild bukk måtte "bite i gresset" for hans velrettede skudd.

En gang var han og Halvor Vollan på jakt. Halvor gikk på Snøfjellet og Tore på Skiråtangen. Oppe på Storvasskollen fikk han se en flokk rein og skjønt det var noe nysnø, kom han innpå dem, og her felte han 6 dyr. Dette var vel omtrent rekord etter den tids forhold. Halvor hadde sett en stor bukk, men kom den ikke på hold. Tore fikk ikke tid til å flå alle dyr, og han trakk derfor av seg noen klesplagg og hengte dem på dyrene, for at rovdyr ikke skulle spise av dem før han kom igjen. Han gikk nå sammen med Halvor og skjøt storbukken.

Halvor Rønning var også med ham som før nevnt, og de felte også et liknende antall dyr på 2 dager.

En orrhane kom en lys vårmorgen og satte seg på en furutopp ca. 150 meter fra våningshuset på Lundli. Tore gikk utenfor stueveggen med riflen, og på frihånd skjøt han tvers igjennom fuglen. Jeg har selv sett fuglen, og furua står der den dag i dag (i 1932). Dessuten var John P. Lundli tilstede, og av ham har jeg også hørt historien.

En romsdaling og en englender var en gang med Tore på jakt. Det ble nok spørsmål om hvem som var den beste skytteren av Sunndalingen og Romsdalingen. Den siste kalte seg for Kylling. Rein fant de visst ikke, men så traff de en rype, og Tore skjøt hodet av den. Engelskmannen spurte om han holdt på hodet : "Ja, I via ikkje ská kroppen", sa Tore, som aldri var i beit for et treffende svar. Kylling måtte gi tapt.

Den første gang jeg var med til fjells og så det ble skutt rein, var jeg sammen med Tore, og jeg skal innrømme at han var jeger. Til tross for at hans gevær gikk 5-6 tommer til siden, fikk han dog livet av 4 dyr. Deretter satte han hele flokken, minst 30 dyr, på meg. Jeg måtte nøye meg med 1 dyr, men det skal være visst, jeg følte atskillig spenning den gang. Vi skjøt dyrene i skumringen og ble selvsagt liggende på "valplassen" om natten med et par reinshuder over oss.

Tore hadde særdeles god lykke til å skyte store bukker. Kanskje kom det av at storbukkene trives forholdsvis godt i fjellene omkring Skirådalen. Tore Lundli var en ypperlig skiløper, så ingen her omkring kunne fullt ut måle seg med ham. Jeg har før nevnt at han stod Brenndalen på ski. Etter som hans søster fortalte, satte han avsted fra husene på Sveen. Herfra og ned på stupet er løypa såpass lang og bratt at det ville være omtrent nok for alminnelige skiløpere, og så bærer det utover et fall, bratt som veggen og ned i Brenndalen. Det var sagt at gamle Ivar Lundli kun stod fra øvre kant av stupet. En gang var et par mann med Tore på vinterjakt i fjellet. Herunder kom den ene til å brekke ei ski. Tore lånte ham da en av sine, og selv sto han på en ski, og greide godt å følge med, enda de hadde lang vei.

En høst traff han , på Storvasskollen, to små mørke dyr. Han skjøt et på rimelig hold, mens det andre ikke stanset før holdet var 300 meter, men han var heldig nok med sin 4-linjers rifle til å ramme det lille, mørke punkt. Ingen kunne si hvad slags dyr det var før han kom til pelsvarehandler i Trondheim. Han sa det var polarrev, altså det vi nå kaller blårev. Det er merkelig at en slik fjellmann som Tore aldre hadde sett denslags dyr før., men saken var den at ingen gjorde noe for å fange fjellrev den tid. Et kvitrevskinn stod i en pris av ca. 2 kroner og da var fangsten lite lønnende. Men Tore Lundli fikk, som så mange andre, amerikafeber, og i 1883 solgte han sin gård på Lundlia og dro med hele sin familie over til Amerika. Han var gift med min faster, men hun døde på overreisen av sjøsyke. To av hans døtre døde senere i Amerika. To av hans sønner kom visst bra opp der borte.

Han fant neppe den lykke som han ventet å finne der borte på prærien, og jeg føler meg forvisset om at hans tanker mangen gang vandret tilbake til Norge. Nå er han vandret bor uten at hans øyne oftere fikk skue Dovrefjells høye koller eller sin fødebygds trange daler og grønne lier.

Endre Gundersen Grudal.

Men så kommer vi til en mann som er den rake motsetning til Tore Eriksen, nemlig Endre Gundersen Grudal. Men så var han også en av de største originaler vi har hatt i den senere tid. Til dagligdags ble han kalt Endre "Gunnaso". Han var søstersønn av Even Grudal, og han var vel både født og oppvokst i Grudalen. Hvad skulle han så gripe til for å berge livet annet enn jakt? Men sant si, han var en ubekvem materie å lage en brukbar jeger av. Han vokste opp under sin morbrors kyndige ledelse og tilsyn, og han hadde fin anledning til fra barnsben av å lære jakten grundig, men jeger ble han dessverre aldri.

En gang i hans oppvekst satt de og spiste sild. Gutten valgte og vraket mellom sildene i trauet. Da spurte han morbror ganske skarpt: "Væl du é sill’n gut ?". "Ja, du væl ‘ du au, " sa gutten. "Ja, i e’vaksin’, i ska væl", svarte morbroren. Det er nå en gang slik at ikke alle har samme rettigheter her i verden.

Men Endre Gunnaso hadde en uutslukkelig kjærlighet til fjellet og til Grudalen, så neppe Gunnar fra Lidarende kunne oppvise en sterkere følelse for sin hjembygd om han for Grudalen. Om han var på arbeide et eller annet sted nede i bygde, så gikk det som regel ikke lenge før han måtte ta en tur inn i Grudalen for å trekke frisk luft. Presten syntes synd på ham og innbød ham til prestegården. Men etter noen ukers forløp måtte Endre igjen reise oppover, og da han kom til Grøa tok han like så godt opp Grødalen for å komme opp i høyden snarest mulig. Presten hadde gitt ham en bibel, men denne la han igjen på en seter i Grødalen, da han sannsynligvis ikke orket å bære den stort lenger. Han var ualminnelig makelig anlagt, og det er en særdeles uheldig egenskap for den som skal leve av jakt. En gang kom noen ungdommer innover til Litlgrudalen, hvor Endre hadde sin "residens". Under rypejakta fór de rundt omkring ham, mens han ikke rørte seg stort. Da ble han sur og sa til en av guttene: "Å, han spreng’no ikkje i hel rypa". "Nei, minn’ ein sett ho no ikkje i hel hell", sa gutten, han hadde lagt merke til at Endre hadde sittet og kvilt seg både titt og ofte. Det gikk dårlig både med rype og reinsjakt for Endre, så det av den grunn ofte ble dårlig med kostholdet inne i Litlgrudalen. Men så var han heller ikke fordringsfull i så måte, når han bare fikk være alene der inne i det store, øde fjell. Når han hadde mel og litt kaffe, så greide han seg noenlunde, for da kunne han koke graut eller lage kake etter behag. Kaffen måtte tjene som melk til grøten. Dersom kosten hadde strukket til, ville han sannsynligvis blitt derinne hele året. Når det ble alt for knapt, gikk han som oftest til en eller annen gårdbruker og fikk end el fødevarer mot at han skulle svare en ukes onnearbeid.

Han bygde først en eller to buer "FEGRO", men senere fikk han istand en i Litlgrudalen, og dette var jo en noenlunde bra bu, hvor han kunne bo både høst og vinter. Det kan nok hende at han år om annet kom i skade for et reinsdyr selv i fredningstiden. Det kunne jo slumpe til at reinen kom helt ned til bua hans, likesom til gamle Hans Jenstad, og når det da var mindre enn smått med mat innafor veggen, så var det ikke rart om ""naturen gikk over opptuktelsen"" så fredningsloven ble glemt for et øyeblikk. Jeg hørte ingen bebreide ham det minste for det. Somme år fikk han vel ikke en eneste rein. I lange tider hadde han ikke gevær, men måtte gå og låne slike rifler som ingen annen ville bruke. Endelig hadde en vennlig sjel overdratt ham en 4-linjers Lundsrifle på kreditt. Om dette gevær noen sinne ble betalt vet jeg ikke, men hvor utrolig det høres, den høsten skjøt han 8 reinsdyr. Han var i perlehumør, og det lot til at fremtiden fortonet seg nokså lys for ham, mot hva den oftest hadde gjort før.

Det var oktober. Vi var på fjelltur med ski og rifler. Da møtte vi ham og spurte etter nytt. "Ja, i skaut no skulmestern å tirsdan i", sa han. Dette siktet til at reinsbukken er en ganske streng tuktmester i "halltiden" om høsten. Den jager vekk alle mindre bukker fra flokken og simlene holder den dag etter dag omtrent på samme plass, og ve den simle som forsøker å lure seg bort fra flokken. Vi forstod selvfølgelig at det en slik "haldar" Endre hadde skutt. Han følte seg nok både tilfreds og trygg i denne ensomheten.

En solskinnsdag satt han, etter endt klesvask, i Adams drakt og stelte med sitt ur. En skjelm som kom, listet seg bakfra inn på ham og satte i et skrik for å skremme ham. Men Endre vendte ganske rolig ansiktet mot ham og sa: "Kva så è på fér ?".

Enkelte år kunne han fange noen fjellrev, og fjellrypa kunne komme helt hen til bua, men jeg tror ikke at han brukte snarer noen gang, hverken til hare eller rype, i alle fall var det i liten utstrekning. Et par ganger drepte han jerv. En hadde gravet seg inn i ei snøfonn i Litlgrudalen, og den andre hadde brutt seg gjennom gulvet på Fly-setra og var kommet ned i kjelleren, der det var gammelost. Det var vanskelig for den å komme opp igjen. Det måtte flere skudd til fra haglgeværet for å få livet av disse hardføre dyr. I sine siste leveår flyttet Endre til Grødalen, hvor han fikk lov å bo i ei slåttabu, og her ble han funnet død en dag. Han lå i sengen som om han sov. Han fikk dø, som han alltid ønsket å leve, i mor Norges lette, klare fjelluft.

Kristoffer Røymo.

En annen fjellbygg, Kristoffer Røymo, har også gått mye på jakt. Det ligger jo liksom til gards på Røymo, da fjellet ovenfor garden hører til de aller beste rypetrakter hva vinterjakt angår, og reinen er heller ikke langt unna som oftest. Kristoffer har også fanget atskillig fjellrev, og dessuten har han drevet snarefangst på ryper. En gang fikk han en svær jerv i ei gaupesaks. Jerven hadde fått saksen på den ene foten, og den hadde nettopp fått frigjort seg for saksen, da Endre Gunnaso kom til og skjøt den.

Jerven var i lang tid en farlig fant for sauer som gikk på sjølvstyr på fjellet. Det var mange sommre på rad at den drepte 20-30 sauer omkring Grudalen. Nu synes den å være omtrent utryddet (i 1932).

Anders O. Røymo.

Anders O. Røymo drev i sine manndomsår også atskillig jakt. Han var visst gardbruker på Røymo i mange år før han fikk smak på jaktens gleder. Men da han først begynte, ble han meget ivrig, og han hadde godt lag, både for rype og reinsjakt. En høst lå han og flere i Geitådalen. Det var kommet atskillig snø, og jakten måtte foregå på ski. Anders kom en kveld nedover Glupen i mørkningen. Han mistet sin ene ski, og det var umulig å finne den igjen i mørket. Det ble da ingen annen råd enn å overnatte i snøen. Riktig nok hadde han med seg 2 simmelhuder og 2 hoder, men det er nå likevel nokså stusslig å ligge i snøen. Det gikk bra ei stund, men så ble det kaldt på beina. Han måtte, om natten, forsøke å flå skinnet av de 2 reinshodene for å vikle dette om beina. Nå, han greidde seg natten over på en måte, og straks det ble lyst, var han oppe og fant skien igjen. Det tok ham da ikke lang tid å komme ned til seteren, hvor de andre var ferdige for avsted å lete etter ham. Selv Ivar Ivarsen var redd for at det skulle ha tilstøtt ham en alvorlig ulykke.

En gang var Anders O. Røymo på rypejakt ovenfor Lundli. Føret var hårdt og han ville renne på sko nedover en bratt snøfonn. Da farten ble stor brukte han skistaven for å bremse. Denne var forsynt med en rund jernkringle, men da påkjenningen ble for stor, skar kringlen ut til siden og Anders gikk rundt. Det var en farlig affære og han gikk kant i kant over rander og stein, til han ble liggende nedenunder. Han kom dog på beina igjen og ned til Lundli, men her ble han sengeliggende i flere dager. Dette er bevis for at jernkringler bør være tagget, da de ellers kan gli ut til siden når det røyner på.

Anders og P. J. Lundli skjøt 8 reinsdyr av samme flokk i Krøsbotnen. Dette er vel et av de beste resultater som er oppnådd på fritt felt, uten at dyrene er kommet inn i en eller annen klemme.

En gang Anders var på rypejakt og stakk hodet over en bergkant, fikk han øye på en rev som kom i full fart. Han skjøt, og revens ene ben ble skamfart. Den for ned i en stor fordypning i snøen like ved berget og Anders etter. Her nede oppstod det nå en hissig kamp, idet reven skrek og hugg etter jegerens ben, mens denne på sin side fektet vilt med børsen. Enden ble at reven måtte late livet, men da stod også geværkolben på tvers av løpet.

Et par ganger var Anders også i kast med jerven, men da var han uheldig. En dag, han var på reinsjakt, traff han 3 jerver og skamskjøt en av dem, men seiglivet og hårdføre som disse dyra er, kom den seg unna og gjemte seg vekk. En annen gang traff han under rypejakt en jerv som hadde trukket en hel sau inn under en stor stein. Sauen hadde den gjemt siden sommeren før. Da Anders kom var jerven bister og møtte opp ved inngangen til hullet. Den fikk et skudd med små rypehagl, men det hadde ingen virkning på den. Enda et par skudd til hadde ingen større virkning, og så var "kruttyet" tomt. Anders satte da en stor stein for åpningen og sprang hjem etter ny forsyning, men da han kom tilbake hadde jerven presset seg ut og var forsvunnet innover høyfjellet. Hadde Anders hengt igjen sin frakk utenfor så ville antakelig herr urian holdt seg under steinen til han hadde nådd tilbake.

Anders oppnådde en høy alder, men selv i sin alderdom dro han omkring fra gård til gård på skredderarbeide. Han sto Snøgøtu på ski ikke mange år før sin død. Han var en kjernekar som formådde å holde seg rask og rørlig til det siste.

Lars G. Nisja.

Enda har jeg nok et par mann igjen av den gamle garde, men så er de også verdige representanter for Sunndalens tallrike jegere. Jeg skal først ta min farbror Lars G. Nisja, som nå er 82 år (i 1932) og lever i beste velgående i Vesterålen i Nordland. Dett er jo nesten mer enn man kan vente etter de utallige strabaser han har gjennomgått i sitt lange jegerliv.

Han kom i 1864 inn i skytterlaget, hvor han snart erobret seg en plass blant de beste. Det har gått en fornøyelig historie fra de dager. Kaptein Rosenquist var en god rifleskytter og levende interessert i skyttersaken. En gang, mens han bestyrte veiarbeidet i Gråura, holdtes premieskyting på Sliper, hvortil både Oppdal og Sunndal skytterlag var innbudt. Rosenquist, som ville konkurrere om premien, bad om å få skyte først, da han nødvendigvis måtte reise til Gråura for å tilse arbeidet. Dette ble innvilget, og han skjøt sine 10 skudd, og det gikk fint. Da han kom oppover igjen var skytingen ferdig, og kommen vel til gards ropte han med sin kraftige kommandostemme: "Hvem fikk annen premie ?", "Kaptein Rosenquist", ble det svart . Lars Nisja hadde, mot alle forventninger, slått ham.

Min farbror hadde arvet jegerblodet etter sin bestefar, Endre G. Nisja, og det er flere i slekten som har arvet denne egenskap. En gang skulle farbror på låven en morgen i grålysningen, men uheldigvis hadde han allerede hørt en rype skratte borte i skogen, og han tenkte ikke mer på "låvens gjerninger", men på fastende hjerte dro han, med børsen i hånd, opp i skogen. Rypen gjemte seg nok, men så fant han et friskt harespor, og det bar avsted, først opp i lia, så til fjells, og han enset seg ikke før han var kommet til Oppdals grense. Da var han så utmattet at han måtte sitte en lang stund før han tok på hjemveien.

I sin ungdom drev han både rype og reinsjakt, men selvfølgelig kun med munnladning. En gang stod han på kne på sin jakthund, mens han skulle få avgi et noen lunde rolig skudd på en flokk rein. Han skjøt gjennom 3 dyr, men ett sto straks opp igjen, og det var han nesten glad for, da han var i "Larsholet" nede i selve Snøhetta. (Lars P. Lundli har fortalt: "Min bestefar, John P. Lundli, fortalte meg at plassen "Larsholet" fikk sitt navn etter den bragd Lars Nisja gjorde. Det var to storbukker han skjøt, og de ble fraktet hjem på kløvhester til Nisja, gjennom Skirådalen".)

En vår skjøt han en bjørnebinne i Torskelia. Skogen var tykk og bjørnen i fullt sprang. Den neste dag klikket han på en bjørn på Løkens innmark. Han fikk på ny knallhette, men da hadde bjørnen fjernet seg, så skuddet ble bom. Bjørnen var nærgående den tiden.

I en sikker skytters hånd var de gamle munnladningsriflene ikke å spøke med, da de ofte skjøt fint på rimelig hold. En søndag var en del arbeidere samlet i Sandvika utenfor Sunndalsøra, hvor det var et sagbruk den gang. Farbror var der også, og selvfølgelig hadde han riflen med. Han veddet da med dem på at han på 60 skritts avstand skulle treffe sparess på et kortblad. Til deres forbauselse klarte han kunststykket.

En vinter han tjente i Hagen, tok han riflen tidlig en lørdag morgen, og dro i veg på ski oppover til Gravemseterlia, hvor han tok opp og over fjellet til Lindalen. Derfra bortover og opp på Svartdalskollene og derpå ned mot Åmotsdalen. Han traff på en reinshop på Åmotstælen, men den lot seg ikke stille, og så måtte han vende hjem. Det var visst sent på kveld da han kom til Lundli. Dette er jo en respektabel dagsmarsj, når man tar i betraktning den tids skigreier.

Senere reiste han til Nordland, hvor han også drev jakt og fiske i mange år. Han skjøt en stor bjørn der oppe, samt kobbe og fugl av mange slags, tillike en svane. Men det var ikke tilfredsstillende for hans jaktlyst, hvorfor han hyrte seg med en fangstskute til Novaja Semja. Her kom hans skyteferdighet ikke til anvendelse, da det kun var tidligere deltagere som fikk lov til å skyte. Noen år sener var han med og utrustet en overvintringsekspedisjon til Spitsbergen. De fulgte en turistbåt oppover, og de var vel 4 mann, samt 2 kvinner og et barn. Foruten sin kone hadde han nemlig sin 3 årige datter med. (Kfr. Polarårboken 1941, side 3-9. E.N.)

Av kontorsjef R. With, Stokmarknes, fikk de tillatelse til å bo i en turisthytte i Advent Bay, og her drev de da jakt på kobbe og skjøt noen isbjørner, samt fanget polarrev og plukket edderdun. Den vesentlige jakt drev de dog på reinsdyr, hvorav de felte ikke mindre enn ca. 200 stykker. I det hele tatt var ekspedisjonen vellykket hvad det økonomiske utbyttet angikk. Kvinnene og barnet greide seg utmerket i det barske klima og den ca. 4 måneder lange mørketid, men farbror ble voldsomt angrepet av skjørbuk, så det stod om livet utpå våren. Men så kom den italienske kronprinsesse dit opp, og hun ble hans frelsende engel. Hun viste stor interesse for dem alle, men især for barnet og den syke mannen. Da hennes ekspedisjon var utrustet med alle gode ting, og ikke minst med frukt, så kunne hun forære dem hvad de manglet, og det var ikke lenge før det hadde sin heldige virkning på pasienten, og litt om senn ble han frisk og kom til krefter igjen.

Jeg er sikker på at de ennå den dag i dag føler stor takknemlighet til henne for den omhu og hjelp hun ofret på dem. Det var et såre vakkert trekk og hvis hun lever ennå (1932) som Italias dronning ville det være på sin plass om de sendte henne sin ærbødige takk. Hun stammet vel fra Montenegro og var i besittelse av sine landsmenns fenomenale skyteferdighet. Ja, hun forbauset også disse innbarkede jegere der oppe på Svalbard ved å felle rein etter rein på utrolig langt hold.

Jeg skal nevne noen små trekk fra jegerlivet der oppe. En dag farbror lå på magen og akte seg frem mot ei simle med liten kalv, kom det en blårev og ville ta kalven, men denne sprang helt under buken på sin mor, og reven måtte gi seg. Deretter tok reven vegen mot jegeren som lå mellom tuvene, og den kom så nær at den luktet på hans skosåler. Da skinnet på den tid var helt verdiløst, fikk den løpe.

En annen gang fanget de en liten reinkalv og tok den med til hytta hvor den senere ble helt tam. En dag frempå vinteren, da farbror var syk, kom en isbjørn jagende med reinkalven, som søkte sin redning i hytta. Foruten den syke var bare kvinnene hjemme. De bar da farbror til dørstokken, og det lyktes ham å ramme bjørnen, skjønt han var meget svak og skjelvende på hånden. Reinkalven forspiste seg senere på mel så den måtte slaktes.

Da de begynte revefangsten i oktober var det fullt av rev. De hadde 2-3 feller ikke langt fra huset. Utpå kvelden, om lag kl. 10, gikk de rundt og så til disse fellene, og det hendte at de fikk en rev under hver. Når fellene så ble stilt opp igjen, hendte det at det var rev under dem igjen om morgenen. En kveld gikk de forbi en felle uten å få noe. De fortsatte en to til tre hundre meter lenger innover land, men da de kom tilbake, var det kommet en rev under fellen

Kobbe skjøt de ofte med store hagl, da de syntes å merke at den holdt seg flytende lenger. Da turistbåtene kom til Spitsbergen om sommeren fulgte de en av disse tilbake til Norge. Man skulle tro at en slik tur med et så alvorlig sykdomstilfelle for alltid skulle kurere ham for overvintringslyst på Spitsbergen, men nei. Et par år etter finner vi ham igjen på tur til Spitsbergen sammen med 3 andre vågehalser. Jeg skal tillate meg å sitere innledningen til en dagbok som han førte på denne siste tur:

·  "Likesom trekkfuglen om våren, der med uimotståelig lengsel forlater de varmere soner for å dra opp mot det kolde nord, for der å tilbringe en lys og deilig sommer, således har også en del mennesker en særegen lyst til å forlate de hjemlige trakter om våren når snøen begynner å tine i bakkene og luften blir kvalm, for å drage opp mot de koldere regione for å tilbringe en sommer mere rik på avveksling, og hvor mangt et storartig syn utfolder seg for ens øie.

Ja livet deroppe mellom sne og is og barske elementer er mange ganger så eventyrfullt som å leve inne i Norges fjordale, hvorfor også de der har begynt å ferdes deroppe får en lengsel til atter påny å friste skjebnen, og livet enn mangen gang er omspent av farer, og det kan se nokså mørkt ut for å berge seg. Især har Vest- Spitsbergen i den senere tid tiltrukket seg megen oppmerksomhet, siden det "VESTERÅLEN" satte igang en turistrute til Isfjorden, samt av de mange ekspedisjoner og turistskibe som årliggårs befarer dets kyster. Nogen av disse ekspedisjoner har også foretaget overvintring her, noen for videnskapens skyld såsom den svenske og russiske, og et par andre små ekspedisjoner av fangstfolk, nemlig en fra Tromsø og en fra Vesterålen, som også hadde tvende damer med og et barn, en liten pike på 3 år. Ekspedsjonens hensikt var å komme til kunnskap om damer og børn kunde utholde en overvintring oppe i disse ugjestmilde og barske egne. Overvintringen løp heldig av, da både damerne og barnet var friske hele tiden, så det nu er godtgjort at kvinnelige vesener kan utholde en overvintring uten å ha doktor, og dertil med en måtelig utrustning. Overvintringen forgikk i Isfjorden i turisthytten i Advent Bay, som hr. kontorsjef R. With av Stokmarknes velvillig overlot ekspedisjonen til beboelse. Nedskriveren av denne dagbok var en av deltakerne i den omtalte ekspedisjon fra Vesterålen. Da solen neste vår begynte å varme i bakkene, begynte også lengselen etter et mere eventyrlig liv å ytre seg, enn å gå og bade seg i solskinn inne i Vesterålens fjorddaler, hvor livet er så fattig og ensformig uten avvikelser, og tanken på alt det storartige og vidunderlige oppe ved Spitsbergens monotone kyster gav mig ikke ro, førenn jeg atter fikk betræ de nakne strender, som jeg alt hadde fått kjær, og hvor der gas så god anledning til å få tilfredsille min store jaktlyst. Vi ble da enige , 4 mann, om å foreta en tur dit opp og prøve en overvintring i håp om at den vilde innbringe oss noen fortjeneste. Vi bestemte oss riktignok til å reise, men da det "Vesterålske" hadde innstilt turistruten til Spitsbergen for dette år, blev det ikke så godt å komme dit opp for dem som ikke hadde egne fartøyer å reise på. En av deltakerne hadde riktignok en dekksbåt på 60 tønder, så hvis ingen annen leilighet gas for oss å komme avsted på, så skulle vi seile på den over havet. Men her også en omstendighet i veien og den var for vår del ikke uvesentlig heller. Den besto deri at vi manglet navigatør som kunne føre båten over havet, da ingen av oss forstod sig på noen beregning. Å begi seg ut på havet uten noen kunnskap om hvor man befinner seg, vilde være et vågestykke som vi kanskje kunde komme ilde ifar. Men vi hadde kun to veier å gå, enten å oppsette reisen eller å legge i vei på egen hånd, da vi ingen navigatør kunde oppdrive. Men å oppsette reisen var noe som stred imot våre ønsker. Vi fikk legge ivei på egen hånd, for et steds måtte vi vel treffe land hinsides havet. Båtens eier kjøpte da kart, vinkler, passer og timeglass m.m. og 15. Juni forlot vi Vesterålen. Vår bestemmelse var å seile tilHammerfest og gå derfra, og da kjøpmann G. Robertsen samme steds velvillig hadde lovet å utruste osss for turen med det vi trengte til proviant, så sattes kursen dit, etter at vi først var inne i Tromsø og forsynte oss med atskillige ting. Den vesentligste var en liten medicinkasse, poteter, multegrøt, grønnsaker m.m. Med føielig vind var vi snart i Hammerfest, hvor vi fikk det travelt med å bringe ombord våre saker. Men nu viste båten sig å være for liten, da vi ikke kunne få plass til alle våre saker, og det verste for oss var, at vi ikke kunde få "spækfat" med oss, så vi hadde ingen ting å oppbevare "kobbespekket" på, om vi fikk noget. Provianten tok vi såvidt, og da hadde vi ikke plass for mere i båten. Vi var oppe hos havnefogden,, og han var meget forekommende mot oss, og vi fikk så megen undervisning hos ham, at det senere under reisen blev oss til stor hjelp. Hos ham fikk vi våre timeglass rettet og undervisning om hvorledes loggen skulle inndeles, så vi er hr. havnefogden meget takknemelig for hans velvilje mot oss.

·  Den 25. Juni (1900) om aftenen var vi da endelig ferdige med ombordbringelsen av våre saker. Vinden, som før nogen dager hadde holdt sig nordvestlig med tåke inn over Sørøien, gikk nu om til ost, og det klarnede og tegnede sig til godt vær. Vi lettet derfor anker og styrte ut havnen med en fin bris. Mange forunderlige tanker gjennomkryssede mig der jeg stod ved roret og betraktet vår lille skute, som nu skulde prøve en dyst med det emktige Nordishav, hvor så mangen større skute hadde måttet bukke under og gått til grunne. Og så med ett mannskap, der var så liet inne i beregningen, når himmel og hav var det eneste øiet kunde se omkring sig.Jeg syntes da i mitt stille sind at det var dumdristigt av oss å begynne på denne tur, når jeg skuede foran mig det umådelige hav der lå mellom oss og vårt bestemmelsessted. Men besluningen var tatt og den måtte nu utføres, enten den blev til vår undergang, eller at lykken vilde være oss gunstig, så vi uten synderlig møie kunde finne frem. Dog kan jeg si at vi manglet ikke mot, men vi lengtet alle efter å få se utfallet, og vi ønsket bare vi måtte få god vind så skulde vi vel greie oss…………"

·  Ja således begynner han sin dagbok som han førte hele tiden under sin annen overvintring på Spitsbergen. Når man erindrer hans svære sykdom for ganske kort tid siden, og dernest at dekksbåten ikke rommet mere enn 60 tønner, og endelig at ingen av dem forsto navigasjon, så kan man vel innrømme at han hadde rett, når han sa at han i sitt stille sinn syntes det var dumdristig. Her må det enten være den gamle vikingånd, eller også den ubendige jaktlyst der dirigerte. Fornuften kan det vel ikke være. Båten var vel god seiler, for den tid var det ikke tale om motorer. En god ting var det imidlertid at båten var liten. Ved hjelp av taljer kunne de hale den opp på land så den stod helt flofri.

Sunndal Skytterlag omtaler også Lars.

Hele vinteren utførte de temperaturobservasjoner for det meteorologiske institutt i Oslo, og sunnhetstilstanden var på denne tur særdeles god. Da Lars G. Nisja kom hjem fra denne tur besøkte han også Sunndalen.

Reisene til Spitsbergen var jo nærmest å betrakte som pionerturer da det dengang ikke var alminnelig å overvintre der oppe.

Han og hans sønn har kjøpt et bruk oppe ved Skjoldhavn som de nå har ryddet og bebygget. Ennå da han var 80 år dro han til fjells på rypejakt. Skjønt utbyttet vel ikke blev så imponerende, så var han i alle fall ikke fri for fugl da han kom tilbake. Han var en meget beskjeden og tilbakeholden mann i sin omgang med folk, men når han med riflen i hånd streifet omkring i skog og på vidder, forsvarte han sin plass med glans. Det fikk både landbjørn og isbjørn erfare.

De gamle jegere måtte trekkes med uheldige geværer, men dette oppveides fullt ut av langt større viltrikdom. De hurtigskytende og langtrekkende geværer har vært ødeleggende for mane viltsorter.

Bildet viser isbjørnslakt på Spitsbergen våren 2001. Bjørnen ble skutt i påstått selvforsvar på Hopen i april 2001, men de som skjøt fikk kroner 10 000 i bot.

Ivar Iversen Halden eller Røymo.

Men så kommer jeg vel til "Kongen på fjellet", nemlig Ivar Iversen Halden, eller Røymo, som han i den senere til kalte seg. Han var, som jeg før har nevnt, en dattersønn av gamle Ivar Lundli, og følgelig oppkalt etter ham, så man må ikke undres over at han fikk jaktlysten som slektsarv etter sin bestefar. Hans far var også jeger, og lille Ivar begynte allerede som smågutt å følge med i fjellet. Selv sa han at han skjøt sin første rein da han var 6 år, og at han i alt felte over 600 dyr. Jeg mener at han var 12 år da han skjøt sin første rein.

Trond L. Gravem fortalt dette slik "Ivars far hadde skutt en simle, og kalven sprang rundt uten å ville forlate moren. Da fikk 12 åringen lov å skyte kalven". I parentes bemerket, det skal være et heldig tegn at man skyter kalv når man skal begynne som reinsjeger. Jeg stoler ubetinget på Tron L. Gravems meddelelse her. Han var på samme alder som Ivar og selv sterkt interessert i jakt, og når Trond var på seteren i Grudalen og Ivar i Halden, så kom nok disse to til å samtale om jakten, og jeg antar at Trond med beundring hørte at den annen allerede hadde skutt rein da han var 12 år. Hvad det angår at han skjøt 600 dyr, så er vel dette også overdrevet. Jeg antar at han ikke hadde noen oversikt over antallet av felte dyr. Han førte såvisst ikke noen jaktjournal. Men han skjøt en masse, det skal være visst. Man må erindre at for omtrent alle andre jegere var jakten en bifortjeneste, men for "Ivaso" var det hovednæringsvei å gå på jakt, i lange tider. Han klarte å fø hele familien, 7-8 personer, omtrent utelukkende med geværet. En "håbolle" han var hos Ole Musgjerd på neverløyping sa han: "Når i skjøte rein fær 100 dala (kr. 400,-) og ryp for 50 dala så leve oss et år att". Ole Musgjerd mente at det omtrent lykkes Ivaso å nå dette beløp nevnte år.

Ivar var litt under middels høyde, men forøvrig vevoksen og kraftig i forhold til størrelsen. En vedholdende trening i fjellet helt fra barnsben gav ham en styrke og en seig utholdenhet som man nesten ikke kunne tiltro en mann av hans størrelse. Han var smideig og lett på foten, og det var nesten som en dans når han beveget seg gjennom steinur og ulende. Jeg erindrer at det flere ganger ble diskutert av folk hvorledes det ville ha artet seg om Ivaso og Ivar Fahleøyen skulle ha båret reinkjøtt om kapp. Ivar Fahleøyen var dengang ubetinget bygdens kraftigste mann. Det var mange som mente at Ivaso ville ha gått av med seiren dersom han hadde fått bestemt leia de skulle gå. Det ville helst blitt i stein og brattlende av verste sort. Det er i alle fall et bevis på at folk hadde tro på hans kraft og utholdenhet.

Reinskjøttbæring er jo noe av det verste en kommer opp i uten trening. Når man skal gå mil etter mil over fly og bre, ei hø opp og ned en annen, med en bør som ofte er både 50 kg og mere, da verker det i rygg og aksler mange dager etter.

Ivaso var i mange år medlem av skytterlaget, men han var aldri noen finskytter, og han trakk ikke avsted med mange og fine premier, men når han kom på fjellet, fant nok hans kule "hoggsta’n" på reinsbukken.

Ivaso måtte som mange andre lenge bruke munnladning, men så fikk han seg en ny Remington rifle, og da ble jo resultatet langt bedre. Jeg erindrer at han en høst omkring 1882/83 skjøt i alt 33 reinsdyr. Dette var antakelig et av hans beste år. Noen tid senere avhendede han dette gevær. Kanskje ble en eller annen pågående kreditor oppsittende med det. Nok om det, han måtte i flere år gå og låne eller bruke dårlige rifler.

Men endelig kom han i forbindelse med mr. Cochrane på Elverhøy, og kjøpte først, ved hans hjelp, et gårdsbruk på Røymo, og siden skaffet Cochrane ham en tendstempel ekspressrifle kal. 450. Dette var vel av de aller beste jaktrifler som var å oppdrive på den tid. Hans tid ble riktig nok litt mere opptatt av gårdsbruket, men så hadde han til gjengjeld den letteste adgang til utmerket rypefjell og god anledning til å drive reinsjakt på fint terreng. Nå hadde han det bra en del år, og mange reinsdyr ble fra tid til annen brakt til Røymo, og enten solgt eller brukt til husholdningen.

Ivar var atskillig overtroisk. Ja, hvorfor skal en jeger ikke være overtroisk?. Sjøfiskeren har også ord for å være belemret med atskillig overtro. Jakten er ledsaget av stadig spenning, og det beror jo ofte bare på tilfellet om det skal lykkes. Derfor er det ikke så unaturlig om man søker å ta varsler på forhånd om hvordan dagen skal bli, heldig eller ikke heldig. Det er heller ikke så underlig, når man dag etter dag vandrer om på de øde fjellvidder, kanskje helt alene, om man i fantasien søker å befolke denne store, stille natur med et eller annet slags vesener.

Ivaso fortalte at han undertiden hørte stemmer i luften som ville avsløre fremtidens hemmelighet for ham. Men det var især sine drømmer han la vekt på. En gang han var sammen med en annen jeger ytret han at den dagen kom de til, i følge hans drøm, å skyet tre dyr. Ja, de fant en flokk, og mens de fulgte den et godt stykke, skjøt de ned i alt 4 dyr, så de ble liggende. Den annen gjorde ham da oppmerksom på at han ikke ble helt sanndrømt, da han så 4 dyr falle. Men da de kom tilbake var et av dyrene stått opp igjen og løpt sin vei.

En annen gang hadde han drevet jakt omkring Grudalen hele uken. Lørdag skulle han gå hjem etter ny forsyning med mat, men da han om natten drømte at henved Istjønna kjørte en kvit hest utfor et berg, bestemte han seg til å legge hjemvegen over Nonsfjellet og til Istjønna, og der fant han ganske riktig en gild bukk som han skjøt.

En dag med sterk vind og små snøelinger skjøt han i bakbenet på en stor bukk. Det var på Fegervollkvolvet, og nå ble det et kappløp framover hele Nonsfjellet. Endelig nådde han bukken igjen og skjøt den ved seteren i Reppdalen. Det var en lang springmarsj, og Ivar var helt gjennomvåt av svette da han endelig fikk avlivet reinen.

En vinter skjøt han med rifle en jerv, men det måtte flere skudd og en lang forfølgelse til før han fikk tak i det seiglivede dyret. Selv etter at en del tarmer var kommet ut, fortsatte jerven sin flukt, idet den kuttet vekk det som slengte etter i snøen.

En vår skjøt Ivaso sammen med John J. Gravem en bjørn i Klingråket. Dens spor ble først oppdaget på Jenstad, men den ble skremt og tok langt avsted. Jeg fulgte også med Ivar i to dager, men da syntes jeg det var håpløst å nå bjørnen igjen. Jeg var jo bare 17-18 år den gang. Så fikk han låne min rifle som visst var noe bedre, og sammen med John Gravem lyktes det å felle bjørnen etter et hissig kappløp med den og etter at den var skadeskutt.

Ivar skjøt også en bjørn et sted ute på Nordmøre, men jeg vet ikke i hvilket herred.

På ekserserplassen fant han seg godt til rette. Han trivdes jo alltid best med skreppe på rygg og gevær i hånd. Da han hadde tjent sin egen verneplikt, lot han seg leie av en annen til, for betaling, også å uttjene hans verneplikt.

Omtrent samtidig med Tore Lundli’s utvandring til Amerika tok også Ivaso en tur over Atlanterhavet, men han tok ikke sin familie med, og da det lakket til jul var han atter kommet tilbake til Norge. På turen hadde han anskaffet seg en bra Remington haglgevær, hvilket vel var det eneste utbytte han hadde av reisen. Dette gevær var vel et av de første av den sort som kom til bygda.

Som rypejeger var han også overlegen. Han drev utelukkende rypejakt om vinteren, så sant det var noe å gå etter, og han søkte alltid til de fjell hvor rypene holdt til enten det var i Fjellgardene eller andre steder. Han var jo lauskar og derfor ikke så stedbundet.

En gang skjøt han 29 ryper på en dag i Geitådalen, og det var med munnladningsgevær. En eldre mann, som også var med der den dagen, og som skjøt 2 ryper, fortalte at Ivar sprang hele dagen, da det var nokså mange skyttere tilstede.

Etter at han kom til Røymo drev han fremdeles mye vinterjakt på rype, og hadde bra inntekt av det. Foruten sin hurtighet hadde han også den egenskap at han aldri ble svimmel selv i det verste lende, og han kunne således gå nesten hvor det skulle være, selv om føret var hårdt og glatt. Man kan vel synes at jeg har brukt for sterke uttrykk om Ivaso, men etter min mening skal de passe noenlunde. Vi yngre skyttere så opp til ham som vårt høyeste ideal både som rypejeger og reinsjeger, og det skulle noe til her i bygda, hvor det var så mange flinke skyttere. Men det var ikke å snakke om. Når han kom sammen med andre så tok han ledelsen uimotsagt. Det var jo flere av de yngre skyttere som kunne håndter sin rifle med større ferdighet enn ham, men det hjalp jo lite. Når jakten var slutt så hadde han som regel det største antall dyr likevel.

Ivaso gikk i mange år med tarvelige rifler og sa kunne det vel hende at han lot en skytter han stolte på få det første skudd, men etter at han fikk sin ekspressrifle tror jeg nok han forbeholdt seg selv det første skudd så lenge hans syn var bra. Det var vel synet som tvang ham til å gi avkall på jaktturene etter at han kom høyt opp i årene.

Riktig nok fortalte han svære historier da han ble gammel, men i det store og hele tatt var han en verdig arvtager etter sin bestefar Ivar Lundli hva jakten angikk, idet han viste en overlegen dyktighet som jeger.

Han drev revefangst med gift, men her hadde han ikke lykken med seg, idet et utall av rever gikk tapt for ham ved at de gikk så langt før de kreperte at han aldri fant dem igjen. Han forsøkte samme fangstmåte for jerv med enda dårligere resultat.

Hans familie forlot ham alle som en og reiste til Amerika.

Da solgte han gården på Røymo og flyttet til Sunndalsøra på sine gamle dager. Han var i mange år "Nordmøringens" nabo og forøvrig en velkjent mann på strøket. Bladet hadde da også en vakker avskjedshilsen til ham ved hans bortgang.

Endre I. Halden.

Endre I. Halden, Ivaso’s yngste bror, var en håndfast plugg, som med største letthet kunne løfte 3 tunge militærgeværer på strak arm etter munningen. Det var få som kunne gjøre ham det etter. Han marsjerte som en grenader og ble uttatt som halvtroppsjef og fikk et ekstra kurs i Trondheim. Han var en såre forsiktig og beskjeden gutt, hvilket man også kan slutte av at han lå og frøs nesten fordervet på Buvollen uten å bryte opp flere vinduer for å finne klær og muligens mat i seterbuene. Han var en tur i Amerika, men kom, om kort tid, tilbake til Norge.

Endre I. Halden var ingen fremragende jeger, men han utviste en slik hårdførhet under en svær påkjenning at jeg mener det bør omtales. Han var, som nevnt, bror av Ivaso og en kraftig gutt etter størrelsen.

En tid før jul i 1895 dro han og Martinus L. Røymo til Torbudalen på rypejakt. Endre var vel omkring 33 år og hans brorsønn Martinus 10 år yngre. De tok inn i Vikaseter og torsdags morgen dro de på jakt til Håkodalen og Purka. Føret var så fast at de lot skiene bli tilbake på setra. Ut på dagen satte det inn med snøstorm, og til slutt ble denne så svær at Endre ikke kunne finne igjen setra om kvelden. Det er ikke alle som har den skarpe orienteringsevne som er nødvendig i slike tilfelle, og dersom man da heller ikke fester seg ved vindretning og stoler på den, så er man snart på vidvank uten å ane hvor man skal vende seg. Under uvær kan man omtrent være sikker på at vinden blåser fra samme kant i høyfjellet.

Martinus, som også hadde vært reingjeter hos lapper i flere år, hadde vel fått sine evner skjerpet i den retning og han hadde ingen vansker med å finne setra igjen.

Endre var nu helt fri for mat, når unntas at han hadde skutt 3 ryper. Han var meget tynnkledd, hadde skjorte, ulltrøye og "busserull", men ikke vest eller frakk, dessuten en tynnslitt knebukse. På føttene hadde han et par hoser, små sko og snøsokker, endelig et par tynne votter på hendene. Klærne var så tarvelige at han måtte være i bevegelse hele tiden for å holde varmen i den kalde vinden.

Hele natten ble han ved å gå på måfå, uten å vite hvor han befant seg. Engang mente han å være kommet helt fram på et berg. Han brukte da skistaven og karret foran seg med, og da han ikke kunne nå bund fra kanten, måtte han snu om. Da det ble lyst, var han ikke utsatt for å gå seg ut over berg, men uværet fortsatte, og han måtte fremdeles være i bevegelse.

Ut på dagen lysnet det, og han fikk da skyte nok et par ryper. Mot kveld kom han endelig til et bra stort hus, og her kom han inn ved å ta ut et vindu. Men inne fant han hverken mat eller klær, og han kunne heller ikke få opp varme. Han frøs jammerlig om natten. Lørdag tok han avsted igjen etter å ha spist ei rype, og da han fant en turistlinje med malte varder tok han etter den, men senere fant han en line med murede varder og holdt seg etter den. Om kvelden kom han igjen tilbake til samme dalføre. Han spiste atter en rype og gravde seg ned i snøen for å holde varmen, enn etter en tids forløp begynte han å fryse både på hender og føtter, og så måtte han opp igjen.

Søndag morgen begynte han med tollekniven å spikke på et par bjerker for å lage ski av dem. Han var nemlig kommet ned i bjerkeskogen nå, men skiarbeidet gikk både seint og kleint.

Martinus, han jaktkamerat, ble som ventelig var, meget forskrekket da Endre ikke kom til setra om kvelden. Han var flere ganger ut og fyrte av sitt gevær ut i mørket, men dette ble nytteløst i den durende snøstormen. Han sov selvsagt ikke om natten, fredag gikk han ut i snøfokket og lette både vidt og bredt etter sin farbror, enn alt forgjeves. Atter hadde han en søvnløs natt, og lørdag hadde han ingen annen utveg enn å dra hjem og fortelle at den annen var blitt borte på fjellet. Det ble stor forskrekkelse blant folk da de fikk høre at Endre hadde vært borte siden torsdag. Kun hans gamle mor og Ivaso holdt motet oppe. Sistnevnte sa at han ikke kunne skjønne at en mann kunne krepere på fjellet, selv under en snøstorm. Peder Hafsås, Kristoffer Røymo samt Ivaso og Martinus rustet seg med niste og dro til Geitådalen søndag kveld, for mandag å ta over fjellet til Torbudalen og søke etter den forsvundne, om han muligens enda skulle være i live. De overnattet i Øigardssetra, og tirsdag morgen begynte de letingen. Ivar og Martinus ved Purka og P. Hafsås og K. Røymo lengere nedover mot dalen. Da de to sistnevnte kom til Sandvatnet fant de endelig spor etter den savnene. Han hadde gått 2 ganger i ring uten å ense sine egne spor. Dersom han hadde merket seg vindretningen kunne ikke slikt ha hendt, da han selvsagt nå må ha følt vinden fra alle kanter. Herfra var han kommet til Langvatnet, men her forsvant sporet på et stykke blank is, og nå ble de for alvor redde da de mente at han her var gått gjennom isen.

Etter en del søken fant de dog sporet på en annen kant, og nå fulgte de det til henimot Purktjønna. Herunder fant de også vinger og ben av en rype som han hadde spist. De fikk nå nytt håp, da de mente at han nok kunne oppholde livet og kreftene når han bare formådde å spise rått rypekjøtt. Med enda større iver fulgte de sporet, og en tid etter hadde den glede å møte mannen selv, idet han kom mot dem på ski.

De fikk greie på hele ferden: Natt til lørdag hadde han ligget på Buvollen, mens han selv mente han befant seg etsteds i Øksendalsfjellene. Turistlina hadde vel gått til Lesja, men da han bøyet av etter den annen line, kom han til Gåsbua, og da han søndag morgen spikket som best på sine skiemner, oppdaget han at han var i nærheten av nevnte seter, og det som var enda bedre, det røk av skorsteinspipa der. Han var snart nådd fra til setra hvor 2-3 lesjinger oppholdt seg, og med stor forbauselse hørte på hans farlige eventyr. De stelte godt med ham og lot ham å mat og kvile, som han høylig tiltrengte. De hadde også senere sendt en notis til en avis om hans vandring og hadde de sammenliknet hans kraft og utholdenhet med de gamle birkebeinere.

Han hvilte både søndag og mandag, men tirsdag ok han på hjemvei. Lesjingene gav ham ei ski og fulgte ham antagelig til Torbudalen eller vel så det. Ei ski laget han istand av det emnet han brakte med til seteren. En tid etter at lesjingene hadde forlatt ham traff han altså P. Hafsås og K. Røymo, og nå fikk han bedre ski. Senere kom de også sammen med Ivar og Martinus i nærheten av Grønvollsteinen, og man fortsatte helt til Geitådalen om kvelden. Endre Halden hadde tilsynelatende ingen videre mén av denne tur, når unntak at hans hender og føtter var noe såre av frost, som følge av hans tynne klær. Men i hans senere år var nervene noe forstyrret og det spørs om ikke påkjenningen har vært for stor både åndelig og legemlig under hans lange, slitsomme vandring i snøstorm og mørke der borte i Torbudalen.

Skirådalsbua.

Bildene viser fra venstre:
Gammelbua i Skirådalen, eller som her er omtalt som Skirådalsbua,
Istjønnbua som er nesten nedsnødd, og
Storvassbua i Skirådalen , hvor vi utøver garnfiske i ruskevær.

Jeg skal nå gå over til å meddele en del opptegnelser som er gjort ned gjennom årene. Opptaket til dett ble gjort av sorenskriverkontorist L Sætre, Tingvoll, som forærte oss en bok med anmodning om å innføre i samme resultatet av jakter i skirådalen m.v. Men først må jeg gi en del opplysninger om hvorledes Skirådalsbua kom i stand. En høst lå en del reinsjegere på Middagshjellen og kunne ikke komme opp på fjellet grunnet survær. Tilfeldigvis var Ole E. Jenstad også på seteren, og vi kom da, etter en god kopp kaffe, i samtale med ham om at det skulle vært ei skytterbu i Skirådalen. Resultatet av forhandlingene ble at han ville forære oss tømmer innafor Middagshjellen til ei bu, ca. 5 alen bred og 7 alen lang. Skytterne skulle bekoste huset fraktet innover og oppsatt på et passende sted inne i dalen. Dette var høsten 1886. Skytterlagets medlemmer hugget tømmeret, og Gunder Bruøyen tømret hust opp for 17,00, sytten kroner.

Herr L Sætre, som senere et år deltok i jakten fra Skirådalsbua sende oss en bok med følgende påtegning:

·  ‘Denne bog, der bedes oppbevaret i Skirådalshytten beliggende udi Sunndalens prestegjeld, skal være Noteringsjagt Bog for samtlige Jægere fra Øvre Sunndalen. Jægerne anmodes om at behandle Bogen med forsiktighed, skrive pent udi samme og endelig, ikke rive blade ud af den, efter avbenyttelsen at lægge den paa en for bogen bestemt hylde. Den må helst ikke ligge paa Gulvet, i Sengen eller Vinduet, at notere nøyaktig efter enhver i de i Skirådalen liggende Fjelde (Saasom Sletfjeld, Blaafjeld, Snøfjeldkollerne, Aamotsdalen, Skiråtangen, Gråhø, Repdalstangen, Skrømtkollen med flere vakre Fjelde) tilendebragt jagt, Jægernes Navne, hvor Jagten er foretaget, og hvor meget Vildt af alle slags der er fældet. Er der dessuten hændt noget bemerkelsesværdigt maa dette ogsaa noteres.

• Stor interesse vilde det ogsaa have, om det for hvert Aar blev tilføyet hvor mange rensdy der blev skutt av Jægere fra Grudalen i de der omliggende Fjelde, og af Jægere fra nedre Sundalen i "Purka" og de der nærliggende Fjelde.

• Naa Bogen er utskreven bedes Underretning sendt mig, forat ny Bog kan blive anskaffet. Hermed være da Bogen paa de beste anbefalet.’

·  Gjuul i Tingvold, den 7. Desember 1891. L. Sætre.

·  Ja, dette er fornuftige ord, men de blev uheldigvis ikke fulgt så nøye som ønskelig kunne være. Men en del opptegnelser ble da gjort, og jeg skal anføre det hovedsakelige av dem.

1887.

Skirådalsbua blev ferdig til jakten 1887. Den 14. August om kvelden samledes følgende skyttere i bua : Fredrik J. Gravem, Erik J. Gravem, Gunnar L. Gravem, Trond L. Gravem, Lars G. Hjelle og Gunnar Nisja.

Huset skulle innvies, men da man ikke hadde noe bedre enn kaffe den første kveld, ble innvielsen begynt med en forsvarlig dosis av denne brune drikk. Det egentlige festmåltid ble utsatt til den følgende aften, da vi mente at vi kom til å "ofre" et eller flere dyr den følgende dag, og da kunne vi, likesom de gamle nordmenn, holde måltid på de ofrede dyrs kjøtt. Men det nye, hyggelige hus bevirket at vi kom i feststemning.

Været var surt med snøelinger, men ut på morgenen de 15. Klarnet det opp og kl. 4 var det pent vær med litt snø og fint solskinn på fjelltoppene. Vi lykkeønsket oss med den deilige dag som det var utsikt til at vi skulle få, og så dro vi avsted. F. L. Gravem og Gunnar L. Gravem opp på Skiråtangen, Fr, og Erik Gravem innover skirådalen og L. Hjelle samt G. Nisja opp på Steinslegda. Da de sistnevnte kom opp mot Steinkollen omkring kl. 4:30, fant vi utydelige spor etter en flokk rein og helt uformodet spratt flokken opp borte i en ur og tok til bens. Et dyr stanset dog straks for nærmere å betrakt oss, og det ble da det første offer som ble brakt til Skirådalsbua.

Men foreløpig ble dyret flådd og nedmuret i all hast, og jakten fortsatte. I Snøfjellryggen så vi en flokk igjen, men den var på vill flukt. En bukk sprang frem og tilbake på breen på søndre side av Faksfonnkollen, men her kom Arnt Nyeng fra Oppdal oss i forkjøpet og felte bukken midt på breen. Fredrik og Erik Gravem kom nå også til, og vi tok veien tilbake over snøfjellet hvor vi så en reinflokk som var på flukt. Vi nådde de endelig igjen ved Langtjønna i Skirådalen. Her fikk jeg samme plass som da Tore Eriksen var med, og de andre kom fra den annen kant., og vi skjøt her 5 dyr. Vi kom til skytterbua i mørkningen etter å ha vært i uavbrutt virksomhet i ca. 17 timer. Trond og Gunnar Gravem hadde skutt ei simle ved Istjønna, og til sammen hadde vi altså felt 7 dyr den første jaktdag da jakt ble drevet fra Skirådalsbua.

Dette var altså innledningen til en rekke heldige jakter som i årenes løp ble drevet fra denne skytterbu i fjellene omkring Skirådalen, ja helt til Åmotsdalen og Snøhetta. Når jaktutbyttet nå blev langt bedre, så hadde dette for en del sin grunn i, at de fleste skyttere nå hadde anskaffet geværer med finere kaliber. De aller fleste var nemlig gått over til 10,15, og disse rifler viste seg å være helt overlegne både hvad bedre kulebane angikk og med hensyn til drepeevne. Sammen med Trond L. Gravem hadde også jeg anskaffet Jarmanns magasingevær kal. 10,15, hvilket var et ganske bra jaktgevær. Forøvrig var det Remington og Tendstempelrifler.

Det ble alldeles ikke holdt noe festmåltid i Skirådalen den kveld. Etter at vi hadde drukket en kopp kaffe og forsynt oss av nisteskreppa, var vi straks i drømmenes land, og da Trond Gravem hadde en ny kjel ferdig, fikk han ingen av oss våken, og han måtte selv forsøke å pumpe i seg så mange kopper som mulig, hvilket han også hadde gjort såpass grundig at det ble ganske lite igjen til neste morgen da vi endelig var i stand til å åpne øynene. Den 16. August skulle Erik og Gunnar Gravem bære kjøtt, Trond og Fredrik gikk innover Skirådalen, og Lars Hjelle samt Gunnar Nisja gikk over Skiråtangen og nedover Gråhøsteinslegda. Nettopp som kursen skulle settes fremover Skirådalen igjen, oppdaget vi en reinflokk i Gråhøa tett ved Krokettjønna. Det ble nå et kappløp tvers over Gråhøsteinslegda, fordi flokken kom den veien, og de holdt på å komme opp i vinden for oss. Vi kom forbi i siste liten og sprang midt på Fredrik og Trond som stod og iakttok vårt kappløp. Et øyeblikk etter var reinflokken der, og vi var så heldige å skyte 3 dyr, deriblant en voksen bukk. Av de øvrige vi hadde skutt var det 2 bukker, 4 simler og en kalv. Den tid var det enda lov å skyte kalv.

Den 17. Drev vi med kjøttbæring og til avveksling skjøt vi på en flokk små ender som lå i Langtjønna, men kun en eneste ble truffet.

En ukes tid senere skjøt Trond H. Gravem ifølge med Audun og Ole Bruøy to simler i Snøfjellryggene. Fredrik Gravem, Kristian Hveding og Claus Pettersen, de 2 siste fra Kristiansund, skjøt ei simle på Steinslegda samtidig. I slutten av august skjøt Claus Pettersen og Gunnar Nisja 2 dyr på Svartdalsbrona.

Fredrik og Erik Gravem skjøt i begynnelsen av september ei simle på Reppdalstangen.

Gunnar Nisja og John Grytløkken skjøt en kalv på Steinslegda ved Blåfjellet. Holdet var ca. 400 alen, og jeg hadde bare anledning til å ta knestilling. Kulen traff dyret på nesen og gikk ut i nakken.

Senere skjøt O. L. Gravem, Gunnar og Steingrim Nisja 3 dyr på Skiråtangen. Det gikk kleint til å begynne med, idet minst 10 skudd ble bom. Endelig rammet O. L. Gravem en simle på 300 meter og idet dyrene skulle forsvinne oppe på kollen, sendte jeg etter dem et skudd som drepte både ei simle og en kalv. Hodet var ca. 400 meter.

I slutten av september var Trond L. Gravem, Trond H. Gravem, Lars G. Hjelle og Gunnar Nisja på jakt helt bortenfor Åmotselva. Her skjøt Lars Hjelle en bukk ca. 400 meters hold. Det var i nærheten av Åmotshytta. Denne skytterbua lå på østsiden av Åmotselva et stykke ovenfor der krokettjønn-bekken faller ut i nevnte elv. Den tilhørte visstnok lærer Hustøft og Steffer Håker, Oppdal. Det var en kjekk liten bu oppført av tømmer, og den ble mye benyttet av jegere fra Sunndal. Den skal nå være brent for mange år siden. Antakelig var sistnevnte bukk det siste dyr som ble felt i 1887.

I gamle dager hendte det titt og ofte at jegerne ble liggende under åpen himmel på fjellet, men etter at Skirådalsbua kom istand og nevnte skytterbu i Åmotsdalen sto til avbenyttelse, var det rent hendelsesvis at noen ble overrasket av mørke, så man ikke kunne komme under tak til natten.

1888.

Den 14. August 1888 samledes 10 skyttere i Skirådalen, men den 15. August var regnfull og med skodde på fjellet, så ingen jakt kunne foregå. Det ble het diskusjon om mange ting og kaffe ble servert i store kvanta, så tiden falt ikke lang, skjønt vi hele dagen måtte holde oss innendørs.

Den 16. var været såpass, at vi kunne gå på fjellet. Lars Hjelle og Trond L. Gravem fant en reinflokk på Lågtangen og skjøt to dyr, en bra bukk og en simle. Gunder Hagen, O. L. Gravem og Gunder O. Hjelle skjøt en bukk ved Krokettjønna. Audun Bruøyen og Gunnar L. Gravem skamskjøt en bra bukk i Snøfjellryggene, og de forfulgte den helt frem til Slettfjellet, men kunne ikke innhente den.

Den 17. Skjøt Gunnar Nisja og Gunnar O. Hjelle to simler i Gråhøa og fotskjøt den tredje. Det var straks ovafor Storvatnet. T. L. Gravem, Lars Hjelle og Gunder Hagen skjøt samme dag et dyr på Skiråtangen. Den 19. August fikk G. Nisja, G. Hagen og Hjelle avlivet det skadeskutte dyr og forøvrig bar vi kjøtt.

Ole Gravem og Trond Gravem skulle til Gråhøa etter kjøtt samme dag. Da de kom til "kjøttgrefta", ville de koke seg en kaffetår før de ok børene på. Og ved hjelp av noen små einerbusker fikk de opp varme, men det røk svært og varmet mindre. Mens de ventet på at kaffen skulle koke, ble de var en kvitrev som kom og begynte å gjøre seg tilgode med innmaten av de skutte reinsdyr. Det var 4 kroner i premie for reven den gang, og jegerne var straks i aktivitet for å kverke det uforsiktige lille dyret. Det første skuddet gikk over. Det andre og tredje gikk nok samme veg, men kvitreven så dog opp, som om den fant det litt mistenkelig. Den tok en drøy bit med seg idet den gikk baklengs og trakk det etter seg. Men så smalt det fjerde skuddet og det brente visst skinnet oppe på ryggen, og nå for den som et oljet lyn bortover stein og ur og forsvant.

En ukes tid senere skjøt Kristian Hveding og Fredrik Gravem 3 dyr på Skiråtangen og Claus Pettersen skjøt, sammen med Gunnar Nisja, 2 dyr på Steinslegda, ikke langt fra Skirådalsbua. I begynnelsen av september skjøt Trond H. Gravem 2 dyr på Skiråtangen. Trond L. Gravem skjøt, i følge med Sivert Nisja og Arnt Nyenget, en bra bukk. Sistnevnte skjøt senere en bukk på Svartdalskollen. John J. Gravem, Gikling, skjøt sammen med en englender 4 dyr omkring Skirådalen. I midten av oktober skjøt Trond L. Gravem og Ole E. Gravem samt Gunnar Nisja 3 dyr ved Lilleaurhø vest for Grudalen. Det var jo den gang Endre Grudal hadde skutt "skulmestern" det. Anders Røymo skjøt dengang et dyr i Stor-Grudalen, og det var vel slutten på reinsjakten 1888.

1889.

Om aftenen den 15. August 1889 samledes følgende skyttere i skirådalen: O. L. Gravem, Trond H. Gravem, Sersjant Østby, Øyvind Bergheim, Sivert Nisja og Gunnar Nisja. Vi var tidlig på ferde den 16. August, jeg antar vi skremte reinen i Skirådalen ennå før det ble lyst. Vi så en flokk, men den var urolig og tok avsted oppetter løypet mellom Steinkollen og Snøfjellet. Øyvind Bergheim og jeg etter, men før vi nådde opp på steinkollen begynte Sivert Nisja og T. H. Gravem å skyte på en flokk som de hadde funnet ved Gruvskaret. De fikk en bra bukk. Øyvind og jeg tok opp til Snøfjellkollen, hvor vi traff på 6 bukker, men de tok avsted til Steinkollen og la seg på en snøbre. Øyvind måtte legge seg ned med hunden, og jeg krabbet fram på ca. 80 meters hold. Jeg var så heldig med 3 skudd å felle de 3 største bukker, men da en av dem begynte å rusle litt, gav jeg den nok et skudd, og tapte derved en sjanse til å få en til, da de andre fjernet seg et langt stykke for hvert skudd.

Ole Gravem og Østby traff 2 skyttere på Skiråtangen som de blev i følge med. Det var Gunnar Gravem og K. L. Gravem. På Reppdalstangen fant de en flokk reinsdyr, og etter en hissig skyting ble 2 bukker liggende på valplassen. Ole og Østby dro nå tilbake over Skiråtangen, og her møtte de 3 bukker som kom fra Steinkollen, og skjøt en av dem. Gunnar Gravem skjøt en simle i Stegådalen den 17. August.

Ivar Ivarsen og T. L. Gravem skjøt den 16. Og 17. August fem store bukker, nemlig 1 i Grønnliskaret og 4 på Flyen.

Jakttur med mange hunder.

Jeg vil nå ta meg den frihet å skildre en jakttur mer omstendelig, om det muligens kunne interessere en og annen.

Det ryktedes en dag at noen bærplukkere hadde sett flere store reinsbukker ved Grytvatnet ovafor Gjørassetra. Senere skulle en mann, som gikk på hesteleiting ha sett dem ved Jamseter- setra. Vi skjønte nå at de, etter å ha vært skremt 2 ganger, neppe var å finne før man kom østenfor Lindalen, og vi bestemte oss for å søke etter dem der. En mandagsmorgen i slutten av august møttes vi, etter avtale, på Middagshjellen. Det var Ivar Ivarsen, Gunder O. Hjelle og undertegnede.

Gunder O. Hjelle var født på en plass under Hjelle og har antakelig vårt døpenavn fra samme tippoldefar begge to. Han var utdannet som lærer, og hadde skolepost på Dovre, men han kom årvisst over fjellet for å drive reinsjakt i hjembygdas fjell. Gunder var litt vanfør fra fødselen av, da hans venstre arm var noe misdannet og mindre enn den høyre. Dessuten ville hånden helst ligge på korsryggen, om den fikk henge mer fritt. Hånden kunne dog brukes til en viss grad. Han var av en lettbevegelig karakter, snar til å bli begeistret og snar til å bli mismodig. Et stemningsmenneske, troskyldig i somme deler, men skarptenkt i andre retninger.

Da vi møttes på Middagshjellen, hadde vi hver sin hund alle tre! Det var egentlig dumt, men vi mente vel alle at vår hund var nødvendig å ha med. Min hund var dog ikke dressert og læreren hadde ei bikkje som var hans øyesten, skjønt den var dårlig dressert og full av unoter. Ivar hadde en god hund, dressert og lydig. Før vi kunne bli ferdige dro allerede to andre jegere avsted og tok den leia som vi tenkte å gå. Endelig kom vi da i vei og tok ett opp fra Middagshjellen og opp på Slettfjellbrona. Vinden var nordvest med skodde etter på fjellene. Det vil si at vinden var så dårlig som mulig, da vi langt innover fjellet ville få den rett i nakken, og da vil nok reinen dra sin kos, før man får se den. Kommet opp på brona ble hundene med ett ivrige, og begynte å snuse rundt sten og tuer, og så bar det i vei!

En dyrehund som kommer på ferske spor av reinsdyr eller bent frem lukter dyret, kan utvikle en utrolig kraft. Ivar, som hadde en ganske stor tispe, kjørte avsted med stor fart, og hundebåndet så stramt at det nesten sang i det, og vi etter. Ivar stanset om litt. Der lå en avbitt reinblomst. Den tok han opp og så på den, nøye. Det var som saften tøt ut av den avbitte stilk. Så gikk det i litt forsiktigere tempo videre østover imot Slettfjellkollen, inntil vi kom til en liten rabb omtrent av mannshøyde. Her stanset han hunden og kikket forsiktig på terrenget østenfor rabben. Men nå var læreren komet i ekstase. "Ho rekkje ho Diana au," sa han og kjørte forbi Ivar og opp på rabben både hund og mann. I neste sekund spratt en gild bukk opp ca. 200 meter borte og tok avsted rett nedover fjellet mot Middagshjellen, altså rett mot vinden. "Ta bikkja mi", sa Ivar, og slengte hundebåndet til læreren, kastet av seg ryggsekken, hvoretter han satte nedover lien og forsvant i skodden. Jeg tenkte meg litt om, men innså straks at bukken på den måten tenkte å omgå oss. "Ta honn min au" sa jeg, og læreren fikk ansvaret både for skreppe og hund, og jeg sprang tilbake den veien vi var kommet. Men etter hvert ble skodden tykkere og tykkere, og da jeg hørte et skudd, tenkte jeg på å gi opp, men fortsatte en stund enda. Nå ble skodden umulig, og jeg ga opp, tok stilling bak en stein for å se tiden an. Kort etter kom en skygge fram i skodden nedenfor meg, og bukken stod med siden til, knapt 50 meter borte. Etter skuddet gikk den rundt en gang og stupe så steindød i bakken. En stund etter kom også Ivar pustende opp fra lien. Skodden hadde sjenert ham, så det ble bom. Mens vi satt og hvilte, kom læreren i full fart, bærende på tre skrepper samt gevær og styrende tre hissige hunder omtrent med en hånd. Han beklaget seg bitterlig, men vi lo. Det var en smellfeit bukk, men dens lunger var fastgrodd til ribbenene, antakelig etter et skudd i brystet. Mon det ikke var den bukken Audun Bruøy og Gunnar Gravem skamskjøt året før, som gjemte seg vekk her på Slettfjellet ? Den ble nå flådd og nedmuret og vi tok over Slettfjell, Blåfjell og ned i Svartdalen, så vi kom til Veggasetra om kvelden, hvor Guri Veggen med ekte Oppdalsk gjestfrihet stelte godt for oss.

Neste morgen gikk vi opp på Hammerdalsodden, og da vi kom opp under Svartdalskollen, tok vi en hvil, hvorunder jeg, med en dårlig enkeltkikkert skulde undersøke Svartdalsbrona og kollens nordside. Nei, der finnes ikke rein mente jeg, og stakk kikkerten i lomma. "Dem ska no vara der lell", sa Ivar. Hans vant øye hadde oppdaget en grå flekk som beveget seg.

Vinden var ennå fra nordvest og vi måtte gå rundt flokken for å komme dem på hold. Læreren måtte igjen overta både hunder og matskrepper, og vi skulle helt på toppen av kollen for å komme forbi usett. Det ble en tung, men hurtig marsj. Da vi var kommet nesten til topps ble Ivar stående som en billedstøtte foran meg. Han hadde sett hornene på en reinshop som befant seg noe til høyre for oss. Dyrene var skremt og tok et lite kutt oppover.

Straks var også Ivar fremme ved en forhøyning, men en simle kom rett imot ham, og jeg kunne se dyrets horn og mannens hode så nær hverandre at det var rent latterlig. Han fyrte av, men terrenget var slik at han så omtrent bare ryggen på dem, og det ble bom. Dyra sprang østover og rett i vinden av oss, og de fór som fugler over kollen. Et par skudd hadde ikke noen virkning, og da jeg så dem igjen sto de langt nede på en bre som ligger på kollens nordøstre skråning. To dyr sto tett sammen, og jeg skjøt på dem med siktet på 300 meter. Jeg rammet en bukk i nakken så den stupte ganske voldsomt nedover breen. Jeg var redd for at den skulle stå opp igjen og sprang nedover for å sikre meg byttet.

Da dette var gjort begynte Ivar å hauke oppe på kollen, og jeg oppover hurtigst mulig. Ja, det var den hopen vi skulle stille etter, sa han. Vi sprang over kollen for å se etter den, men da var dyrene kommet langt opp i kollen på sydvestsiden, skremt som den ble av skuddene. Vi sprang til løypet mellom Svartdalskollene, men da fór også flokken forbi. Ivar skjøt den største bukken og jeg skjøt et par skudd etter flokken og fikk likeledes en bukk. Men nå var jeg så utkjørt at jeg måtte hvile og deretter få meg en slurk vann. En stund etter kom også læreren "anstigende" med matskrepper og hunder. Svetten drev av ham etter den tunge marsj opp kollen, og hundene var nesten uregjerlige, da de gikk over ferske reinsspor alt i ett.

Den natten lå vi i ei bu ved Snøfjelltjønnene. Neste dag gikk vi østover, helt forbi Brattskarven. Her er fjellet enestående pent, så det mange steder kunne trafikkeres med hest og vogn. Det var stri sønnavind den dagen, men i firetiden fikk hundene en vindflage som luktet rein. Det var straks borte igjen, men så hendte det merkelig at hundene ville i sydøst. Det gikk på skrå over vinden i lengre tid, men endelig kom vi innpå noen dyr helt borte ved Åmotsdalsbrona. Ivar skjøt en simle, men jeg skjøt en bom, da jeg ikke kunne holde geværet rolig i den sterke vinden.

Ja, derved sluttet vår jakttur. Skjønt vi fikk 5 dyr var det intet å skryte av. Vi var så uheldige at vi omtrent alltid måtte skyte skremte dyr og da blir utbyttet ofte mindre godt.

Jeg har skrevet så utførlig om denne tur, for at folk kan få et begrep om at reinsjakten ofte er et lykkespill, forbundet med spenning og anstrengelse. Man bør lese litt mellom linjene når man ser at det kort o g godt står, at den og den dag ble det skutt så og så mange dyr på det og det sted.

Vi fant altså ikke storbukkene. Sporene var så gamle at vi hadde passert over dem et par ganger, uten at hverken vi eller våre hunder hadde kunnet oppdage dem. De to jegerne som gikk foran oss mandag morgen, hadde derimot "vindet" dem, så de hadde tatt veien helt bortenfor krokettjønn-bekken. Noen dager senere fant Trond L. Gravem og Ole L. Gravem dem der, og skjøt 3 sære beist. Deretter traff disse samme to, 4 bukker på Snøfjellet som de felte alle sammen. De gjorde altså en storartet fangst.

Senere skjøt Fredrik Gravem to gilde bukker ovenfor Middagshjellen. Den ene satte nedover etter at den hadde fått 2 kuler gjennom halsen og sprang forbi setrene på Middagshjellen, men ble kort tid etter innhentet av Gunnar Gravem og skutt ved Lokkerbekken. Noe liknende er neppe hendt i manns minne.

Ivar Iversen skjøt samtidig to store bukker på Dyrlægan, og Trond H. Gravem og Gunnar Hjelle skjøt en dag 5 dyr i Gråhøa og Grytholet. Av disse var det en stor bukk.

Det hender sjelden at så mange store bukker blir felt på et år.

Den 13. September skjøt Gunnar Nisja, Knut Gjøra og Erik Jenstad en simle på Skiråtangen. Da fredningen inntrådte den 15. September, var dette siste reinen som ble felt dette året.

1890.

Om aftenen de 15. August 1890 samledes 9 skyttere i Skirådalen for å jage rein neste dag. Det var Trond L. Gravem, Ole L. Gravem, Lars G. Gravem, John J. Gravem, E. Sande, K. E. Gjøra, Øivind Bergem, kontorist L Sætre (de to siste fra Tingvoll), samt Gunnar Nisja..

Om morgenen var vi tidlig på ferde, og tre av jegerne skremte en bukk straks utenfor hytta. Den ble sett av oss andre, men avstanden var så stor at vi intet kunne gjøre for å komme bukken i veien. Da de andre hadde hund, kom de straks på sporet, men bukken lurte dem ennå en gang. Trond og L. G. Gravem samt Knut Gjøra traff to store bukker på Lågtangen som de skjøt.

Den 17. August var søndag, og da besøkte setertausene fra Midddagshjellen oss. De brakt med seg melk, og det ble kokt sjokolade og reinkjøtt, og vi levde minst som prinser og prinsesser. Vi fulgte senere med jentene fremover til setrene, og der var levemåten enda flottere, for de trakterte oss slik at vi hadde møye med å gå tilbake til Skiråbua om kvelden.

Den følgende dag skjøt Gunnar Nisja, Ole Gravem og L. Sætre to bukker i Gråhøa, bortenfor Storvatnet. En av dem var stor.

Dagen etter bar vi kjøtt, og den 20. August dro de fleste hjem. Bare O. Gravem, L. Sætre og Gunnar Nisja dro atter på jakt. Etter at vi var gått oppover Skiråtangen, Reppdalstangen o.s.v., fant vi endelig noen dyr på Storkollen på Nonsfjellet, og her skjøt vi to simler på temmelig langt hold. Vi tok kjøttet av en simle med og gikk ned til Litlvatnet. Da vi skulle hoppe over bekken ved vassosen var Sætre så uheldig å falle og bli liggende tvers over bekken. Etter 2 timers gang kom vi da til Gammelsetra (i Grudalen), hvor Sætre fikk bytte på seg tørt, dels ved lån av gamle trøyer tilhørende budeia, og dels ved å iføre seg en bukse som tilhørte Trond L. Gravem, og dette klesplagg ga Sætre nokså store spillrom innen sine grenser.

I slutten av august og begynnelsen av september lå John J. Gravem og en engelskmann i Skirådalen. De skjøt 3 dyr ved Gråhøsteinslegda og 1 mellom Steinkollen og Snøfjellet.

Den 10. September skjøt T. L. Gravem, O. L. Gravem, Gunnar og Steingrim Nisja et dyr ved Vetlhetta I Åmotsdalen.

Den 13. September gjorde O. L. Gravem et mesterskudd i Kvitådalen, idet han skjøt jerv. Vi hadde forfulgt den et langt stykke da den endelig stanset. Den hadde et lår av en sau som den skulle lukte til. Jeg så kun ryggen på den, men Ole så hele kroppen og skjøt. Han traff den i bogen, tett oppunder kroppen. Den tapte, merkelig nok, helt balansen og kom ingen steds. Den forsøkte gang på gang å reise seg, men falt knurrende over ende igjen. Men, ei kule fra Oles gevær brakte den dog til å bli rolig, da denne gikk gjennom hodet.

Vi skjøt også samme dag ei pen simle på Nonsfjellet. Det var lørdag, og vi tok hele vår fangst med til Middagshjellen, hvor vi la simla igjen, og deretter gikk vi til Lundli og fikk flå jerven om kvelden.

Søndag kveld gikk vi fra Lundli til Skirådalen igjen, og dit kom også T. L. Gravem og Knut E. Gjøra, samt Jørgen Jenstad, Erik Jenstad og Knut Lundli. Fire av oss "slo sams" og skulle gå hver på sin kant. Været var utmerket, og jakten gikk også utmerket. O. L. Gravem og undertegnede skjøt 3 bukker på Skiråtangen og Trond H. Gravem og Knut Gjøra skjøt 3 bukker og 2 simler i Snøfjellryggene, nær krokettjønn-bekken. Jørgen og Erik Jenstad samt K. Lundli skjøt 2 dyr høyere oppe i Snøfjellryggene. E. Halden og Endre Gunnaso skjøt 2 dyr på Nonsfjellet, og Ivaso skjøt et i Rauhø. Det var alt samme dag.

1891.

Lørdag kveld den 15. August 1891 samledes en del jegere i Skirådalen. Søndag morgen ville noen begynne jakten, men storparten var bestemt mot søndagsjakt. Det var nærmest for å forhindre at noen dro avsted søndag, at flere av oss kom inn i Skirådalen lørdags kveld. Heldigvis var det tykk skodde i fjellet, så vi ble da endelig enige om å ligge rolige søndag. Søndag kveld kom enda flere skyttere, så nå bestod selskapet av følgende: O. L., G. L. og T. H. Gravem, K. Gjøra, Sivert og Gunnar Nisja, Gunnar Bruøy, Ivar Ivarsen, Fred. Fahle og Tore N. Lundli. Den siste var Ivarsens følgesvenn og forøvrig meget dårlig bevæpnet, da han ikke hadde annet enn et "lauvspett". Det var litt uenighet om hvor de forskjellige partier skulle ta veien, men resultatet ble at Ivarsen og Tore måtte slå følge med S. og G. Nisja på Skiråtangen. Vi fant en flokk, og var så heldige å få lagt ned 5 dyr, skjønt Sivert Nisja fikk en hylse sprengt ved det første skudd, slik at storparten ble sittende igjen i patronkammeret, så geværet ble ubrukelig. Ole og Trond H. Gravem skjøt 2 dyr på Svartdalskollen, og om kvelden skjøt Trond et dyr i Skirådalen etter en lang springmarsj helt fra Steinkollen.

8 dyr var skutt den første dagen

Den 18. August skjøt Ivarsen, Sivert Nisja, Knut Gjøra, T. H. Gravem og G. Gravem 2 vakre bukker på Steinkollen. Gunnar Nisja og T. N. Lundli, den siste med sitt lauvspett, nedla 2 dyr på Reppdalstangen. Ole Gravem og Fredrik Fahle skjøt et dyr på Gråhøsteinslegda. 5 dyr ble skutt den annen dag.

Den 19. August skjøt T. H. Gravem og Knut Gjøra 3 dyr på Snøfjellet. G. L. Gravem skjøt et dyr på Svartdalsbotn og Ole L. Gravem og G. Nisja et på Skiråtangen. Det må vel sies å være en bra jakt, når skyttere fra ei og samme bu skyter 18 dyr på 3 dager, og enda lå vi rolig på søndag !

Trond L. Gravem og Fredrik Gravem skjøt et dyr ved Stegådalsmunningen. I begynnelsen av september skjøt Gunnar og Steingrim Nisja to dyr ved Storvassosen i Skirådalen, og straks etter skjøt T. H. Gravem et dyr ved krokettjønn-bekken o 4 mellom Store og Lille Skirådalsvann, deriblant en stor bukk. Gunnar Gravem skjøt et dyr og Gunnar O. Hjelle skjøt en bukk i Tangenden ved Steinslegda. Det var nok det siste omkring Skirådalen. Ivarsen skjøt omkring Grudalen 12 dyr, nemlig en dag 4 dyr på Tunga og 3 i Svarthammerholet og en annen dag 5 dyr på Flya.

1892.

I mørkningen den 15. August 1892 ankom følgende jegere til Skiråbua: Ole L. Gravem, Trond L. Gravem, Trond H. Gravem, Sima Gjøra, G. Vollan og Gunnar Nisja. Et spisebord og en krakk medbraktes, og nå syntes vi at hyttenes inventar var i tipp topp stand.

Den 16. August gikk vi på alle fjell rundt Skirådalen, men fant ingen rein. Det ble gjettet på at oppdalinger var gått en dag for tidlig.

Arnt Nyeng skjøt 2 dyr på Svartdalsbotn, men han gikk samtidig med oss. Den 17. August skjøt T. L. Gravem sammen med G. Vollan 2 bukker ved Breikinna. Den ene bukken var usedvanlig stor. Kjøttet veide 117 kg, og hode og horn veide 15,5 kg.

Ole Gravem og G. Nisja samt Sima Gjøra skjøt etter en flokk på Nonsfjellet, men på grunn av det lange hold ble resultatet dårlig. Vi fikk en hårtopp av et dyr og noen bloddråper av et annet.

Trond L. Gravem og G. Vollan ble overrasket av mørket i Faksfonnløypet, så de måtte legge seg der natten over. Heldigvis hadde de to gode reinshuder, men regnet øste ned, og det var dårlig skjul. De erklærte selv at det var en slem "nattesto".

I slutten av august skjøt Trond H. Gravem to dyr på Reppdalstangen, men disse ble oppspist av jerven senere på høsten. Dette rovdyr er i besittelse av en utrolig styrke. Steiner som en mann kan rulle opp på en "kjøttgreft", kan den rulle vekk igjen. Den må nesten ha styrke som en mann.

I september skjøt G. Nisja, G. Gravem og L.T. Gravem 2 dyr, en simle på Snøfjellet og en bukk i Snøfjellryggene.

Trond L. og Trond H. Gravem skjøt et dyr i Snøfjellryggene, 1 stor bukk på Breikinna og 1 dyr i Gråhøa. To av disse dyr ble først skadeskutt i foten, men T. H. var ikke den mann at han lot en skadeskutt (fotskutt) rein få løpe vekk. Han gav seg ikke før han hadde innhentet dem, og gitt dem en dødbringende kule. Omkring Grudalen skjøt Ivar Ivarsen og Ingebrigt Vennevold 8 dyr. Senere skjøt Ole L. Gravem og Ivarsen 2 dyr, og Anders Røymo og P. J. Lundli skjøt 5 dyr. Samtlige disse dyr ble felt i Stor-Grudalen, på Dyrlægan og Flya.

Den 12. September skjøt Ivar Ivarsen, Ole og T. H. Gravem 1 dyr innenfor Dyrlægan og en bra bukk på Tonga. Den 13. skjøt Sivert og Gunnar Nisja 3 dyr ved Stegådalsmunningen. Det var en sur jobb. Det var storm og sludd, og da vi var ferdige med flåingen var vi våte til skinnet.

Den 14. Skjøt vi atter 3 dyr ved Salhøtjønnene. Den 15. (siste jaktdag) skjøt T. H. og Ole L. Gravem samt Gunnar Nisja og Endre Gunnaso en stor, svær bukk i Svarthammerholet. Den var såret litt den 12., og siden ble den forfulgt hver dag, men den hadde forstått å hytte sitt skinn. Det var i siste liten at den ble rammet. En såret rein er alltid på vakt, og den ble oppmerksom på oss før vi så den, og satte avsted. Men det lykkes n av oss å knekke dens ene bakben, da den hadde fjernet seg 300-400 meter, og da var dens skjebne beseglet. Bukken hadde merker etter flere streifskudd. Det var en bra kult, bare hodet veide 13,5 kg. Ole Gravem forvred en fot, og så måtte vi andre ta børen på. Jeg syntes det var merkelig at Endre Gunnaso kunne klare å gå med de tunge deler. Men så var han nok lett om hjertet nå, når han hadde utsikt til å få et stort stykke kjøtt, da det ikke tidligere i jakttiden var lykkes ham å skyte et eneste dyr. Dette var altså slutten på reinjakten i 1892.

1893.

Den siste bjørn.

Den 5. April 1893 var T. H. Gravem på rypejakt. Ved Løsålvatnet traff han på spor etter en bjørn. Han vendte da hjem og avtalte med O. L. Gravem at de med rifler skulle dra avsted neste dag for å søke etter bjørnen. Det viste seg at den var gått tilbake til hiet som var oppe på Ørsundlegda. Ole oppdaget holet, og i det samme han varslet sin kamerat kom bjørnen hufsende opp av hiet. De var begge parat da bjørnen stanset og skulle se seg omkring, og skuddene smalt samtidig. Bjørnen rullet kant i kant nedover bakken og utfor en bergknaus. Her lå den så dypt i snøen at de så bare litt av den. Trond mente at den kunne ikke være død ennå, da han mente det skulle mere til for en bjørn. Men det viste seg at den hadde fått mer enn nok. Begge kulene hadde truffet "hoggsta’n" og med mindre avstand enn en centimeter fra hverandre. Bjørnen ble nå rullet nedover lien i kramsnøen, og det var nesten et mirakel, at ikke fonna tok hele sulamitten. De kom dog velberget ned et stykke ovafor Romfobrua.

Dette er Antakelig den siste bjørnen som ble skutt i Øvre Sunndal.

Skirådalen 1893.

År 1893, den 15. August, samledes følgende skyttere i Skirådalsbua: John Gravem, kirkesanger Sletbak, O. L. Gravem, T. H. Gravem, Erik Jenstad og Gunnar Nisja.

Den 16. Gikk J. Gravem og Erik Jenstad på Lågtangen, og de skjøt 3 dyr, derav en bra bukk. Gunnar Nisja og Sletbak gikk innover Skirådalen til Gråhøa og Grytholet, og O. L. og T. H. Gravem gikk over Snøfjellet til Krokettjønna. Ut på dagen kom en stor flokk rein ut på snøbreen som ligger på søndre side av Snøfjellet. Sletbak og jeg ble straks oppmerksomme på hopen, men det ville nok også andre bli. Allikevel tok vi den lange veien fra Grytholet til Snøfjellkollen for, om mulig, å nå frem til flokken. Da vi kom opp i Snøfjellet, traff vi to Oppdalinger og disse kunne fortelle at Ole og Trond Gravem var oppe på kollen og stilte etter dyrene. Men nå kom skodda tykk over oss, og det begynte allerede å snø. Vi hørte kort etter noen skudd, og gikk i den retning, men nå ble været slik at vi ikke kunne sen noen ting. Rett som vi gikk, kjente jeg at vinden blåste i nakken på oss. Jeg skjønte nå at vi gikk fra Skiråbua istedenfor til den, og snudde helt imot vinden. Vi hadde på utrolig kort tid gått rundt den øverste koll og holdt på å gå sydøst istedenfor nordvest.

Kort etter fant vi 2 døde reinsdyr på breen. Vi begynte, uten videre formaliteter å flå disse. En stund etter kom Ole og Trond tilstede, og de tok med takk imot en håndsrekning med flåing av dyrene. Trond hadde fulgt etter flokken og Ole var sprunget tvers over kollen og således kommet dem i forkjøpet, og fått anledning til å nedlegge 2 dyr og såre det tredje. Det var dette sistnevnte de hadde forfulgt, uten å finne det, da vi kom. Vi tok kjøttet med til bua. Det var en ufyselig jobb. Trond hadde splinter nye, lyse klær og kirkesangeren hadde ingen votter med. Blod og snøvann fløt nedover hender og klær, og vinden var isnende kald, mens snøen smeltet på de varme kjøttdeler, Ole Gravem lånte sine votter til kirkesangeren. Det ville ikke jeg ha kunnet gjort, da jeg hadde storlig bruk for dem selv.

Den 17. August gikk T. H. Gravem og G. Nisja til Svartdalskollen. Her skremte vi en fin bukk, og under forfølgelsen falt Trond i den sleipe snøen og slo seg stygt. Senere på dagen traff jeg bukken i Gruvskaret og skjøt den der. John Gravem og Erik Jenstad skjøt atter 2 dyr på Lågtangen den 17. August.

Senere skjøt G. Nisja og Nils Jenstad en bukk i Snøfjellryggene. Trond H. Gravem skjøt en bukk i Gråhø og G. Nisja samt Knut Gjøra skjøt 3 dyr i Gråhø. Det var 2 bukker og ei simle. Den høsten holdt ikke reinen seg omkring Skirådalen.

Etter 1893 deltok jeg ikke i noen reinsjakt eller overhodet i noen jakt. På grunn av en svær giktfeber måtte jeg innstille denne for meg så interessante beskjeftigelse. Jeg måtte dog forsøke å finne avløp for min lidenskap, og da slo jeg inn på å lure Mikkel rev. Dette medførte ikke så stor anstrengelse, men gikk mere ut på spekulasjon.

Mine gamle jaktkamerater fortsatte reinsjakten som før, og nesten med bedre resultater. Grunnen hertil var at flere av dem nå ble ganske drevne reinsskyttere og dertil kom at nå fikk man litt om senn ta de nye Krag-Jørgensen gevær i bruk. Dette siste var en god tilvekst i utsiktene for en jeger om å gjøre bra forretning i fjellet. Skjønt man må gå ut fra at reinsbestanden smått om senn gikk tilbake, så synes antallet av skutte dyr hell å gå opp. Jeg skal muligens til slutt ta opp litt statistikk over antall felte dyr i Sunndal og Øksendal.

1894.

År 1894, den 15. August, ankom følgende skyttere til Skirådalsbua for å delta i jaktgleden: Trond H. Gravem, Ole L. Gravem, Knut E. Gjøra, Gunnar O. Jenstad, Sivert S. Nisja, Fredrik Fahle og Endre Bjørnhjell. Kveldsmaten ble spist med kaffe til, og sant å si så var den så sterk at spikeren fløt i den. Mangen skrøne ble fortalt og alle ble belønnet med en lattersalve. Hele natten gikk nesten med for å ordne alt for morgendagen. Klokken 3 om morgenen var vi ferdige til å gå på fjellet. O. L. Gravem og G. Jenstad skulle gå på tangen. T. H. Gravem og K. E. Gjøra på Snøfjellet og Sivert, Fredrik og Endre på Slettfjellet og Steinslegda. Vi dro alle avsted med godt humør og motet i høyde med snøhetta. De to førstnevnte gikk hele dagen uten å se hverken rein eller spor. Trond og Knut var heldigere. Først fant de to dyr på Snøfjellet som begge måtte bøte med livet. Senere på dagen skjøt de 3 dyr på Svartdalskollen. De øvrige tre av selskapet fikk intet. Kun få dyr var å se.

Den 17. Dro vi atter avsted. O. L. Gravem så en kalvsimle på Lågtangen, men skremte den for seg, sprang seg over ende og støtte geværet ned i snøen så han ikke fikk skyte, skjønt han var den noen lunde på skuddhold. Det var alt som var å se den dag. Kjøttet av de 3 dyr på Svartdalskollen ble fraktet til bua den dag.

Den 18. Var lørdag, da skulle vi gjøre en kort tur til fjells, for senere på dagen å dra hjem, men så ble ikke tilfelle. Jeg må si at dikterens ord passer, når han synger: sorgen og gleden de vandrer til hope osv. Slik ble det virkelig for oss i dag. Nå skal du høre:

Jaktens strabaser.

Trond H., Ole L. Gravem og Sivert Nisja skulle gå på jakt etter reinen, Knut Gjøra skulle til Reppdalen etter kløvhest og Fredrik Fahle, Endre Bjørnhjell og Gunnar Jenstad skulle opp på Snøfjellet for å hente de to skutte reinsdyr. Omtrent klokken 9 kom det tåke og regn, tykk tåke så det ble umulig å gå på jakt lenger, hvorfor de tre førstnevnte jegere vendte tilbake og ankom til bua omtrent klokken 2 e.m. Vi ble ikke lite forundret da vi kom til hytta og fikk se at de tre andre som skulle på Snøfjellet etter kjøtt ikke var kommet tilbake. Den tanke grep oss straks at de hadde gått seg vill, og så var også tilfelle. Jeg lar nå de ulykkelige selv fortelle:

·  "Da vi kom opp i løypet mellom Steinkollen og snøfjellet innsløret tåken oss i sitt tykke nett. Vi gikk opp til varden på Snøfjellets topp, for derfra å ta retningen til kjøttgrefta som lå litt sydvest for varden. Vi gikk og gikk inntil det hele gikk rundt for oss. Kjøttet fant vi ikke, men til slutt kom vi ned i en avgrunn, som vi aldri tenkte vi kom ut av. Etter vår mening måtte vi være i holet mellom Steinkollen og Snøfjellet og Faksfonnkollen. Da vi hadde gått en stund, kom vi til en stor stein, hvor vi satte oss ned for å hvile. Vi bestemte oss da til å ta retningen tilbake til snøfjellet, men da vi hadde gått en lang stund, kom vi tilbake til den før omtalte stein. En fire til fem ganger forsøkte vi således å ta retningen derfra, men kom bestandig tilbake til den store steinen. Til sist begynte vi å sette varder etter oss, så vi på den måten så at det gikk aldeles rundt. Stillingen begynte å bli alvorlig. Vi hadde litt mat med oss, men den turde vi ikke smake. Endre Bjørnhjell som var så flink til å fortelle små historier, forstummet aldeles med sine skrøner. Regnet gjorde oss søkkvåte til skinnet, og ikke et smil var å se på noe fjes. Endelig kom vi ut av holet og opp på en stor snøbre, som syntes aldri å ta ende. Vi bant oss sammen med tau, for at ingen skulle falle utfor, da det på enkelte steder var meget bratt og steilt. Etter at vi hadde vandret i 8 timer uten å vite hvor vi var, kom vi endelig ned i Skirådalen igjen, og stor blev gleden, både for oss og våre ventende venner, som da satt ferdige til å dra avsted for å oppsøke de fortapte får. Slik endte den første jakttur i 1894. Du tror vel, kjære leser, at vi forlot hytta lørdag kveld, men da tar du feil. Her er så koselig å være, at vi bestemte oss på å bli her til en stund utpå søndag. Dog forglemte vi å helligholde sabbaten, hvilket vel var stor synd. Men det ble nok ikke bare med en synd. Vi overtrådte også den moralske lov på en annen måte, idet vi var oppe på Snøfjellet og hentet de 2 reinsdyr som de tre villfarne i går ikke kunne finne. Tåken var like tykk i dag som i går, og regnet gjorde oss gjennombløte, men vi gjorde turen frem og tilbake på to og en halv time. Det var T. H. og O. L. Gravem samt K. Gjøra og G. O. Jenstad som var der oppe. Klokken er nå 1 ettermiddag, og vi forlater hytten for å dra hjemover til Middagshjellen, hvor vi håper på en gjestfri mottakelse."

Den 28. August ble der skutt 2 bukker på Lågtangen av T. H. Gravem, Sima Gjøra og G. O. Jenstad. Den 20. Ble det av samme jegere skutt 3 store bukker i Snøfjellet.

En uke senere skjøt T. H. Gravem og Erik Jenstad en bukk på Lågtangen. Peder J. Lundli og Nils Bruøy skjøt 1 bukk på Slettfjell-Steinslegda . De siste dager av jakten skjøt T. H. Gravem og P.S. Dalen to dyr i Gråhøa. Den 29. August skjøt O. L. og S. L. Gravem samt Kristoffer Røymo tre dyr på Dyrlægan.

Senere skjøt O. L. og L. T. Gravem atter 3 dyr på samme flekk på Dyrlægan. Kjøttet ble lagt i den samme greft som det forrige. Siden skjøt T. L. og O.L. Gravem tre dyr på Nonsfjellet. Ivar Ivarsen skjøt også samme dag 2 dyr på Nonsfjellet.

Den sommeren ble det delvis benyttet Krag-Jørgensen rifler på jakten.

1895.

År 1895, den 15. August, samledes følgende jegere for å delta i jakten den første tur: T. H. Gravem, O. L. Gravem. Simen Gjøra, Fredrik Gravem, G. Jenstad og H. Sletbakk. Alt var som sedvanlig, og jakten begynte så tidlig den 16. som vi kunne se å gå. O. L. Gravem i følge med H. Sletbakk skjøt ei simle på Reppdalsbreen. Det var alt som ble skutt den dag. Den følgende dag skjøt Sima Gjøra og H. Sletbakk en bukk i Snøfjellet, og Fredrik Gravem skjøt 2 simler på Reppdalstangen. Det var alt som var å få den første tur. Det var lite rein å se.

Noen dager senere skjøt Arnt Nyeng, Nils Pilen og T. H. Gravem en stor bukk ved Storvatnet i Gråhøa, 2 bukker lå på en tange på vestsiden av vatnet. Nils Pilen skjøt første på nært hold, men bommet. Bukkene sprang på vatnet, og alle tre jegerne skjøt etter dem, men lenge uten nytte. Endelig traff Arnt Nyeng den ene i hodet. Det må sies å være et mesterskudd, da siktet var stilt på 400 meter og bukken lå og svømte.

Men nå var det verste igjen. Bukken ble hengende etter hornene på en grunne omtrent 200 meter fra land. Nå var gode råd dyre ! Ingen var så svømmedyktig at han våget turen derut. Så ble det besluttet å hente døren og alt som var løst fra Åmotsdalshytten og lage en flåte. Så ble gjort, men da flåten var istand, visste det seg at den var for svak til å bære en mann. Så gikk de helt til Skirådalen og tok mere material. Jo, da bar flåten og T. H. Gravem foretok turen ut til bukken, og tok den på slep med til land. I sannhet modigt gjort !

Den 31. August skjøt O. L. Gravem og G. L. Gravem, K. K. Gravem og Simen Gjøra tre store bukker ved Krokettjernbekken. Den 4. September skjøt O. L. Gravem og T. H. Gravem 7 dyr av en flokk på Snøfjellet, og samme dag skjøt S. L. Gravem, Simen Gjøra, K. K. Gravem og Halvor Musgjerd 1 dyr ved Krokettjønna. Senere skjøt T. H. Gravem og O. L. Gravem, T. L. og Fredrik Gravem 2 dyr på Dyrlægan. Den ene var en stor bukk.

Alt som ble skutt i Øvre Sunndal i 1895 var 48 dyr.

Skirådalsboka ble fullskrevet i 1895, og da det ble forsømt å skaffe nybok, opphører opptegnelsene om jakten fra nevnte år. Det har riktig nok vært notert ett og annet på trefjeler og vegger etter den tid, men da bua har vært vasket og skuret i de senere år, er notatene så utvisket at de ikke lar seg tyde.

Før jeg avslutter skal jeg gjøre noen bemerkninger.

Fellefangst.

Allerede før 1893 begynte jeg og et par andre å bære store sakser innover fjellet for å ange jerv, som den tid var nokså talrik og gjorde atskillig ugagn. Men da saksene var mindre hensiktsmessige, og jerven var både lur og ualminnelig kraftig, ble resultatet meget dårlig. Det var bare Kristoffer Røymo som var heldig at han fikk en stor jerv i en gaupesaks.

Kvitreven hadde den tid nesten ingen verdi, kr 2,- p.r skinn, og et lignende beløp i skuddpremie var det hele. Men utover årene begynte prisen å stige på alt pelsverk, og da ble det liv innover fjellviddene, selv på svarte vinteren. Kvitreven kom opp i kr 200,- og mere pr stk., og blåreven var verd det mangedobbelt så mye. Det ble da god forretning å drive den slags fangst som hovedsakelig ble drevet ved hjelp av steinfeller, så det var ikke kostbare apparater. Delvis ble også brukt revesakser med agn i, men dette var ikke det alminnelige.

De som utover årene drev mest med denne fangst var T. H. Gravem, Erik Jenstad, Gunnar Jenstad, Nils Jenstad, L. Th. Gravem, Hågen Gravem, Sivert Th. Gravem, Endre Gravem, S.L. Bruseth, Peder Lundli, Peder Hafsås, Peder Tøftvang, Kristoffer Røymo og Anders Røymo m. fl.

Det ble fortalt at et kompani kunne få ca. 30 rever på en vinter. Herav kunne vel femte eller sjetteparten være blårev.

Nå (i 1932) er også denne fangst slutt, idet fjellrev bestanden ble så sterkt forminsket, at man har måttet gå til totalfredning året rundt.

Samtidig med revefangst forsøkte også Erik Jenstad å stille ut sakser for jerven, og han var så heldig å fange 2 stykker, nemlig 1 ved Langtjønna den 4. April 1913 og den andre på samme sted 20. Mai 1914.

Offisielle tall.

Til slutt skal jeg anføre litt statistikk vedkommende felte reinsdyr for et lengre tidsrom. Denne statistikk er innsamlet av lensmannen og må forbeholdes å være noenlunde pålitelig hvad angår tallet på felte dyr, i alle fall i den lovlige jakttid:

Fra 1889 og utover ble i Sunndal og Øksendal lensmannsdistrikt til sammen felt følgende antall reinsdyr:

I perioden 1889-1901 ser det ut til at Sunndal og Øksendal lensmannsdistrikt kommer høyest i antall felte reinsdyr av samtlige lensmannsdistrikteter i hele landet, men etter 5 års fredning går f.eks. Ulvik i Hardanger høyere. Blant distriktene i Møre og Romsdal fylke står Sunndal og Øksendal som en overlegen nummer 1.

Hermed får jeg slutte med disse historier og si "takk for meg", skriver Gunnar Nisja til slutt i sin interessante artikkelserie i "Nordmøringen" i 1932.

 Jaktstatistikk for moderne tider finns du her.

e-post